Kloke og ukloke valg

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Mange leger kjenner den franske komedien «Doktor Knock» som er blitt filmatisert flere ganger, så sent som i 2017, men som er basert på et manus skrevet av Jules Romains i 1923 – for snart 100 år siden. Komedien spiller ut møtet mellom den aldrende og altruistiske distriktslegen dr. Parpalaid og hans etterfølger, den unge og handlekraftige dr. Knock. Parpalaid selger sin praksis – i en provins utenfor Paris – til Knock, som på sin side har klare forventninger om god inntjening og en innbringende fremtid.

Problemet for Knock er bare at bygdas bondebefolkning aldri går til doktor’n! Ikke bare er de kjernesunne; de er også gjerrige – og de koster ikke på seg et legebesøk med mindre det står om livet. Men dr. Knock vet å ta affære. Han setter i gang en storstilt aksjon for å rekruttere pasienter til sin praksis. Han tilbyr gratis konsultasjoner til alle, og landsbyfolket møter opp. Knock tapetserer legekontoret med medisinske plansjer og helseadvarsler. Med bekymret mine spør han folk ut om alle mulige problemer; han under-søker og tar prøver, lytter og banker og stiller diagnoser på løpende bånd. De fleste feiler et eller annet, får han seg selv og andre til å tro. Til slutt ender nesten hele landsbyen opp som pasienter, og det lokale hotellet må tas i bruk som sykestue. Til og med dr. Parpalaid havner i sykesengen med en diagnose når han gjør gjenvisitt i provinsen. Knocks medikaliseringsprosjekt er naturligvis en profitabel geskjeft, ikke bare for ham selv, men også for hans medsammensvorne.

Frykt og medikalisering er altså to sider av samme sak, og uhyggelige drivere for overbehandling og kommersialisering av medisinen. Utviklingen er neppe mulig å snu, men skadevirkningene kan begrenses gjennom målbevisst helseopplysning. I så måte applauderer vi kampanjen Gjør kloke valg som Legeforeningen lanserer i disse dager. I dette nummeret av Utposten beretter Bente Kristin Johansen og Sigrid Rød om kampanjens vekst og utbredelse i over 20 land, og om hvordan medisinske fagmiljøer systematisk har jobbet for å fremme budskapet om at mer er ikke alltid bedre. Kampanjens mål er å bevisstgjøre så vel pasienter som leger om farene ved den eskalerende veksten i helseundersøkelser av friske personer.

Vi leger vil helst være på den sikre side når vi utreder og diagnostiserer. «Bedre å teste en gang for mye enn en gang for lite», sier vi gjerne, men vi glemmer at det bare er sant hvis det foreligger en indikasjon. Da er vi inne ved et av kjernepoengene som Stefán Hjörleifsson i Norsk forening for allmennmedisin understreker i sin artikkel her i bladet. Han presiserer at medisinske undersøkelser har verdi kun når riktig indikasjon foreligger, at overdreven jakt på risikofaktorer kan være skadelig og at medikamenter har bivirkninger.

Dersom legene klarer å formidle disse poengene til befolkningen, vil vi oppnå mye. For inntil noen få år siden var medikalisering, overdiagnostikk og overbehandling fraværende i den offentlige debatt, men langsomt ser det ut til at disse begrepene er i ferd med å synke inn i den kollektive bevissthet. Vi kan se noen paralleller i antibiotikapolitikken: Fagmiljøene og etter hvert myndighetene har brukt 10–15 år på å forkynne sammenhengen mellom overforbruk og resistens. Nå høstes fruktene av opplysningsarbeidet. De siste årene har det vært en reduksjon i antibiotikaforbruket her til lands. Det vil kanskje ta enda lengre tid å fremme en bevissthet om farene ved overdiagnostikk og overbehandling, men noe er i ferd med å skje. Jeg trodde knapt mine egne øyne da jeg en morgen i august våknet opp til en lederartikkel om akkurat denne tematikken i landets ledende avis. Under overskriften «Overbehandling er et underkommunisert problem», leverte Aftenposten en begripelig og nyansert fremstilling av et tema som for mange er vanskelig å forstå – og for andre vanskelig å formidle.

«Kampanjen er etterlengtet. Det er for tidlig å fastslå hvorvidt den er vellykket, men det er på høy tid at også pasienter blir introdusert for og informert om de negative konsekvensene av overbehandling»,

skriver avisen i sin omtale av Gjør kloke valg.

I boken Dødelig medisin fra 2014 tar den danske legen og professoren Peter Gøtzsche et oppgjør med overbehandling, polyfarmasi og det han kaller en ‘ettergivende legemiddelregulering’ i mange land. Gøtzsche advarer friske mennesker mot å la seg sykeliggjøre og underkaste seg legemiddelindustriens profittbegjær – og han skriver om behovet for å avmedikalisere våre samfunn. Her i bladet bruker NTNU-professor Anders Grimsmo akkurat det samme begrepet – avmedikalisering – når han i intervjuet blir spurt om fremtidens viktige helseutfordringer.

Denne begrepsbruken er dramatisk og den vekker assosiasjoner til et annet ord, nemlig avrusning. Kanskje vi like godt kan snakke om samfunn i behov for avrusning? For som Gøtzsche skriver: «Hvis vi brukte medisin rasjonelt, ville vi ha meget sunnere befolkninger til en brøkdel av de utgifter som vi i øyeblikket har på legemidler.» Og han legger til: «Jeg tror ikke jeg overdriver.» Det tror heller ikke vi at han gjør.