Samfunnsmedisineren som kunnskapsformidler og premissleverandør

Skriftlig formidling er fortsatt den tradisjonelle måten å presentere kunnskap på, og den er samfunnsmedisinerens viktigste virkemiddel. Samfunnsmedisinere produserer mange ord, men det meste skjer på oppdrag fra andre og oftest i det skjulte. Altfor sjelden kommer det egeninitierte bidrag til den offentlige debatt. Det bør skrives mer, bedre og mer kunnskapsbasert om samfunnsmedisinske emner. Men både på forfatternes og fagets vegne er det viktig å kjenne sin profesjonelle begrensning – særlig vis-à-vis politiske problemstillinger.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

På samme måte som skalpellen har vært kirurgens verktøy, reseptblokken indremedisinerens og samtalen psykiaterens, har pennen vært samfunnsmedisinerens arbeidsredskap framfor noe annet. I dag er pennen erstattet av PC-en, men teksten som produseres har samme funksjon. Gjennom saksframlegg, utredninger, notater, artikler og mange andre formater leveres premisser og råd til beslutningstakere og befolkning. Og som for de øvrige medisinske spesialiteter, er riktig bruk av verktøy og virkemidler avgjørende for resultatet. Selv om møter og muntlige presentasjoner kan være viktige nok, er skriftlig formidling stadig vekk den klassiske og mest slitesterke kommunikasjonsformen i faget.

Det forventes rett og slett at en samfunnsmedisiner skal kunne bruke språket som et virkemiddel for å oppnå resultater. Til det, som til det meste annet i livet, forutsettes både kunnskap og ferdigheter. Begge deler kan læres og utvikles.

Hva er formålet, og hvem er målgruppen?

Ethvert skriveprosjekt bør begynne med en avklaring av hensikten og målgruppen. Er det uklart, blir sjelden suksessen stor. Det er forskjell på et beslutningsnotat i forvaltningen og en kronikk i lokalavisen.

Vanligvis er formålet å formidle kunnskap og opplyse et saksområde ved hjelp av dokumentert erfaring og innsikt, fortrinnsvis forskningsbasert. I blant, men langt fra alltid, ender slik formidling med mer eller mindre eksplisitte råd. Andre ganger kan målet være å skape debatt og engasjement på et fagfelt. Ofte skjer skrivingen på andres initiativ som svar på et oppdrag. Om det lar seg gjøre, bør man da sørge for at oppdraget er så veldefinert og avgrenset som mulig. Andre ganger, og ganske sikkert for sjelden, skjer skrivingen på eget initiativ. Da står man rimeligvis friere både i form og innhold. Det kan selvsagt være en fordel, men forbausende nok kan skriving om «oppgitte emner» være vel så enkelt og effektivt fordi rammene er fastlagt og tidsfristen som regel gitt. Frihet til å velge tema og form stimulerer ikke nødvendigvis kreativiteten, og altfor ofte fører mangelen på skrivepress utenfra til at det blir med tanken.

Hvem man skriver for er minst like viktig. Selv om mange av prinsippene for godt språk er uavhengig av målgruppen, vil stilen måtte tilpasses leserne. Det gjelder særlig bruken av fagspråk og fremmedord, langt på vei også hvor detaljert dokumentasjonen skal være. Troverdighet forutsetter en form for skreddersøm der leseren opplever at budskapet er rettet nettopp mot han eller henne. «At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der», skrev Søren Kierkegaard (1813–55) om såkalt «hjælpekunst», og dette brukes ofte som utgangspunkt for lege-pasient-dialoger i helsetjenesten (1). Men også i fagformidling må man treffe folk der de «er». Det handler om gjenkjennelse og identifikasjon. Klarer man å beskrive en situasjon eller problemstilling som leseren kjenner seg igjen i, er mye gjort. Konkrete eksempler er alltid mer engasjerende enn teoretiske resonnementer. Akkurat som kasuistikker er effektive innledninger til kliniske presentasjoner, kan folkehelseutfordringer i nærmiljøet være inngangsporten til samfunnsmedisinske analyser. Utbyggingen av et nytt boligfelt, trafikksituasjonen på en skolevei, en kommunal drikkevannsutfordring eller mangelen på sykehjemsplasser kan gi tilstrekkelig lokal gjenkjennelse til å fange så vel lokalpolitikernes som befolkningens oppmerksomhet og åpne for mer prinsipielle drøftinger og større perspektiver.

De mange sjangere

Vitenskapelige artikler har sin standardiserte struktur med innledning, metodebeskrivelse, resultatpresentasjon og diskusjon (IMRAD), og det finnes detaljerte maler for utformingen av ulike medisinske publikasjoner. Selv om noen oppfatter dette som en litterær tvangstrøye, har normeringen mange fordeler (2). Det samme gjelder saksframlegg i forvaltningen. «Formålet med en skriftlig saksfremstilling er at den på en enkel måte skal informere beslutningstakerne og gi dem best mulig grunnlag for å gjøre vedtak» heter det i den klassiske læreboklitteraturen om saksbehandling (3). Der stilles det tre krav til framstillingen, nemlig at den:

  • har en systematisk oppbygning,

  • har et naturlig og enkelt språk, og

  • inneholder tilstrekkelige og riktige opplysninger.

De samme tre kravene bør man egentlig stille til alle faglige tekster. Et fjerde krav kunne være å gjøre ethvert skriftstykke så kortfattet som mulig. Å skrive kort er en kunst som krever både tid og erfaring. Digital informasjonsteknologi har på den ene side gjort omfangsbegrensninger så å si unødvendig fordi lagringskapasiteten er nesten uendelig stor. På den annen side har den lært oss å håndtere informasjon ved hjelp av hierarkiske systemer der vi kan klikke oss nedover i detaljeringsgrad etter behov. I den papirbaserte verden håndteres dette ved hjelp av vedlegg som kan utdype saken.

Om det oppleves som henimot umulig å lage korte saksframlegg i en organisasjon eller kommune, kan det være lærerikt å se til landets høyeste forvaltningsorgan, regjeringen, og hvilket grunnlag statsrådene tar sine beslutninger på. I den sammenhengen brukes nemlig såkalte regjeringsnotater, r-notater. Et r-notat skal normalt ikke overstige to sider, og må derfor være «knapt og konsist i formen» (4). R-notatene har, til tross for det korte omfanget, likevel også en standardisert utforming med «en kort og selvforklarende overskrift som betegner den aktuelle saken», og nummererte underoverskrifter som «gjør notatet mer oversiktlig og tvinger fram en klarere disponering av stoffet». Ettersom r-notater heller ikke skal ha vedlegg, er det ikke overraskende at embetsverket i et departement bruker mye tid på å utarbeide hvert slikt notat for sin statsråd, og at veiledningen (4) anbefaler dem å:

  • arbeide med den språklige framstillingen slik at formen blir knapp og konsis,

  • skrive klart og forståelig, og unngå lange, kompliserte setninger,

  • vurdere om argumenter kan framstilles som pro et contra, f.eks. i form av kulepunkter som i stikkordsform regner opp de viktigste argumentene som trekker i den ene eller den andre retningen,

  • vurdere om tallmessige størrelser kan angis i tabell.

I den offentlige debatt er formalkravene til skriftlige bidrag færre. Men også de fleste aviser har forfatterveiledninger og retningslinjer for sine debatt- og kronikkspalter, ikke minst begrensninger av antall ord eller tegn. Slikt skal tas på alvor, og manglende etterlevelse er første hinder for å komme på trykk. En god kronikk har en logisk struktur som kan være tredelt (5):

  • En innledning som «setter scenen» og vekker leserens interesse, gjerne i form av en påstand eller et eksempel.

  • En hoveddel som kan være en kombinasjon av faktapresentasjon og diskusjon. Mens disse to elementene (det objektive og subjektive) skal holdes tydelig atskilt i vitenskapelige publikasjoner, gjelder ikke det i kronikker og debattinnlegg.

  • En avsluttende oppsummering, fortrinnsvis med en klar konklusjon, og gjerne med en velformulert siste setning («punch line»).

Noen skrivetips (5)

  • Å skrive krever noe kunnskap og noen ferdigheter, men først og fremst en betydelig arbeidsinnsats

  • Den beste måten å komme i gang med et skriveprosjekt på er simpelthen å begynne

  • En gjennomtenkt disposisjon gjør skrivingen enklere, men også disposisjonen kan endres ved behov

  • Det er vanskelig å konsentrere seg om både innhold og rettskriving samtidig. La språk, stil og ortografi vente til neste runde

  • Omskriving er en bearbeiding av teksten som handler om å finne andre og bedre måter å uttrykke budskapet på. Ofte består omskriving i å fjerne unødvendige ord

    Illustrasjonsfoto: Colourbox

Hvor mye dokumentasjon behøves?

Dokumentasjonen må selvsagt tilpasses behovet. Det er forskjell på en stortingsmelding og et avisinnlegg. Men også i den offentlige debatt styrkes troverdigheten av kildehenvisninger. Og som i klinisk medisin er påliteligheten av dokumentasjonen større jo høyere opp i kunnskapspyramiden man kommer (6). Systematiske oversikter av forskningslitteratur er dessverre sjeldne på det samfunnsmedisinsk området. Sammenholdt med tradisjonell medisinsk forskning kan det også være vanskeligere å overføre resultater fra utenlandske studier til norske forhold.

Troverdigheten svekkes av selektive referanser basert på personlige preferanser eller interesser, såkalt «cherry picking». Tilsvarende styrkes troverdigheten av henvisning til anerkjente institusjoner eller publikasjoner i inn- og utland.

Måten kildene presenteres på har også betydning. Det er sjelden aktuelt å oppgi komplette litteraturhenvisninger som i vitenskapelige artikler, men det er alltid nyttig å være så konkret at en interessert leser kan finne originalpublikasjonen uten altfor mye strev. Det betyr at navn på forfattere eller forskere som siteres bør oppgis (og bokstaveres korrekt) og at navnet knyttes til konkrete prosjekter. Det er frustrerende å lese om spennende forskning i aviser eller bøker uten å være i stand til å oppspore selve kilden.

Å skrive

Skriving kan være morsomt, men er ofte strevsomt, og tar alltid lengre tid enn man tror. Som den amerikanske forfatteren Dorothy Parker (1893–1967) har uttrykt det: «I hate writing, but I love having written». Den beste måten å bli bedre til å skrive på, er selvsagt å skrive mye, aller helst under veiledning og med kyndige (og vennlige) tilbakemeldinger. Den nest beste måten er å lese hva andre skriver, og lære knepene av dem man synes skriver godt. Rådet som kan gis, er egentlig bare: sett i gang!

Fagfolk beskyldes ofte, og sannsynligvis med rette, for å skrive kronglete og komplisert. Mens de fleste av oss foretrekker å lese korte tekster med enkle budskap, virker det som vi foretrekker å skrive lange tekster med kompliserte budskap. Det finnes gode råd på nettstedet Klarspråk (7) som er et samarbeid mellom Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) og Språkrådet.

Tekster bør bearbeides og modnes i flere omganger. Det er erfaringsmessig vanskelig å skrive kort og godt samtidig. En god, kort tekst begynner som regel med en lengre tekst som må omskrives og forkortes ved at unødvendige setninger (og ord) fjernes, lange setninger deles opp og lange ord erstattes med korte. Bruk staveprogram og ordbøker flittig. Ortografiske feil påvirker ikke nødvendigvis forståelsen av budskapet, men det svekker tilliten til forfatteren. Det er frustrerende å lese kolleger som ikke behersker og/å-reglene eller skriver verre med æ. La alltid noen med minst like god språksans som deg selv, lese gjennom tekster du vil publisere.

Sosiale medier

Amerikanske presidenter på Twitter og norske statsråder på Facebook har vist oss hvilken kraft og makt som ligger i sosiale medier. Ved hjelp av moderne informasjonsteknologi kan tekst distribueres med en hastighet som verden aldri har sett før. Vår tids digitale revolusjon er helt på høyde med Johann Gutenbergs (ca. 1400–68) oppfinnelse på 1400-tallet. Samtidig legger den nye teknologien ansvaret på hver enkelt av oss ikke bare for å skrive, men også for å redigere og å publisere. Tidligere tiders filtre for kvalitetssikring blir borte, og faren for både faktafeil og formuleringsblundere øker tilsvarende.

I en verden med informasjonsoverflod er det ikke rart at sensasjonene får størst oppmerksomhet, og det er tankevekkende at såkalte «fake news» sper seg betydelig raskere på nettet enn ekte nyheter (8).

De nye mediene utvikler sin egen kultur og langt på vei sitt eget språk, og de kombinerer bruken av lyd og bilder på nye måter. Men fortsatt har ord og tekster den mest sentrale plassen, og digitaliseringen har så langt bare gitt tradisjonelle medier som bøker, tidsskrifter og aviser nye og mer effektive plattformer og på ingen måte avlivet dem.

Hva er spesielt for samfunnsmedisinsk fagformidling?

Samfunnsmedisin handler om samspillet mellom samfunn og medisin (9). Det gjør interessefeltet nesten ubegrenset, og kontaktflaten mot andre fagområder, fra molekylærbiologi til sosiologi, er stor. Desto viktigere blir evnen til selvdisiplin og edruelighet på fagets vegne. Samfunnsmedisinens og samfunnsmedisinernes profesjonelle kompetanse er fortsatt primært knyttet til medisinen, og det er viktig å kjenne sin begrensning. Samfunnsmedisinsk kompetanse gir ikke uten videre autoritet på alle livets områder. Desto viktigere blir forankringen i forskningsbasert kunnskap, og ikke minst forbeholdene som metodiske problemer ved samfunnsmedisinsk forskning kan innebære.

Særlig aktuell er grensedragningen mot politikk. Personlige verdier og politiske oppfatninger vil alltid prege synspunkter og meninger. Bevissthet om at det finnes en grense mellom politikk og fag er nødvendig, og politisk og faglig aktivitet må utøves på ulike arenaer. Slik kan samfunnsmedisin praktiseres – og formidles – profesjonelt og på tvers av partipolitiske grenser.

Referanser

  1. Pedersen R. Kierkegaard og kunsten å hjelpe. Tidsskr Nor Legeforen 2007; 127: 209.

  2. Nylenna M. Normer for medisinsk publisering. Michael 2008; 5: 40–50.

  3. Jensen T, Sande O. Saksbehandling 1. Oslo: Cappelen, 1992.

  4. Om r-konferanser. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/om-rkonf/id2470121/sec1.

  5. Nylenna M. Publisere & presentere. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2015.

  6. http://www.helsebiblioteket.no/kunnskapsbasert-praksis/litteratursok/kildevalg.

  7. http://www.sprakradet.no/Klarsprak/.

  8. Vosoughi S, Roy D, Aral S. The spread of true and false news online. Science. 2018; 359: 1146–1151. doi: 10.1126/science.aap9559.

  9. Nylenna M. Hva er samfunnsmedisin? Michael 2016; 13: 79–85.