Forskning for bedre helse

Om medisinsk forskning og Legeforeningens strategi

Legeforeningen vedtok nylig ny forskningsstrategi for perioden 2017–2020. Et av punktene sier at forskning i primærhelsetjenesten må stimuleres og finansieres bedre. Kirsti Ytrehus er leder av forskningsutvalget og mener planen er både radikal og positiv.

Legeforeningen har et eget forskningsutvalg. Utvalget har ikke besluttende myndighet, men har rådgivende funksjon. Forskning skal og bør diskuteres i alle deler av Legeforeningen, i yrkesforeninger, fagmedisinske foreninger og i de forskjellige fylkene. En av våre oppgaver er å være pådriver for at det skjer – at forskning ikke blir salderingsposten på sakskartene.

Gjennom flere år har utvalget arbeidet med større strategidokumenter, solide velbegrunnede utredninger som gir et godt grunnlag for vurdering av medisinsk og helsevitenskapelig forskning generelt i Norge. Fokus har vært rettet mot forskningens og forskerens kår. Disse dokumentene hadde en tidsangivelse slik som strategiske dokumenter gjerne har, og i 2016 ble det klart at Legeforeningen manglet en gyldig forskningsstrategi. Etter avtale med presidenten og fagavdelingen i Legeforeningens sekretariat gikk vi derfor i gang med lage et dokument som bygde på, videreførte og oppdaterte de tidligere forskningsstrategiske utredningene. Arbeidet resulterte i et kortfattet punktvis dokument – en pamflett – med 10 nøkkelpunkter. Den ble vedtatt av sentralstyret 18. januar 2017 og datert perioden 2017–2020.

Underveis

Utvalgets medlemmer representerer yrkesforeninger (OF, LVS, YLF) inkludert legestudentenes forening, og medlemmene tok med seg innspill og synspunkter fra egne foreninger. Utvalgets medlemmer har også egne erfaringer som forskere. Ved at de medisinske fakultetene er representert i utvalget kom diskusjon av spørsmål som rørte seg ved fakultetene med. Som eneste fagmedisinske forening har Norsk forening for allmennmedisin (NFA) en representant i utvalget. Underveis i arbeidet var vi i dialog med Legeforeningens fagsekretariat og fikk innspill og tilbakemeldinger på foreløpig utkast fra noen av de fagmedisinske foreningene. Et viktig innspill fra sekretariat og ledelse var ønsket om at vi skulle være mer konkrete og fokusere mer på hva spesielt Legeforeningen kunne gjøre for å realisere målsettingen i en strategi, peke på ansvar og mulighet for gjennomføring. Det har vi gjort i egne punkter parallelt med nøkkelpunktene (se avslutningsvis).

Da vi arbeidet med dokumentet var vi bevisste på at Legeforeningen må forholde seg til forskning innenfor alle deler av medisinsk virksomhet. Akkurat dette er en stor utfordring siden få profesjons- og yrkesutdanninger leder fram til et slikt mangfold av kunnskapstung yrkesutøvelse som vår. Konkrete problemområder innenfor hvert fag eller hver spesialitet kan ikke løses på detaljnivå eller settes opp mot hverandre i en forskningsstrategi for Legeforeningen.

I diskusjonen ble det stilt spørsmål om vi ikke kunne definere et minstemål for hvor mange leger med doktorgrad det ideelt sett burde være i hvert fagfelt eller hver spesialitet. Det er ikke nok at en stor del av legene i laboratoriefagene ved universitetssykehusene har doktorgrad eller arbeider med forskning. Det må også være forskningsaktivitet innenfor andre fag. Vi vurderte om ti prosent var et tall som kunne passe. Men fordi vi mangler sikre tall for hvor mange leger i Norge som har doktorgrad uavhengig av fag så ble dette vanskelig. Dermed konkluderte vi med at andelen leger med doktorgrad må økes fordi aktiviteten er lav innenfor noen områder. Innenfor andre områder må det bli en målsetting at flere som har arbeidet med forskning får fortsette med dette etter avlagt doktorgrad.

Et spørsmål som ble reist var om det er mulig å komme noe videre og få et bedre tallmateriale. I ettertid har vi hatt møter med ressurspersoner som arbeider med Legeforeningens register, med sekretariatet og Legeforskningsinstituttet (LEFO). Og så i forlengelsen av dette en oppfordring til dere som leser dette: Sørg for å oppdatere din personlige profil i Legeforeningens register både med nøyaktig ansettelsesforhold og eventuell avlagt doktorgrad. Ut fra det som finnes av tallmateriale har vi spesielt fokus på situasjonen for forskere og forskningsaktivitet innen allmennmedisin, rus og psykiatri.

Underveis i arbeidet vårt kom det mangehenvendelser fra forskjellige kanter om arbeids- og lønnsforhold for de som arbeider med forskning. Det kommer vi tilbake til i senere avsnitt.

Ti nøkkelpunkter

De ti punktene omhandler norsk forskningspolitikk for medisin og helse, implementering av resultater av forskning, tilrettelegging for forskning, internasjonalisering og innhold i forskningen. Implementering av forskningsresultater er prinsipielt sett helsemyndighetenes ansvar og krever finansiering, regelverk og organisering. Slik vi ser det handler implementering også om at den enkelte lege skal ha arbeidsforhold som fremmer forskningsbasert praksis. Det vil ofte si tid til faglig oppdatering og innsikt i forskningsfronten i eget interesseområde og annet. Et viktig punkt er tilgjengelig «state of the art»-infrastruktur i forskjellige former. Registre er en type infrastruktur, og her mener Legeforeningen at «rapportering til helseregistre skal inngå som en del av rutinen i offentlig finansiert helsetjeneste» med målsetting om bruk i forskning for bedre helse.

Et av punktene i strategien ber om bedre og mer koordinert samarbeid mellom de offentlige finansieringsinstansene i helseforskning og skjæringspunktet mellom Kunnskapsdepartementets finansiering av universitetene og Helse- og omsorgsdepartementets finansiering av helseforetakene. Begge departement har ansvar for medisinsk forskning og til dels overlappende funksjon på området klinisk medisin i spesialisthelsetjenesten. I likhet med situasjonen for basalmedisinen er de organisatoriske ansvarsområdene slik at Kunnskapsdepartementet og Norges forskningsråd i dag i prinsipp er alene om det finansielle grunnlaget for forskning i allmennmedisin. Så kommer spesielle tidsbestemte tiltak som Helse- og omsorgsdepartementet har satt i gang som noe ekstra. Forskning i primærhelsetjenesten må stimuleres og finansieres bedre enn i dag. Et tiltak som nevnes i strategien er tilrettelagt dobbelt løp, dvs. forskning parallelt med spesialisering som allmennmedisiner.

Forskeren

Tilrettelegging for forskning handler om lønn, praktiske forhold og for mange også finansiering av prosjektarbeid som krever mer enn egen lønn. I Legeforeningen er Foreningen for leger i vitenskapelige stillinger (LVS) forskerens yrkesforening. Men med glidende overganger mellom forskjellige aktiviteter og stillingskategorier så viser det seg at mange aktive forskere og stipendiater også finnes i andre yrkesforeninger. I tillegg er mange tyngdepunkter i medisinsk forskning flyttet fra universitetene til helseforetakene med derav følgende uklare grenser mellom yrkesforeningstilhørighet. Hvem som er stipendiatens eller post doc-forskerens arbeidsgiver varierer. Lønn for forskningsarbeid (stipendiat, forsker, post doc og til dels faste vitenskapelige stillinger som førsteamanuensis og professorer) er ofte lavere enn i legestillinger. Strategien sier at det skal være fokus på lønns- og arbeidsforhold for leger som driver forskning, slik at forholdene er konkurransedyktige for den enkelte sammenlignet med annet legearbeid. Leger i forskerstillinger og med doktorgrad skal ha høy prioritet i lønnsforhandlinger der Legeforeningen deltar. Inntektsforskjellene mellom en universitetsfinansiert stipendiatstilling og for den saks skyld en professor i allmennmedisin, og en fastlege eller en overlege kan være stor. I strategien etterlyses flere fordypningsstillinger og sammenhengende tid til forskning i helseforetakene.

Forskningssterke og forskningssvake fagfelt eller spesialiteter

Det var vårt syn at det bør drives aktiv forskning innenfor alle deler av medisinen i Norge, det være seg prekliniske basalfag, helseøkonomi m.m. og hele bredden av klinikknære fag. Det betyr ikke at vi i Norge skal forske på alle mulige sykdommer, men har vi en godkjent og definert medisinsk spesialitet, så sier vår strategi at Legeforeningen vil arbeide for å fremme forskningsaktivitet i spesialitetens fagområder. Alle fag som undervises i legeutdanningen skal ha et forskningsfundament, og undervisning på universitetsnivå skal bygge på forskningsbasert kunnskap. Dette skal også reflekteres i videreutdanningsplaner og etterutdanning.

I de nye studieplanene for legeutdanning ved de fire medisinske fakultetene i Norge er det flere undervisningselementer som gir innsikt i kunnskapshåndtering og forskningsmetode. Dermed er det lagt et grunnlag i å bygge på framtidig arbeid. I arbeidet med forskningsstrategien har de nye planene for videreutdanning og spesialisering ført til mye bekymring og diskusjon. Her fjernes legers arbeid i stipendiatstillinger som mulig del av grunnlag for å bli spesialist. Vil dette føre til at mange fag og spesialiteter vil mangle forskningskompetente leger og forskningsaktivitet? Hvordan vil det påvirke unge leger og legestudenters interesse for medisinsk forskning? Vil forskjellene i forskningsaktivitet mellom forskjellige fag og spesialiteter øke? Hva med sentrum versus periferi-problematikk i denne sammenhengen? Her trengs det tett og fagspesifikk overvåking av situasjonen framover.

Hvor bør det satses?

I nasjonalt perspektiv er det er vanskelig å komme unna at selv en liten nasjon som Norge bør ha et solid fundament av forskning rettet mot sykdom som er alvorlig, som rammer mange og det som kan kalles vanlige folkesykdommer. Samtidig kom spørsmålet om det ble riktig å fraråde fokus på forskningsarbeid knyttet til sjeldne sykdommer eller mer begrensede helseproblemer. Etter dialog og debatt har vi foreslått at for en liten forskningsnasjon som Norge bør betingelsene være at det ligger spesielt til rette for slik forskning. I strategien står det at «Særskilte fokusområder for forskning hvor Norge i dag har særlige konkurransefortrinn og dermed kan bli verdensledende bør støttes». Dette er et prinsipielt standpunkt. Det ligger ikke til vår oppgave å peke disse ut.

Allmennmedisin er den eneste spesialiteten som har fått spesiell omtale i forskningsstrategien. Norge har satset på å organisere offentlig finansiert legetjeneste og helsetjeneste i to nivåer. I strategien sier vi at Legeforeningen må arbeide for at forskning rettet mot kunnskapsgrunnlaget for primærhelsetjenesten blir styrket og også forskning rettet mot samspillet mellom primærlege og helsetjeneste generelt. Dermed blir det et område vi i forskningsutvalget skal arbeide videre med. Vi ønsker velkommen til et samarbeid om dette.

Det andre området som er nevnt spesielt er global helse. Dette er et område som Legeforeningen spesifikt ønsker å fremme og som reflekterer at man som lege og helsepersonell tar et ansvar som favner videre enn eget samfunn.

Oppsummering

Vi som er medlemmer av forskningsutvalget ser på dokumentet som ganske radikalt – og optimistisk. Medisinsk og helsefaglig forskning i Norge vil få et løft, og forholdene for leger med interesse for forskning vil bli bedre. Arbeidet med punktene har vært inspirerende, og vi har sett fram til diskusjon med alle deler av legeforeningen om realisering av konkrete tiltak.

Forskningsstrategi

Hva kan Legeforeningen gjøre? Konkrete tiltak

Helseforskning må være et hovedsatsings-område i norsk forskningspolitikk

Politisk arbeid på den nasjonale arena

Forskning må være en del av hverdagen i helse-tjenesten

Være en sterk pådriver for forskningsbasert praksis. Ha kritisk blikk rettet mot ledelse og prioriteringene i helsetjenesten. Støtte den enkelte lege som fagperson og stimulere til forskningsbasert praksis på alle nivå

Mer forsker-initiert forskning

Støtte opp om de vurderinger forskere i egne rekker gjør i forhold til relevans og nytte av forskning. Bidra til at leger er aktive aktører i tverrfaglig samarbeid om helseforskning

Frem forskeren og forskertalentet

Se forskningsutdanningen som tydelig del av grunn- og videreutdanning for leger. Opprettholde fokus på lønn- og arbeidsforhold for leger som driver forskning slik at forholdene er konkurransedyktige for den enkelte sammenlignet med annet legearbeid. Leger i forskerstillinger og med doktorgrad skal ha høy prioritet i lønnsforhandlinger der Legeforeningen deltar. Kartlegging gjennom systematisk undersøkelse av lønns- og arbeidsforhold i forskning der alle yrkesforeningsmedlemmer inkluderes er en naturlig del av dette arbeidet

Koordinert samarbeid mellom de offentlige finansieringsinstansene i helseforskning

Skape forståelse hos politikere og sentrale byråkrater for at barrierer mellom Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementets ansvarsområde kan være kontraproduktivt for både forskere og helse-forskning i Norge

Bedre utnyttelse av infrastruktur styrker helseforskning

Leger må ha perspektiv utover egen hverdag, og bidra til å legge til rette for at felles infrastruktur kan nyttig-gjøres i forskning til det beste for befolkningen. Rapportering til helseregistre skal inngå som en del av rutinene i offentlig finansiert helsetjeneste og dermed representere et viktig område for forskningssamarbeid

Norsk helseforskning må belyse de store folkesykdommene

Opprettholde høy forskningskompetanse på vanlige sykdommer som rammer mange (folkesykdommer) og som er viktig del av hverdagens arbeid for svært mange av foreningens medlemmer. Det er også viktig å bidra til å peke ut særskilte fokusområder for forskning hvor Norge i dag har særlige konkurransefortrinn og dermed kan bli verdensledende

Forskning i primærhelsetjenesten må stimuleres og finansieres bedre

Være pådriver for forskning rettet mot kunnskapsgrunnlaget for primærhelsetjenesten inkludert samspillet mellom primærlege og helsetjeneste generelt

Forskning på globale helseproblemer må få høyere prioritet

Ha et globalt perspektiv, og bidra til å synliggjøre områder hvor norsk forskning og kunnskap kan nyttiggjøres i global helseperspektiv