Einar Braaten intervjuet av Tom Sundar

Einars metoder

En ting er å hospitere i ny og ne i ulike kommunale etater, men det må sies å være utenom det vanlige at en kommuneoverlege jobber i parkvesenet sommerstid eller som løypekjører vinterstid – mange uker i strekk. Einar Braaten har brukt sin overlegepermisjon på høyst utradisjonelt vis.

Kolleger som fra tid til annen har stått fast i vanskelige saker, har opplevd å få både tips og trøst av den erfarne kommunelegen i Øvre- og Nedre Eiker.

– Noen hevet nok øyebrynet da de hørte jeg jobbet som løypekjører. For hva slags etterutdanning er nå det? Men for meg er svaret innlysende: Skal jeg jobbe med folkehelse-tiltak i kommunen, bør jeg kjenne mitt lokalsamfunn og vite hvordan ting fungerer, for eksempel hvordan de som driver med praktisk folkehelsearbeid utfører jobben sin og opplever arbeidsdagen, sier Einar Braaten.

Fra sin tidligere, fremskutte posisjon som leder for Norsk samfunnsmedisinsk forening i 2005–09, har han de siste årene trukket seg tilbake i kulissene. Nå vier han sin tid til samfunnsmedisinsk arbeid på lokalplanet, som kommuneoverlege i Øvre og Nedre Eiker i Buskerud. Men som nettverksbygger, foredragsholder og blogger er han fortsatt en markant røst i norsk samfunnsmedisin.

Utposten tar togturen til Hokksund i Buskerud en ettermiddag i september for å møte den ukonvensjonelle kommuneoverlegen. Intervjuet finner sted inne på hans kontor i en av fløyene i det store, rommelige og etter hvert tilårskomne kommunehuset.

Å dele og meddele

Braaten er en mann som tenker og skriver og tar i bruk moderne medier for å dele og meddele sine ‘grublerier’ og ‘skriverier’ – som han selv sier det. Vi sikter naturligvis til den etter hvert så navngjetne Kommunelegens blogg, hvor han i årevis har skrevet om sitt arbeid og virke, filosofert over små og store spørsmål, fra turglede til samfunnsmedisinsk rolleforståelse og helsediplomati, og hvor han sist vinter delte sine erfaringer fra helt nye roller i de månedene han hadde overlegepermisjon. Da han ut på våren annonserte at nå var det slutt for bloggen, kom det nok som en overraskelse på mange.

UTPOSTEN: Mange spør hvorfor du har gitt deg som blogger, nå som du hadde over 1500 følgere? Det må da sies å være mange til denne bransjen å være?

– Jeg må vedgå at jeg nå – etter et halvt år – kjenner at det rykker litt i skrivehanda. Det skjer så mye spennende som jeg gjerne skulle skrive om! Men la meg si det slik: Jeg har gitt bloggen en pause, så får vi se hva det blir til. Det kan hende jeg tar den opp igjen, sier intervjuobjektet og smiler underfundig.

Han forteller om hvordan bloggen ble til: – Det begynte rundt 2005, da jeg underviste medisinstudenter ved Universitetet i Oslo. Noen av dem utfordret meg: «Du som har så mye å fortelle; kan ikke du skrive en blogg?» Jeg ante ikke hva en blogg var for noe, så jeg spurte sønnen min til råds. Han viste meg hva det var og hvordan jeg kunne lage min egen blogg. Og da jeg kom i gang med å skrive, var det nesten som om bloggen dro av gårde av seg sjøl! minnes 62-åringen.

I de neste 13 årene jobbet han jevnt og trutt med å publisere blogginnlegg. Intet mindre enn 826 innlegg er det blitt, det vil altså si mer enn ett innlegg pr. uke i snitt – ferier og høytider inkludert.

UTPOSTEN: Noen har sagt at ‘Einars blogg’ er noe av det nærmeste vi kommer en lærebok i praktisk samfunnsmedisin? Det er jo smigrende?

– Først og fremst begynte jeg å skrive for studenter. Etter hvert kom det også leger til, spesielt etter at jeg koblet bloggen med Facebook. Jeg har alltid vært opptatt av å gi tips og råd til kolleger som starter opp i ny stilling som kommuneoverlege – og det ville jeg bruke bloggen til. Men jeg vil understreke at det som har stått i bloggen har vært mine meninger og oppfatninger. Jeg har aldri ment den skulle være en form for lærebok.

UTPOSTEN: Hva har vært din drivkraft i skrivearbeidet?

– Å dele med andre. Samtidig er jeg opptatt av å formidle at mine synspunkter er knyttet til den konteksten jeg er i. Kommuner er forskjellige. Det er ikke gitt at én måte å gjøre noe på er den rette. Dersom det jeg skriver kan brukes av andre, er jeg glad for det – så lenge folk ikke oppfatter det som noen fasit!

– Som kommuneoverleger er vi med på alt fra å organisere tjenester til å tilrettelegge for enkeltmennesker. I denne spennvidden av 0ppgaver finner jeg min motivasjon, sier Einar Braaten.

Å gjøre seg kjent med tjenestene

I mange år har Einar Braatens fokus vært samfunnsmedisin i kommunene. Det er kommunesektoren som er hans tumleplass. I en artikkel i Michael utdyper han dette når han skriver (1):

«I lokalmiljøene er tjenestene mer avhengige av hverandre enn i den sentrale forvaltningen. Dette viser seg for eksempel når jeg samarbeider med lokalt politi ved akutte hendelser eller rundt kriminelle med rus- og/eller psykiatriproblemer. Politibetjentene er ofte de første som blir oppmerksomme på rusmisbrukere og psykiatriske pasienter som blir dårligere. I den andre enden av hjelpeapparatet kan samfunnsmedisineren være med på å utvikle miljørettet helsevern i skoler og barnehager, fordi vi kan jobbe direkte sammen med verneombud og teknisk personale.»

UTPOSTEN: Hva er det med samfunnsmedisin i lokalsamfunnet som har slik appell til deg?

– Da min nåværende stilling ble utlyst i 2002, hadde jeg jobbet noen år i Helsetil-synet – og før det vært kommunelege på Kongsberg. Det var en spennende tid i den sentrale helseforvaltningen, men jeg hadde et sterkt ønske om å ha en jobb der jeg kunne bety noe mer for enkeltmennesker og innbyggere. Og akkurat det får man så til de grader gjort ute i kommunene, når man er så heldig som det vi er her i distriktet – hvor vi har kommuner som etterspør vår kompetanse. Som kommuneoverleger er vi med på alt fra organisering av tjenester til tilretteleggingstiltak for enkeltmennesker. I dette spekteret ligger min motivasjon.

UTPOSTEN: Du har brukt din overlegepermisjon til å jobbe som løypekjører og snuse på andre aktiviteter i ulike kommunale etater. Det er noe utenom det vanlige. Hva motiverte deg til det?

– Ettersom jeg har jobba i helseforvaltningen tidligere – både på Folkehelsa og i Helsetilsynet – hadde jeg ikke behov for å gjøre noe sånt i permisjonstida. En annen ting er at mine største opplevelser fra et faglig ståsted har vært sammen med andre faggrupper på kommunalt nivå, for eksempel med teknisk etat og med Vei og park, hvor jeg sitter i den ene enden og gir uttalelser til reguleringsplaner og arealplaner. Og så er det andre folk som faktisk utfører de praktiske tingene ute i lokalsamfunnet. Jeg ville se hvordan disse folka jobber og lære mer om hvordan de tenker og argumenterer.

Erfaringene som løypekjører sist vinter har gitt Einar Braaten nye perspektiver på hva som er godt folkehelsearbeid.

UTPOSTEN: Altså en måte å bli kjent med lokalsamfunnet på?

– Ja, rett og slett. Og sist vinter, med masse snø og fokus på folkehelse – som jeg jobber med i eninga, men som regel på overordnet, teoretisk plan – ville jeg se hvordan ting foregikk i praksis. For er det noen som virkelig bidrar til folkehelse, så er det de som tilrettelegger for skigåing. Her i regionen har vi fantastiske skiløyper i Lier, Drammen, Nedre og Øvre Eiker, Kongsberg, Modum – og de er koblet sammen i et løypenett. Da jeg først spurte om å få lov å være med løypekjørerne, var reaksjonen: «Hæ? Har du tenkt deg å være med vårs?». Ja, sa jeg, men jeg understreket at jeg ville jobbe praktisk og være sammen med dem over tid, som om jeg var en vanlig vikar.

– Og så gir det mange sideeffekter. En ting er å oppleve hvordan folk jobber. Jeg lærte for eksempel at mye av arbeidet med å gjøre i stand skiløypene foregår om sommeren og høsten. Når snøen kommer er det i hovedsak å kjøre maskiner. Dessuten har hospiteringen gitt meg kontakter i etatene – og masse motivasjon. Og så er det jo gøy å kjøre snøscooter da; å kjøre fullt lovlig i skauen og over jorder med løypekall bak. Det er morsomt! Og enda morsommere er det å kjøre opp ei lita løype på 100–200 meter utenfor en barnehage og se ungene stå klare med skia når vi er ferdige!

UTPOSTEN: Det ligger mye helse i det?

– Ja visst. Det er helse i hvert eneste minutt, både for meg og de ungene, sier Einar Braaten. Han forteller at han var løypekjører i over en måned. Han fulgte ordinær turnus, møtte opp kl 07.00 om morgenen, tok på seg arbeidstøy, fylte drivstoff på scooteren, fikk med seg kart – og dro så ut for å kjøre. Noen ganger måtte han kjøre ekstra, og da kunne det bli seint. Da han kom hjem til kona, bemerket hun at det lukta diesel: – Akkurat som de andre løypekjørerne, ler han.

– Men de var også innfule og holdt litt gjøn med meg, tilføyer han. Han forteller en liten historie fra sin første arbeidsdag i Veg og park, da han ble satt til å hente elgvom som lå igjen i veikanten etter jakta: – De andre mente det måtte være en jobb for doktor’n. Så måtte jeg bare gjøre det, da! medgir kommuneoverlegen. Antakelig var det verdt både stanken og bryderiet, for saken førte til et humoristisk innslag på distrikts-TV i Buskerud!

Å ha et samfunnsengasjement

Kolleger omtaler Einar Braaten som en ildsjel, en som er nytenkende, nysgjerrig og samtidig løsningsorientert. For ti år siden skrev han – i egenskap av sin daværende rolle som leder for Norsk samfunnsmedisinsk forening (Norsam) – to artikler i Utposten hvor han delte sine vyer og visjoner for det han kalte ‘den nye og moderne samfunnsmedisinen’ (2, 3). På den tiden jobbet han tett på fagutviklingen og spesialistutdanningen.

UTPOSTEN: Hva la du egentlig i begrepet ‘den nye samfunnsmedisinen’?

– Jeg siktet til revitaliseringen av samfunnsmedisinen som vi opplevde på den tida. Går vi enda lenger tilbake i tid, til begynnelsen av 1990-årene da jeg tok spesialisering og gikk på Bygdøy-kurset i regi av Folkehelsa, så var det en nokså depressiv stemning i fagmiljøet. I mange år var det så å si ingen nyrekruttering til samfunnsmedisinen. Men så kom sykehusreformen i 2002, og ting begynte å skje. Det ble økende etterspørsel etter samfunnsmedisinsk kompetanse, både i helseforetakene og i helseforvaltningen. I kommunene hadde samfunnsmedisinsk kompetanse lenge vært lovpålagt, det nye var at den også ble interessant for spesialisthelsetjenesten. Vi så at samfunnsmedisinere fikk stillinger i både regionale og lokale helseforetak. Rundt 2005 – samme år som Norsam ble stiftet – opplevde jeg for alvor at stemningen snudde, og i ettertid har vi sett et oppsving for faget og spesialiteten.

UTPOSTEN: – Du har uttalt at samfunnsmedisinere bør være samfunnsengasjert og ha interesse for samfunnsutviklingen. Hvor viktig mener du det er å ha et samfunnsengasjement for å fungere i rollen?

– La meg si det slik: Har du lyst til å slippe til i en kommune, må du by deg fram på de arenaene hvor ting skjer. Gjør du ikke det, blir du heller ikke med – og toget går videre uten deg. I dette ligger det at du må ha et engasjement der hvor du jobber, påpeker Einar Braaten. Han nevner et møte tidligere på dagen hos fylkesmannen, der han og de andre kommunelegene i Buskerud var invitert til å snakke om den nye LIS1-ordningen. På møtet var det mye engasjement, ikke minst blant de yngre kollegene.

– Generelt synes jeg vi er flinke til å engasjere oss lokalt i våre kommuner og organisasjoner, men jeg savner mer aktivitet utover våre egne fora og egne rekker. Vi bør i større grad ta våre samfunnsmedisinske problemstillinger ut i media og ut i det offentlige rom. På dette området er vi ikke flinke nok, meg sjøl inkludert, sier han med et tilforlatelig smil.

Han legger til: – Vi trenger en ny Per Fugelli, en som kan sette ord på ting og er villig til å stå på barrikadene og skape litt røre for sine saker. Jeg må si at jeg egentlig er litt forbauset over samfunnsmedisinernes taushet i forbindelse med debatten om fastlegekrisen. Vi vet veldig mye om hvordan fastlegene har det, mange av oss er jo kombileger og deltids-fastleger. I denne debatten burde LSA (red.anm.: Leger i samfunnsmedisinsk arbeid) og Norsam vært mye mer på banen.

Skaff deg nettverk!

Igjen dreier samtalen over på samfunnsmedisinerens rolle på den kommunale arena. Braaten har nemlig også skrevet at samfunnsmedisineren ikke kan være ‘Superdoktor’, men «må jobbe sammen med andre; tålmodig og tverrfaglig, for å oppnå resultater» (3).

UTPOSTEN: Det tar tid å finne sin plass i en kommune eller en organisasjon og etablere et godt samarbeid med andre aktører. Har du tips til ferske samfunnsmedisinere om hvordan de kan bli trygge i rollen?

– Skaff deg et faglig nettverk! Det er mitt beste råd. Da har du noen å spørre om problemstillinger du møter i hverdagen, om de vanskelige sakene. Jeg vil raskt legge til: Kom i gang med spesialisering og bli med i en veiledningsgruppe. Jeg gikk sjøl i veiledning for mange år siden – og vi i gruppa bestemte oss for å fortsette å møtes også etter at den formelle veiledningsperioden var over. Vi har møter den dag i dag, sjøl om noen er blitt pensjonister. Det gir meg så mye å ha et slikt nettverk! bedyrer Einar.

Han reklamerer også for det han kaller støttelege-fora, hvor både erfarne og uerfarne kolleger kan møtes, drøfte saker av felles interesse og lære av hverandre. Selv er han sekretær for Kommunelegeforum i Buskerud, som de siste årene har ‘tatt av’ og rekruttert deltakere fra både fjern og nær: – Fra Skien og til Ski kommer det deltakere. På mailinglista har jeg noen-og-tredve navn, men som regel er vi 15–20 personer på møtene, som vi holder tre til fire ganger i året. Da har vi heldagsmøter, og vi inviterer gjerne eksterne gjester til å holde innlegg om ulike saker, det kan for eksempel være noen fra Folkehelseinstituttet eller Helsedirektoratet. Vi har en uformell møtestruktur og fører ikke referat, forteller han.

Et annet godt råd fra den erfarne samfunnsmedisineren til de uerfarne, er: Når du er fersk i rollen, ta fatt på noe du har lyst til å jobbe med! Han påpeker at lista over mulige arbeidsoppgaver er så å si utømmelig. Det er rett og slett umulig å rekke over alt sammen. Derfor må man velge ut noen innsatsområder man vil prioritere: – Det har jeg selv gjort. Jeg synes beredskap er spennende, så jeg jobber mye med det. Likeså akuttmedisin og smittevern. Så må jeg jo si at jeg har vært heldig som har fått jobbe i kommuner som er interessert i min kompetanse – og som har gitt meg støtte. Men jeg vet om kolleger som har en annen, negativ opplevelse, og som føler de ikke får brukt sin kompetanse og kunnskap. Da vil jeg si: Vurder å finne deg en annen kommune eller en annen jobb!

UTPOSTEN: Du nevnte beredskap. Si litt om hvordan du jobber med akkurat dette!

– Jeg startet med å gjøre meg kjent med lovverket, og da kommunen for en del år siden, skulle ha ny helseberedskapsplan, laget jeg den. Det gjorde at jeg ble veldig godt kjent med beredskapen i kommunen, problemet var bare at andre ikke leste planen. Da lærte jeg at: Skal du lage en helseberedskapsplan som skal brukes av andre, så må du trekke dem med i arbeidet. Nå jobber jeg sammen med beredskapskoordinator for å involvere tjenestene i planarbeidet – og det blir annerledes enn den første gangen, poengterer Einar Braaten.

Han har vært medlem av politimesterens kollektive redningsledelse, og han har samarbeidet med Sivilforsvaret – noe som har gitt ham faglig påfyll og lært ham hvordan andre sentrale aktører tenker. Han forteller også at kommunelegene i Øvre og Nedre Eiker er tilgjengelige når det skjer alvorlige ting, fra overgrepssaker til storbrann eller flom.

– Eiker-kommunene har eksempelvis vært rammet av flom flere ganger. Erfaringene tar vi med oss, og når vi snakker om beredskap til andre, så er det ikke bare teori. Poenget mitt er: Det er lett å be seg inn på ulike beredskapsområder – og vår kompetanse blir uten tvil verdsatt!

Forholdet til fastlegene

Braaten er opptatt av relasjonen mellom tvilling-fagene allmennmedisin og samfunnsmedisin – og hvordan de to fagene samvirker i den kommunale helsetjenesten. «Som kommuneoverlege og samfunnsmedisiner mener jeg allmennmedisinen er vår viktigste kommunale helsetjeneste», skrev han i Utposten i 2016 (4).

UTPOSTEN: Hva med kommuneoverlegens rolle vis-à-vis fastlegene – bør den ha karakter av å være en lederfunksjon eller bør den være veiledende?

– Min kollega Anne Hilde Crowo sier at vår rolle er å være «oversettere». Vi skal oversette fra byråkratisk språk til fastlegespråk og vice versa. Så er det klart at tjenester må ledes. Ikke styres, men ledes. Skal en tjeneste utvikles, må den ledes – og det gjelder også fastlegeordningen. Men fastlegene er ikke ansatte. Kommunen har et avtaleforhold med dem. Vi bør være på tilbudssiden overfor fastlegene. Sammen kan vi bidra til å utvikle helsetjenesten i bærekraftig retning. Vi kan bli enige om de store linjene, som vi kommuneoverleger så kan ta med oss inn i arbeidet med kommunale planverk. Jeg prøver å være mest mulig tilgjengelig som rådgiver for fastlegene. Har de spørsmål eller vanskeligheter, kan de ta kontakt – det være seg avtalemessige saker eller personlige forhold.

UTPOSTEN: Er fastlegene interessert i det du har å si?

– Ja, de fleste saker avklares i allmennlegeutvalget, som fremdeles heter ‘legeråd’ her hos oss. Så gammeldagse er vi! Så lenge vi har et åpent og ærlig forhold, preget av gjensidig respekt, så fungerer ordningen med at aktivt ALU og et sovende LSU. Så lenge fastlegene tåler hva jeg – som kommunens part – sier, og jeg tåler å ta de tilbakemeldingene de kommer med, velger vi å fortsette slik vi har det nå. De få gangene vi er uenige, blir vi enige om en «uenighetsprotokoll». Jeg skriver referatene fra møtene som så godkjennes av tillitsvalgt. Jeg møter i alle ALU – og i årenes løp har jeg bare opplevd å bli satt på gangen ved to anledninger!

UTPOSTEN: Du har uttalt at du synes fastlegene er for lite aktive i det offentlige rom. «Enda de ser alle bivirkningene og virkningene av hva som skjer i samfunnet, jobber fastlegene nesten utelukkende inne i sine kontorer med sine pasienter. Vi hører nesten aldri at fastlegene uttaler seg om det som skjer i samfunnet rundt seg», har du skrevet. Hva forventer du egentlig av fastlegene?

– Ingenting. Ikke med de rammene de har nå. Men jeg vet om fastleger som for eksempel er interessert i å se på statistikk; de sitter jo på et unikt statistisk materiale, men de har ikke sjanser til å prioritere det. Jeg ønsker og håper at de kan få en arbeidssituasjon som gjør at de kan løfte blikket og bidra mer til å utvikle helsetjenestene. Tenk bare på hva fastlegene kan bidra med i spørsmål om for eksempel ungdom og prevensjon, ungdom og rusmiddelbruk, antibiotikabruk eller utvikling av forebyggende tjenester som Friskliv. Her ligger det et stort og ubenyttet potensial!

Norsam

Vårt intervjuobjekt er ikke kjent for å oppsøke offentlighetens lys, men det betyr ikke at han ikke vil ha en finger med i spillet når viktige saker skal avgjøres. Han liker å reise problemstillinger og være en premissleverandør i ulike diskusjoner – som i årene han var leder for Norsam. Da var han kjent som en hardt arbeidende organisasjonsentreprenør som bygde opp en robust fagmedisinsk forening. Hva tenker han så om dagens Norsam?

– Norsam må ha en kontinuerlig debatt om hva foreningen vil fokusere på. Hvilke områder i samfunnet mener Norsam at samfunnsmedisinen skal jobbe med? Hvilke områder innenfor fagutviklingen mener Norsam er viktig? Jeg savner en mer synlig Norsam, men når det er sagt, vil jeg berømme det enorme arbeidet som foreningen – og spesielt leder Henning Mørland – har gjort de siste årene for å ivareta og styrke kursutdanningen.

UTPOSTEN: Hva mener du er riktig retning videre for Norsam?

– Jeg ønsker tydelige signaler fra Norsam om hvordan man vil påvirke samfunnsmedisinens fagutvikling og styrke foreningens egen profil innad i Legeforeningen. Vi er en liten forening i Legeforeningens organisasjon. Da jeg var Norsam-leder hadde jeg faktisk et bedre forhold til Helsedirektoratet enn hva jeg hadde til Legeforeningen. Og her vil jeg utfordre Legeforeningen: Norsam og LSA har en medlemsskare som holder viktige posisjoner i Helse-Norge. Vi utgjør et fagområde som er såpass viktig og infiltrert i samfunnet at vi burde synes bedre.

– Ja, det mener jeg! bedyrer Einar Braaten.

Referanser

  1. Braaten E. Samfunnsmedisin i lokalsamfunnet. Michael 2016: 13: 126–34.

  2. Braaten E. Samfunnsmedisin i utvikling I. Utposten 2008; nr. 6: 22–6.

  3. Braaten E. Samfunnsmedisin i utvikling II. Utposten 2008; nr. 7: 23–6.

  4. Braaten E. Allmennmedisin i et samfunnsperspektiv. Utposten 2016; nr. 6: 28–9.