Helseskadelige skikker (del 2):

Tvangsekteskap i et helseperspektiv

Nasjonale initiativ for å forhindre tvangsekteskap peker på helsearbeidere i primærhelsetjenesten som viktige aktører i håndteringenav disse helseskadelige konstellasjonene. I denne artikkelen, som er den andre om helseskadelige skikker, presenteres forskningsbasert kunnskap om forholdet mellom bruk av tvang i ekteskapsøyemed og psykiske og fysiske lidelser. Videre presenteres et forsøk på å skissere helsearbeideres mulige ansvarsområde på feltet.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Hovedbudskap

  • Flere studier viser nær sammenheng mellom tvangsekteskap, psykisk helse og ulike smertetilstander

  • Den sosiale smerten (som ofte forveksles med fysisk smerte) kan være svært vanskelig å leve med

  • Det finnes pr. i dag lite forskningsbasert kunnskap om hvordan helsearbeidere best kan hjelpe personer som er blitt utsatt for tvangsekteskap

  • Ut fra det lille man vet, er det god grunn til å vie problematikken oppmerksomhet, ikke minst på legekontoret og i skolehelsetjenesten

  • En pragmatisk, undrende og ikke-dømmende holdning til problemet kan åpne for gode samtaler også om dette emnet

  • I tilfelle det oppstår en krisesituasjon, bør helsearbeidere så langt det er mulig samarbeide med institusjoner med spesiell kompetanse på området .

Siden tidlig på 90-tallet, da enkelte innvandrerkvinner stod frem i media og åpent fortalte om sine problematiske opplevelser i forbindelse med giftermål, har tvangsekteskap og arrangerte ekteskap vært omdiskuterte begrep i norsk integreringsdebatt. Men også i faglitteraturen har disse begrepene skapt debatt, for tvangen utøves vanligvis innenfor rammen av arrangerte ekteskap. Mens noen mener at det er viktig å holde begrepene adskilt – blant annet fordi minst en tredjedel av asiater praktiserer arrangerte ekteskap (1) – er der for andre en glidende overgang. Sistnevnte begrunner sitt syn med at i sosiokulturelle miljøer hvor lydighet overfor foreldre og andre autoritetspersoner er normen, vil mange i stillhet akseptere giftermålet, selv om dette skjer mot deres vilje (2). Forskere som har studert fenomenet i et likestillings-/rettighetsperspektiv (3–5), viser til kollektivisme, sosial identitet, innflytelse og ære som nyttige begrep for å forstå hva dette egentlig handler om.

Med tvangsekteskap menes et ekteskap fremtvunget gjennom vold eller trusler fra minst én person. Det dreier seg altså om giftermål hvor en eller begge ektefeller ikke kan forbli ugift uten å bli utsatt for vold, frihetsberøvelse, urettmessig atferd eller utilbørlig press. Vanligvis skjer dette med foreldrenes samtykke, og de havner da lett i rollen som overgripere (2). Men skikken kan også innebære at en av partene ikke har mulighet til å bryte opp en forlovelse, skille seg eller til å velge partner på tvers av familiens ønsker uten å bli utsatt for represalier (6). I 2016 hadde Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse 139 henvendelser hvor en fryktet tvangsekteskap og 123 om gjennomførte tvangsekteskap, en betydelig økning fra tidligere år (6).

De siste tiårene er det fremmet en rekke tiltak for å forhindre tvangsekteskap (7), og helsetjenesten i kommunene, herunder skolehelsetjenesten, er flere ganger nevnt som en sentral aktør (6, 8, 9). At helsesøster har en viktig rolle i forebygging av tvangsekteskap synes rimelig, for helsesøstre er blant dem som har mest kontakt med ungdom i risikosonen. Men det er også viktig at allmennleger er oppmerksomme på helseskaden ved denne skikken, slik at de kan gi adekvat helsehjelp til de som måtte være berørt (2). I denne artikkelen skal vi se nærmere på hva vi vet om hvilke innsatser som kan tenkes gjennomført, og på hvilket grunnlag helsearbeidere bør prioritere slikt arbeid.

Helsekonsekvenser

Så langt har det vært forsket lite på de helsemessige konsekvensene av tvangsekteskap, men enkelte studier viser en sammenheng. Husain og medarbeidere (10) beskriver således i en oversiktsartikkel, om selvskading hos yngre britiske kvinner av sørasiatisk avstamning og en betydelig høyere selvmordsfrekvens enn hos kvinner født i England eller Wales. Økningen er særlig stor i den yngre aldersgruppen (15–34 år), hvor selvmordsraten i en studie var mer enn dobbelt så høy som blant de med engelsk avstamning og opp til sju ganger så høy som blant sørasiatiske menn (11). Ekteskapelige problemer fremstod som en viktig utløsende faktor, og de fleste ekteskapsproblemene bunnet i en kulturkonflikt (11). Det er ikke urimelig å anta at en del av disse konfliktene dreide seg om tvangsekteskap, selv om dette ikke ble spesielt nevnt. En annen studie, om overdoser blant sørasiatiske kvinner, viste at arrangerte ekteskap, avvisning av forespørsler om arrangerte ekteskap samt andre ekteskapelige problemer satte de sørasiatiske kvinnene under press, og dette presset ble av deltakerne beskrevet som en utløsende faktor (12). Flere av de spurte fortalte dessuten at deres menn hadde krevd at de skulle oppføre seg mindre vestlig og/eller at deres svigermødre hadde blandet seg inn i hvordan de levde og skjøttet sitt ekteskap (12).

En ny, tysk studie, om tvangsekteskap og psykisk helse blant tyrkiske innvandrerkvinner som var blitt henvist til behandling for psykosomatiske plager, viste at de som var blitt utsatt for tvangsekteskap før migrasjonen hadde begått gjentatte selvmordsforsøk, i gjennomsnitt fire ganger. Bortsett fra at de var tvangsgiftet, fortalte disse kvinnene om vold og mishandling av ektemannen og hans familie og lite støtte fra egne foreldre og søsken. Forholdsvis mange skåret dessuten høyt på depresjon, personlighetsforstyrrelser, spiseforstyrrelser og psykosomatisk sykdom (2). Dette er ekstreme tall som tydelig viser konsekvensene av at et menneske blir frarøvet sitt livsprosjekt.

Det er her verdt å merke seg at det i de fleste tilfeller gikk svært lang tid før de tvangsgiftede fikk adekvat helsehjelp (i gjennomsnitt 13 år med betydelige plager), men ikke fordi de ikke hadde søkt lege. En rekke spesialister, som ortopeder, gynekologer og indremedisinere var blitt konsultert etter at plagene tok til. De fleste hadde dessuten oppsøkt sin allmennlege flere ganger hvert år, men var blitt avspist med smertestillende medikamenter og antidepressiva. Forfatteren konkluderer med at for de tvangsgiftede fremstår livet som en kontinuerlig lidelse, og dersom de skal få det bedre, vil de trenge omfattende, kultursensitiv behandling (2).

Også gutter tvangsgiftes, og mange opplever da både stress og ekteskapskonflikter. Men i motsetning til kvinnene, er det små sjanser for at tvangsgiftede gutter utsettes for voldshandlinger (2). Likevel, det svært alvorlige psykiske presset som mange foreldre legger på sine barn – for eksempel ved å si at de kommer til å bli syke og dø dersom ikke barna etterkommer deres ønsker – kan virke nedbrytende. Det er en form for kulturbetinget emosjonell utpressing (3) som grenser til psykisk vold. Men det er klart at også foreldrene kan stå under et betydelig press fra både familie og bekjente, og i denne sammenhengen er det nok en del foreldre som begår overgrep uten å vite det eller ville det.

Kliniske vignetter

Et par kliniske vignetter vil illustrere disse forholdene (alle navn er fiktive og historiene er noe endret for å sikre familienes anonymitet):

En for alle, alle for en!

Huma oppsøkte lege fordi hun var fortvilet, forvirret og deprimert. Mannen hadde mishandlet og terrorisert henne over år, og nå holdt hun ikke ut lenger. Men en skilsmisse ville ha så store konsekvenser for hele familien at hun ikke engang klarte å tenke på slikt. Når hun oppfattet at legen viste interesse for hennes situasjon, kunne hun etter hvert fortelle at hennes handlingslammelse kom av at hennes søster og ene bror også var inngiftet i den samme familien. I motsetning til hennes eget ekteskap, fungerte deres ekteskap godt. Dersom hun og mannen nå gikk fra hverandre, ville – ifølge skikk og bruk og ekteskapskontrakt – også deres ekteskap bli opphevet. Det ville være en sosial katastrofe – særlig for kvinnene, som ville måtte leve videre i skam, isolert i sine egne familier, men også for barna som etter skilsmissen ville miste kontakten med sine mødre.

Med tiden kom det frem at denne historien hadde røtter flere generasjoner tilbake: Da Humas besteforeldre, Mohammed og Rehana, giftet seg for om lag 50 år siden, ble det besluttet at også Mohammeds søster og Rehanas yngre bror skulle gifte seg med hverandre. På denne måten ville en styrke familiebåndene innad og, ikke mindre viktig, øke familiens innflytelse utad. Imidlertid døde Mohammeds søster før bryllupet. Hennes forlovede (Rehanas bror) giftet seg da med en kvinne fra en annen familie, men etter å ha erklært overfor Mohammed at: «Siden din søster døde før vi kunne gifte oss, skylder du meg en datter». Mohammed og Rehana fikk flere barn, også døtre, men på grunn av aldersforskjeller passet det ikke for noen i brorens familie å gifte seg med dem. Men da hans to sønner ble voksne, passet det å gifte dem bort til Mohammeds barnebarn. Endelig kunne den påtenkte kontrakten fullbyrdes – ikke bare dobbelt, men trippelekteskap!

Slike ekteskapskontrakter har inntil nylig på ingen måte vært sjelden i Pakistan. Enkelte ganger kan sågar fire par være involvert (13). Om da ett av ekteskapene går i oppløsning, vil de sosiale konsekvensene ikke være til å holde ut. Selv når det ene ekteparet flytter til Norge og de andre forblir i Pakistan, vil familien påse at den inngåtte ekteskapskontrakten oppfylles, og i tilfelle brudd, se til at alle ekteskap, som omfattes av avtalen, løses opp. Noen ganger er avtaler om ekteskap inngått på fars eller mors dødsleie. Slike avtaler oppfattes ofte som imperative: Om de ikke oppfylles, vil etterkommerne bli hjemsøkt av fedrenes ånder og straffet. I slike tilfeller er det frykten for det over-naturlige og hensynet til andre som konstituerer tvangen. Her er det ingen som kan straffeforfølges. Tvangen er internalisert og sublimert. Den «ligger i luften».

Den neste vignetten illustrerer en annen form for tvang:

«Kalde føtter»

Hamza, en pakistansk gutt i 20-årene kommer til sin far og forteller at han har funnet en jente som han vil gifte seg med. Jenta er hans niese, datter til farens søster, og bor i et annet europeisk land. Faren er først sterkt imot at gutten gifter seg inn i hans søsters familie, ettersom relasjonen til søsteren ikke var den beste. Men gutten står på sitt, og til slutt gir faren etter. På sønnens vegne ber han jentas foreldre om «hennes hånd», og får ja. Familiene på begge sider støtter opp om de unges valg, og planleggingen av bryllupet starter: Gutten blir invitert til å besøke jenta og hennes foreldre, slik at de skal kunne bli mer kjent. Samtidig går det bud om bryllup til resten av familien som er spredt rundt i Pakistan, England og Skandinavia. Alle vil gjerne delta i bryllupsfesten. Flybilletter kjøpes i god tid, og det handles inn gull og andre passende gaver til det vordende ekteparet.

Nå viser det seg imidlertid at jentas familie er betydelig mer tradisjonsbundet enn guttens, og insisterer på at bryllupet må gjennomføres i tråd med familiens tradisjoner. Dette var Hamza ikke forberedt på, og når seremonien nærmer seg og han står ansikt til ansikt med alle reglene og forordningene, angrer han. Han føler at han på ingen måte er klar for dette, og vil trekke seg ut av forholdet. Imidlertid er planleggingen kommet så langt og investeringene blitt så store at familien ikke uten videre ser seg i stand til å kansellere bryllupet. I fortvilelsen opplever Hamza familiepresset som uutholdelig. Hans ekteskap blir som et tvangsekteskap, og han overveldes av vedvarende gråt.

At en av partene angrer seg i siste liten kan selvfølgelig skje i enhver bryllupssammenheng. Her i Norge er der da heller ingen mangel på historier om brudgommer som har uteblitt eller bryllup som er kansellert på kort varsel. Men som vi ser i denne vignetten, får problemet et helt annet og større omfang i den internasjonale familien, hvor investeringene i forbindelse med selve bryllupsseremonien kan være betydelige. Foreldrene legger derfor press på gutten for at han skal ta ansvar for sitt valg. Selv opplever de press fra storfamilien og bryllupsgjestene og gjør hva de kan for ikke å miste ansikt. Ille blir det likevel, samme hva de velger. I foreldrenes miljø finnes ingen erfaring med hvordan slike situasjoner kan håndteres med mindre en tyr til tvang. Gode fortellinger og aktverdige modeller savnes, og akseptable løsninger finnes ikke. Tilbake blir skuffelsen, maktesløsheten og håpløsheten. For gutten vil det være umulig å gå til andre i familien for å søke råd og veiledning, ikke minst av frykt for eget og foreldrenes renommé. Frykten for å tape ansikt og skammen piner ham. Spørsmålet er: Hva kan helsetjenesten tilby i slike tilfeller? Det skal vi komme tilbake til i neste avsnitt, men først noen refleksjoner om noen sosiale forhold som ser ut til å råde grunnen i slike tilfeller.

Sosial kapital eller strukturell vold?

Den helsemessige betydningen av en støttende familie og/eller et inkluderende, aksepterende sosialt nettverk er dokumentert i flere studier. Den amerikanske samfunnsviteren Robert Putnam (13) hevder sågar at bunden sosial kapital, det vil si nær familie og tette nettverk av samhandlende mennesker, er av særlig betydning i denne sammenhengen. Men i sosiale nettverk finnes også forventninger om innordning og offervilje, og det utøves betydelig sosial kontroll. Dersom sosial kontroll utøves gjennom systematisk forskjellsbehandling og vedvarende overvåkning av spesielle grupper i samfunnet, og dette skjer på en slik måte at den enkelte hindres i å tilegne seg informasjon eller å gjøre egne erfaringer, er dette å regne som strukturell vold, et begrep som ble introdusert av Johan Galtung på 1960-tallet. Dette var for å benevne ikke-intenderte handlinger og varige sosiale strukturer som i sin konsekvens hindrer individer, grupper eller samfunn i å realisere sitt potensial (14); som legitimeres gjennom samfunnets institusjoner og normaliseres gjennom hverdagens gjentatte erfaringer (15).

Eksemplene over viser hvordan gode intensjoner om å videreføre slekten og utvikle sosial kapital, respekt og innflytelse kan fordreies og faktisk få karakter av strukturell vold. Som drivkraft i dette sosiale maskineriet kan en skimte både økonomiske hensyn og et «renhetsideal» som synes uløselig knyttet til ære. Ryktedannelse, frykt for represalier – i noen tilfeller grov vold – eller trusler om utstøting med all den smerte det måtte innebære (16–18), fungerer som homøostatiske mekanismer. Status quo opprettholdes. Dette kommer særlig sterkt til uttrykk når flere ekteskap omfattes av den samme kontrakten, slik tilfellet var for Huma.

For utenforstående kan det se ut som om enkelte innvandrermiljøer lukker seg til i møte med det norske for å beskytte felles verdier og tradisjoner, og at den enkelte i stor grad må akseptere å innordne seg i frykt for konsekvensene. Det vil si sanksjoner som i verste fall kan bli starten på en voldsspiral: Når noen tar til orde for større frihet og åpenhet, vil andre kunne oppfatte dette som en protest mot den etablerte orden. Dette kan i sin tur utløse strengere sanksjoner, som igjen fører til mer opprør, og det hele ender i vold, i sjeldne tilfeller drap. Men om vi skal kunne forstå hvilken situasjon innvandreren befinner seg i, må vi også ta i betraktning storsamfunnets krav til innordning, et krav som til tider gir opplevelser av stigmatisering og diskriminering (18). En kanadisk undersøkelse viser at unge kvinner med innvandrerbakgrunn er i en spesielt vanskelig situasjon (19), sitat:

«Situated at the intersections of race, class, gender and age, these young women walk a tightrope between the violence of racism they experience from the host and/or dominant society and the pressures to conform imposed from within their communities.»

Også foreldregenerasjonen lider. De unge jentenes mødre eller andre som måtte være tillagt et spesielt ansvar for at det inngås gode og vellykkede ekteskap, kan oppleve situasjonen i vertslandet som både overveldende og uhåndterbar, og i noen tilfeller stå overfor valg hvor ethvert alternativ blir like ille. Helseaspektet omfatter således langt mer enn opplevelsen av å være tvunget til å gifte seg mot ens vilje. Det handler også om hvilken støtte pasienten kan regne med fra sin omgangskrets og i hvilken grad han eller hun opplever å ha innflytelse over eget liv (3). For den enkelte varierer dette fra situasjon til situasjon og over tid. Og selv om mange innvandrer-miljøer har omfavnet verdier som autonomi og valgfrihet, vil man i møte med folk som er mer tradisjonsbundne og regelstyrte, kunne oppleve uforutsette problemer og begrensninger, slik Hamza gjorde.

Helsearbeiderens ansvar

Hva er så helsearbeiderens rolle i forhold til dette problemkomplekset? Noen vil ha behov for å diskutere saken med en utenforstående. Da er taushetsplikt en nødvendighet. Ut fra den kunnskap og erfaring som allerede finnes i helsetjenesten og, ikke mindre, ved familiekontorene, må en anta at disse institusjonene her kan spille en viktig rolle. Den dialogiske tilnærmingen synes godt egnet til å utvikle aksepterende og velfungerende sosiale nettverk så vel som til å nøytralisere strukturell vold (20).

Men for å kunne yte hjelp i slike situasjoner, må vi først bli vare for den potensielle konflikten som alltid vil være mellom legers pragmatiske tilnærming til sykdom og samfunnets normative krav. Hvis helsetjenesten blir for normativ eller belærende, vil den lett miste den tilliten som trengs for å kunne arbeide effektivt med slike saker. På den annen side må helsearbeidere vite noe om både hvilke helsemessige konsekvenser en slik praksis har for individ og samfunn, og hvordan en kan arbeide for å forhindre slike skader eller utbedre de som allerede er oppstått. Med andre ord: Problemer rundt tvang og ekteskapsinngåelse må komme på legenes dagsorden.

Hvordan kan en så nærme seg problemet i konsultasjonen? Noen vil rett og slett trenge en samtalepartner for å klargjøre situasjonen overfor seg selv, noen å diskutere ulike handlingsalternativer med, noen som er interessert, men som likevel ikke kommer med lettvinte råd eller formaninger om hva en kvinne eller mann bør foreta seg i en slik situasjon. For det kan være viktig for vedkommende at nettopp legen vet om hva han eller hun daglig går igjennom; at legen anerkjenner strevet og er vitne til hans eller hennes lidelser. Mer konkret: Om pasienten for eksempel henvender seg med diffuse smertetilstander, er nedtrykt eller fortvilet, kan det være lurt å spørre: Kan du fortelle meg litt om din situasjon?

Etter slik å ha skapt et rom for å diskutere eventuelle problemer som pasienten måtte ha i forhold til sin familie, kan det være naturlig å fortsette: Hvordan påvirker dette deg? Slik unngår en å insinuere at pasienten har bestemte problemer eller at plagene skyldes bestemte forhold. En kan så gå videre med: Hva er det ved denne situasjonen som bekymrer deg mest? Eventuelt: Dette må være svært vanskelig for deg! Hvordan holder du ut? Det ligger anerkjennelse i dette; det inviterer til en samtale om hvordan pasienten mestrer sin vanskelige situasjon; det uttrykker empati, uten at helsearbeideren derved overtar ansvaret for pasientens situasjon og fungerer ofte bedre enn å gi velmente råd om hvordan takle en situasjon som legen kanskje ikke har forutsetninger for å forstå.

Dersom den tvangsgiftede presenterer seg med smerter eller er deprimert, kan medisiner som antidepressiva eller smertestillende i enkelte tilfeller være til hjelp, men kun for et kortere tidsrom, og det løser selvfølgelig ikke disse pasientenes problem. Viktigere er det at legen, som antydet over, skaper et rom for at vedkommende kan komme frem med sin historie. Etter at alternativene er klargjort, er det bare pasienten selv som kan vite hva som er et mulig valgalternativ. Og uansett hva pasienten måtte velge, vil han eller hun trenge støtte, for i slike saker kan konsekvensene av egne valg være svært vanskelige å leve videre med.

Selvfølgelig er ikke dette til hinder for å gi informasjon om hvilke hjelpetiltak som finnes, Når krisen er et faktum, vil helsetjenesten ofte være det stedet vedkommende først henvender seg. Men dersom problemene tårner seg opp, er det viktig at helsearbeidere i førstelinjen ikke blir sittende alene med ansvaret. De trenger tilgang til både samarbeidspartnere og kompetente veiledere. (Enkelte kompetansemiljøer er ført opp i en egen tekstboks). Et samarbeid med institusjoner med spesiell kompetanse på området – som for eksempel krisesentre, Selvhjelp for innvandrere eller Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse – vil kunne være nødvendig for å finne frem til gode løsninger. Av sikkerhetsmessige grunner kan det sågar bli nødvendig for noen å forlate familien og gruppen en har tilhørt. Da må storsamfunnet legge til rette for «exit» og at vedkommende kan etablere seg på nytt. Noen ganger er det sågar nødvendig å skifte identitet.

Tatt i betraktning den tilsynelatende nære relasjonen mellom tvangsekteskap og helse, kan en, på linje med Farmer (14), faktisk undre seg både over at helsearbeidere generelt i så liten grad har drevet målrettet arbeid på feltet, og videre fraværet av relevant forskning på hvilke tiltak som faktisk er virkningsfulle (21). En grunn til denne ignoransen kan være at temaet er gitt lite oppmerksomhet i utdanningssystemene. Slik sett kan en forstå at noen vil hevde at: «Dette er ikke vår jobb!». Samtidig er det klart at samproblemer og samsykdommer – begreper som Peter Hjort introduserte allerede tidlig på 1980-tallet som samlebetegnelser for medisinske tilstander sprunget ut av problemer i forholdet mellom mennesker (22, 23) – også omfatter den form for maktens patologi som vi her står overfor. Dette burde medføre at problemkomplekset rundt tvangsekteskap ble satt på dagsorden både i forskningen, i utdanningsinstitusjonene og i helsetjenesten.

Takk til Harald Siem, Emine Kale, Charlott Nordstrøm, Tahirah Iqbal, Warsame Ali og Mary Shrestha som har lest og kommentert på tidligere utkast til denne artikkelen.

Referanser

  1. Mehndiratta, MM et al. (2007) Arranged marriage, consanguinity and epilepsy Neurology Asia Vol. 12 (Supplement 1), s. 15–17.

  2. Kizilhan, JI (2017) Forced Marriage and Mental Health by Migrants in Germany. Arch Community Med Public Health Vol. 3, No. 2, s. 071–076 Doi:10.17352/2455-5479.000028.

  3. Bredal, A (2006) «Vi er jo en familie» – Arrangerte ekteskap, autonomi og fellesskap blant unge norsk-asiater Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

  4. Thorbjørnsrud, Berit Synnøve, red. (2005) Evig din? Ekteskaps og samlivstradisjoner Oslo: Abstrakt forlag.

  5. Wikan, U (2003) For ærens skyld – Fadime til ettertanke. Oslo: Universitetsforlaget.

  6. Retten til å bestemme over eget liv. Handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse 2017–2020 Justis – og Beredskapsdepartementet.

  7. Lidén, H et al. (2015) Handlingsplan mot tvangsekteskap i utlendingsregelverket Oslo: Institutt for samfunnsforskning Rapport 2015: 4.

  8. Handlingsplan mot tvangsekteskap 2008–2011. Barne- og likestillingsdepartementet.

  9. Handlingsplan mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet 2013–2016 Barne- Likestillings og Inkluderingsdepartementet.

  10. Husain, MI et al. (2006) Self-harm in British South Asian women: psychosocial correlates and strategies for prevention Annals of General Psychiatry Vol. 5, No. 7 Doi:10.1186/1744-859X-5-7.

  11. Bhugra D, Baldwin DS, Desai M (1999) Attempted Suicide in West London, I. Rates across ethnic communities. Psychological Medicine 29: 1125–1130.

  12. Merril J, Ownes J (1986) Ethnic differences in self-poisoning: A comparison of Asian and white groups British Journal of Psychiatry 148: 708–712

  13. Putnam R (2000) Bowling alone. The Collapse and Revival of American Community. New York: Simon and Schuster.

  14. Farmer P, Nizeye B og medarb (2006) Structural Violence and Clinical Medicine PLoS Medicine vol. 3 nr. 10 s 1686–1691.

  15. James SE, Johnson J, Raghavan C, Lemos T (2003) The Violent Matrix: A Study of Structural, interpersonal, and intrapersonal violence among a sample of poor women American Journal of Community Psychology Vol. 31, nr. 1/2 s 129–142.

  16. Eisenberger, NI et al. (2003) Does Rejection Hurt? An fMRI Study of Social Exclusion Science Vo. 302, s. 290–292.

  17. MacDonald, G & Leary, MR (2005) Why Does Social Exclusion Hurt? The Relationship Between Social and Physical Pain Psychological Bulletin Vol. 131, No. 2, s. 202–223 Doi:10.1037/0033-2909.131.2.202

  18. Richman, LS & Leary, MR (2009) Reactions to Discrimination, Stigmatication, Ostracism, and Other forms of Interpersonal Rejection: A Multimotive Model Psychological Review Vol. 116, No. 2, 365–383 Doi: 10.1037/a0015250.

  19. Jiwani Y (2005) Walking a Tightrope: The Many Faces of Violence in the Lives of Racialized Immigrant Girls and Young Women Violence Against Women. Thousand Oaks Vol 11, nr. 7 s 846.

  20. Norsworthy KL (2003) Understanding Violence Against Women in Southeast Asia: A Group approach in Social Justice Work. International Journal for the Advancement of Counseling Vol 25, nr. 2/3 s 145–156.

  21. 21 Munthe-Kaas, H.M. et al. (2017) Effect of, and experiences with interventions for young people exposed to forced marriage or honour-related violence: A systematic literature search with sorting. Oslo: Folkehelseinstituttet.

  22. Hjort PF (1981) 1980-årene krever en ny helsepolitikk. Foredrag i Norsk Forening for Sosialt arbeid.

  23. Forskningsrådet (2000) Medisin og helse anno 2020. Nye typer helseproblemer https://www.forskningsradet.no/bibliotek/publikasjoner/mh_anno2020/medisin_helse_anno2020.pdf www.forskning.no/Artikler/1018396840.47/1017775189.04 tilgang 08.01.2017.

Noen nyttige adresser

  • Nasjonal veiviser ved vold og overgrep www.dinutvei.no

  • Politiets nettside: Vold i nære relasjoner www.politiet.no/rad/vold-i-nare-relasjoner / telefon: 02800

  • Røde kors-telefonen om tvangsekteskap og kjønnslemlestelse / telefon: 815 55 201

  • I Oslo: Enerhaugen familievernkontor www.bufdir.no/Familie/Kontor/enerhaugen / telefon: 466 17 010