Pensumkandidat?

Maria Alstad Øverås

Å bli frisk

Veier ut av spiseforstyrrelser

Universitetsforlaget

Oslo, 2018

199 sider

ISBN 978-82-15-02326-7

4. april 2018 kunne vi lese i Aftenposten: «Tidlig oppdagelse og hurtig behandling prioriteres for psykiske lidelser. Men ikke for spiseforstyrrelser». Tre psykologistudenter, Sofie Cappelen, Julie Riise og Ingrid Tangen, avslutter artikkelen sin med at

«på det seksårige profesjonsstudiet ved Universitetet i Oslo tilbys … kun én ikke-obligatorisk forelesning om spiseforstyrrelser, og to for dem som velger en spesifikk studieretning siste året. Man kan altså bli autorisert psykolog uten én forelesning om lidelsen».

Hvor mye undervisning om spiseforstyrrelser får studenter innen medisin, tro?

Men uansett manglende skolering er det mulig å få en svært god oppdatering innen dette feltet. Psykolog Maria Alstad Øverås har mange års erfaring med å samarbeide med pasienter med spiseforstyrrelser. I boken Å bli frisk er det en bred presentasjon av fagområdet spiseforstyrrelser, omfattende og svært informativt. En bok som med fordel kunne havne på lesepulten til studenter innenfor både medisin og psykologi – og dessuten hos klinikere innen begge profesjonene. Vi har fått en usedvanlig presentasjon av et lidelsesområde som ofte starter i barnealder eller i ungdomsårene og som etter hvert kan bli livstruende for pasientene.

Boken Å bli frisk er delt i to. I første del presenterer Maria Alstad Øverås den relativt sparsomme forskningen som foreligger innen dette fagfeltet, samt egne kliniske erfaringer med et mangfold av veier inn i – og ikke minst veier ut av spiseforstyrrelser. I del II intervjuer hun sju personer som forteller hver sin historie om livet som syk, og om hvordan de omsider kom ut av den alvorlige lidelsen.

Del I ble en mektig lesning, omfattende, dyptpløyende og med bl.a. vektlegging av mangfoldet av bakgrunner for spiseforstyrrelser. Og ikke minst vesentlig: Hvordan pasienter med spiseforstyrrelser må møtes som jevnbyrdige medmennesker, verdig både respekt, lyttende undring og en varhet for hva som kan være adekvate refleksjoner for veien videre for pasienten her og nå.

I del II blir denne mer teoretiske gjennomgangen flombelyst av de sju pasientfortellingene. Disse historiene utgjør den største delen av boken. Det var både spennende lesning, men også en smertefull lesning. Ikke minst var det vondt å bli presentert for hvordan sikkert velmenende fagfolk har skjøvet pasientene fra seg gjennom måten de har forholdt seg til pasientene på. (Kfr. et innlegg i Utposten nr. 1/2018 «Hva var det som hjalp?») Jeg fikk dyp respekt for styrken i lidelsesuttrykkene, men ikke minst for de ulike pasientenes personlige styrke gjennom oppturer og nedturer i løpet av år med et forferdelig strev for de fleste av dem.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Etter å ha lest hver historie for seg – og med en ro for ettertanke mellom hver fortelling – fikk jeg behov for å lese del I en gang til. Da ble det relativt komprimerte stoffet der enda mer levende og overbevisende om hvor lite vi enda forstår av problemene med spiseforstyrrelser. Samtidig vet vi etter hvert kanskje nok for å kunne hjelpe pasientene til å våge å satse på et annet og bedre liv. Men da må hjelperen kjennes genuint interessert, ha en ro og en tålmodighet til å følge pasientens forsiktige steg – kanskje to skritt fram - og så både ett og to tilbake – uten å gi opp pasienten, vel vitende om at ethvert menneske selv må finne veien mot egne mål og i sitt eget tempo. Informantene forteller at de også ønsket utfordringer, men at de ikke måtte bli fratatt kontrollen over neste steg på veien til et liv mer i tråd med deres drømmer og håp for livet.

Jeg vil tro at enhver lege vil ha stor nytte av å lese denne boken.