AFU som pådriver for allmenn- og samfunnsmedisinsk forskning

Allmennmedisinsk forskningsutvalg forvalter en stipendordning som bidrar til å realisere mange prosjektideer og rekruttere primærleger til forskningsarbeid.

På AFU styrets møte den 3. mai, 2018. Soen Eng, Eivind Meland, Sture Rognstad, Anna Luise Kirkengen, Anne Kveim Lie, Nils Martinsen og May-Lill Johansen. Aase Aamland var ikke tilstede da bildet ble tatt.

Foto: Tove Rutle

I 1976 bestemte Den norske lægeforenings sentralstyre at det skulle brukes midler fra fondet til videre- og etterutdanning (Fond II) til å finansiere stipender for leger i allmenn- og samfunnsmedisin som ville gjennomføre små, relevante og praksisnære forskningsprosjekter eller bidra til fagutvikling og undervisning i allmenn- og/eller samfunnsmedisin.

Stipendene skulle utlyses i Tidsskrift for Den norske legeforening to ganger i året, og søkerne skulle vurderes med henblikk på tildeling av inntil seks stipendmåneder for et definert prosjekt. Mandatet til denne vurderingen ble gitt til Allmennmedisinsk forskningsutvalg (AFU), sammensatt av en oppnevnt leder og nestleder, et medlem fra daværende Norsk selskap for allmennmedisin (NSAM, forløperen til dagens NFA), en representant fra hver av de fire allmenn- og samfunnsmedisinske instituttene (UiO, UiB, NTNU, UiT) og en observatør fra henholdsvis Norsk samfunnsmedisinsk forening (Norsam) og daværende Allmennpraktiserende legers forening (Aplf, nå Allmennlegeforeningen, AF).

Slik ble allmennpraktikerstipendet til – og slik ble AFU skapt. Begge lever i beste velgående den dag i dag. Relativt beskjedne midler har blitt delt ut hvert år, ofte i skarp konkurranse mellom søkerne, men med en høy gevinst i form av mange små forskningsprosjekter som, i de fleste tilfeller, sprang direkte ut av kollegenes egen undring, egne erfaringer og observasjoner – eller personlig-faglige frustrasjoner over problemer som i virkeligheten ikke var så enkle, greie og velavgrensede som de ble fremstilt under studiet eller i læreboken.

Hvor høy avkastning disse såkornmidler i årenes løp avstedkom, ble i tre suksessive evalueringer dokumentert av allmennlegene Anne Katrine Nore (perioden 1976–85), Elisabeth Swensen (perioden 1986–93) og Niels Moe (perioden 1993–2009) – selvsagt gjennomført og finansiert i form av stipender. Den siste evalueringen, publisert i 2012, påviste overbevisende resultater og en tydelig gevinst av midlene i form av fullførte prosjekter, publiserte artikler og – ikke minst – påbegynte karrierer som ledet direkte fra AFU-stipender og videre til doktorgradsavhandlinger og ph.d.-prosjekter. Det førte til at styret i Fond II, med virkning fra våren 2014, økte det mangeårige, uendrede antallet finansierte stipendmåneder fra 52 til 60 i året.

Rammen på 60 måneder hvert år har gitt AFU mer armslag enn noen gang før. Nå kan søkere med lovende, relevante og spenstige prosjektideer langt oftere enn før få tildelt flere sammenhengende måneder, hvilket letter deres utfordringer med å frigjøre seg fra praksisarbeidet og finne en vikar, slik at de kan konsentrere seg om prosjektet. Etter at Legeforeningens sentralstyre i 2007 i tillegg opprettet et Allmennmedisinsk forskningsfond (AMFF) til finansiering av ph.d.-stipender, har stadig flere norske allmennleger brukt allmennpraktikerstipendet som «rugekasse» eller «springbrett», alt etter som, for å utvikle eller til og med starte med et ph.d.-prosjekt.

Hvordan arbeider AFU? Hvordan vurderes søknadene? Hvordan sørges det for en noenlunde rettferdig fordeling av midlene både med henblikk på kvinnelige og mannlige kolleger og på landsdelene? Selvsagt følges noen spilleregler som hjelper medlemmene til å treffe valg som er velbegrunnet og forsvarlig med henblikk på selve intensjonen med stipendet. Prioritering av søknader skjer etter følgende kriterier:

  1. Søker er uten tidligere forskningserfaring

  2. Prosjektet har høy allmenn- og/eller samfunnsmedisinsk relevans

  3. Prosjektideen er original

  4. Prosjektet kan gjennomføres innen rammene for tildelt tid

  5. Prosjektet har ikke fått eller kan ikke antas å få annen finansiering

Den praktiske gjennomføringen baseres på at bare søkere som har sikret seg en avtale med en veileder fra ett av de allmenn- og samfunnsmedisinske instituttene blir tatt i betraktning. Deres søknader blir i en første evaluering vurdert av staben på «deres» institutt med henblikk på instituttets egen prioritering og støtte. Denne vurderingen blir så bragt inn i AFU-møtene av det respektive instituttets representant, fulgt av en (intens) debatt om prosjektets styrker og svakheter rund bordet. Nesten alltid har alle andre medlemmer, som (selvsagt) på forhånd har lest alle mottatte søknader, vektige kommentarer til prosjektets plan og mål, før medlemmene enes om prosjektet skal godtas og hvor mange måneder søkeren skal få tilkjent tentativt. Når alle søknader – og det kan være mellom ti og tjue – er blitt vurdert, blir det tentative antall måneder justert mot det faktiske antallet som det finnes midler for. Fordelingen protokolleres, og søkerne får kort tid etterpå skriftlig beskjed om de har fått tildelt et stipend eller ei. Hvis AFUs svar er positivt, følger med tildelingen omfattende informasjoner om formaliteter med tanke på samarbeid med instituttet og kontakt med Fondet for alle økonomiske spørsmål.

Det er alltid en stor glede å kunne tildele disse midlene og følge prosessen som settes i gang. Svært ofte fører den til en presentasjon på Forskningsdagen under Primærmedisinsk uke (PMU) eller Nidaroskongressen, hvor det faktisk hender at en av «våre« stipendiater får prisen for beste foredrag, AFUs forskningspris, på 15 000 kroner. Noen stipendiater «kvitterer ut» ved å sende oss en artikkel eller rapport. Og stadig flere går videre i «løypa» med AMFF-midler og forskerskolen til en ph.d.-grad. Slike utviklinger bekrefter at AFU har gjort en god jobb som faglig fødselshjelper.

AFU-stipend (allmenpraktikerstipend)

  • gis til prosjekter med en klar tilknytning til problemstillinger innen primærhelsetjenesten

  • kan tildeles forsknings-, undervisnings- og fagutviklingsprosjekter

  • skal gjøre det mulig å ta fri fra primærmedisinsk praksis for å arbeide med eller planlegge prosjektet

  • tildeles for inntil seks måneder, men kan eventuelt deles på flere perioder