Manglende handlingsrom for anvendt samfunnsmedisinsk forskning?

En uformell meningsmåling på Facebook-siden «Samfunnsmedisinerne» tyder på at samfunnsmedisinere har ønsker om å engasjere seg i forskning i kommunene, men at det er grunn til å se nærmere på hvilket handlingsrom som finnes for dette.

26. oktober 2017 ble det lagt ut en uformell meningsmåling på «Samfunnsmedisinerne» – en gruppe på Facebook med rundt 200 medlemmer, med fokus på samfunnsmedisinsk forskning i kommunene. Totalt 37 personer svarte på meningsmålingen som hadde følgende introduksjonstekst:

«Marit Helgesen i NIBR (1) m.fl. oppfordret på Folkehelsekonferansen 2017 til økt satsing på forskning i kommunene. Gjerne kvalitativ forskning som kan bidra til å fortelle historier om f.eks. sosial ulikhet, og som kan gi statistikk og større data et ansikt. Det gir politikere større forståelse for at ‘dette gjelder jo oss og våre innbyggere’. Hvilken rolle kan/bør samfunnsmedisinere ha i dette?».

Svaralternativene var som følger, med antall svar i parentes:

  1. Samfunnsmedisinere bør absolutt bidra til forskning i kommunene (14).

  2. Samfunnsmedisinere bør bidra, men handlingsrommet mangler (23).

  3. Samfunnsmedisinere har andre ting å ta seg av (0).

Hva kan slike enkle meningsmålinger fortelle oss? De kan naturligvis ikke brukes vitenskapelig, og heller ikke tillegges særlig tyngde, isolert sett. Besvarelsene er for eksempel ikke anonyme. Men de kan allikevel ha en funksjon i å «lodde stemningen» og fange opp temaer som opptar kollegiet. Meningsmålingen fikk relativt bra og rask respons, og det i seg selv kan peke mot at dette er et tema mange er opptatt av. Det er nok ingen stor overraskelse at samfunnsmedisinere støtter en tanke om at vi må bidra til kunnskapsutvikling i kommunene. Det viktigste funnet her er kanskje derfor at såpass mange mener at handlingsrommet for å få til dette mangler.

Diskusjon

Kommunene ikke pålagt å drive med forskning

Det er fortsatt ikke en lovpålagt oppgave for kommunene å drive med egen forskning, selv om den nye helse- og omsorgstjenesteloven (2) legger vekt på kommunenes plikt til å medvirke til og tilrettelegge for forskning for den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Derfor er det fortsatt ingen større pengestrøm til kommunene til dette formålet, sammenliknet med spesialisthelsetjenesten. Det vanlige har til nå vært at forskere utenfra har forsket på og i kommuner (ikke med eller for), uten at kommunene selv har vært med og definert behovet for og bruken av ny kunnskap (3). Det forklarer langt på vei hvorfor de fleste kommuner mangler kultur og tradisjon for å drive med forskning, og at det heller ikke er mange leger som driver med samfunnsmedisinsk forskning. Samtidig er det mye bevegelse på feltet som tilsier at også kommunale samfunnsmedisinere nå må være «på ballen». For å utvikle kunnskapsbasert praksis trengs både forskningsbasert og erfaringsbasert kunnskap (se figur 1). Det vil trolig åpne seg flere muligheter i årene som kommer, både gjennom Forskningsrådets nye program FORKOMMUNE (4, 5) og Program for folkehelsearbeid i kommunene (6).

Ta pulsen på befolkningen

Sentrale sosial- og samfunnsmedisinere som Per Fugelli og Anders Forsdahl ble anerkjent blant annet fordi de fant viktige sammenhenger mellom forhold i lokalsamfunnet og individets helse. I de senere år har imidlertid kommunene fått kritikk – både av Riksrevisjonen og Helsetilsynet (7, 8) – for å ha for lite lokale data i oversiktsarbeidet som de nå er pålagt ansvar for etter folkehelseloven. Steinar Westin skrev i Michael i 2016 (9):

«Fortsatt må det være riktig å si at det er epidemiologien og statistikken som er den samfunnsmedisinske forskningens kjernefag, en slags medisinens matematikk, med metoder og teknikker som i særlig grad er egnet til å beskrive sykdom og helseproblemer i populasjoner. Det er med denne kunnskapen i bunnen at tiltak for forebygging og helsefremming kan planlegges og iverksettes».

Men også kvalitative metoder er velegnet for å undersøke lokale fenomener og trender, kombinert med brukermedvirkning eller deltakende forskning. I det nevnte innlegget på Folkehelsekonferansen i 2017 (1) oppfordret Marit Helgesen kommunene til å gjøre nettopp dette – blant annet gjennom å bruke fokusgruppeintervjuer i utvalg av befolkningen og i tjenesteenheter.

Forskningsbasert kunnskap

Forskningsbasert kunnskap fremskaffes gjennom empirisk, praktisk rettet forskning. God forskning kjennetegnes ved en systematisk, pålitelig og transparent fremgangsmåte. Spørsmålet bestemmer hvilken forskningsmetode som benyttes for å innhente data.

Figur 1. Kunnskapsbasert praksis bygges blant annet på forsknings- og erfaringsbasert kunnskap. Kilde: www.kunnskapsbasertpraksis.no

Samfunnsmedisin uten egne virkemidler

Mens allmennmedisinsk forskning har fått et løft de siste årene, har vi ikke sett et tilsvarende løft for anvendt samfunnsmedisinsk forskning. Dette til tross for signaler fra ulikt hold om behovet for å forebygge mer og reparere mindre, samt anbefalinger i en utviklingsrapport om kommunal samfunnsmedisin fra 2008 om å satse mer på samfunnsmedisinsk forskning (10). Temaet ble også tatt opp på årsmøtet til Norsam og LSA i 2016 og i en påfølgende kronikk i Dagens Medisin (11). Norsam vedtok i ettertid at de ikke vil jobbe for et eget samfunnsmedisinsk forskningsfond, men at de heller vil bidra til styrking av samfunnsmedisinsk forskning og fagutvikling gjennom Allmennmedisinsk forskningsutvalg (AFU), Nasjonalt senter for distriktsmedisin (NSDM) og Senter for kvalitet i legekontor (SKIL), samt gjennom samarbeid med fagmiljøene ved de medisinske fakultetene (12). Heller ikke i Legeforeningens strategi Forskning for bedre helse – Legeforeningens forskningspolitiske strategi 2017–2020 (13) nevnes samfunnsmedisinsk forskning i særlig grad.

Skapes handlingsrommet nedenfra?

Selv om det ennå ikke er blitt lansert noen egen satsing på anvendt kommunal samfunnsmedisinsk forskning fra sentralt hold, finnes det muligheter. Kanskje må handlingsrommet skapes av «grasrota»? Det kan være lurt å starte i det små. For kommuneoverleger eller andre leger i samfunnsmedisinske stillinger som er interessert i anvendt kommunal samfunnsmedisinsk forskning, har NSDM på sin nettside (i arkivet) en guide som kan være et greit utgangspunkt (14). Her finner du blant annet tips til hvor du kan søke om midler for å starte et samfunnsmedisinsk forskningsprosjekt:

  • Såkornmidler fra NSDM (2 x årlig)

  • Allmennpraktikerstipend fra AFU (2 x årlig)

  • Legeforeningens fond for kvalitet og pasientsikkerhet (2 x årlig)

  • Extrastiftelsen (2 x årlig)

  • Skjønnsmidler fra Fylkesmannen (varierer fra fylke til fylke)

  • Tilskuddsordninger fra Helsedirektoratet

Konklusjon

Det anbefales å se nærmere på hvordan leger kan bidra til samfunnsmedisinsk forskning i kommunene, og hva som skal til for å skaffe nødvendig handlingsrom for dette. Samtidig finnes det muligheter som kan benyttes for å komme i gang.

Om gruppa «Samfunnsmedisinerne»

Gruppa «Samfunnsmedisinerne» på Facebook ble etablert i 2016 for å bidra til nettverksbygging og informasjonsdeling mellom samfunnsmedisinere i Norge. I beskrivelsen av gruppa står det «Moderne samfunnsmedisin handler om helsetjenesteutvikling og folkehelse. Denne lukkede gruppen skal bidra til nettverksbygging og fagutvikling for praksisnære samfunnsmedisinere». Gruppa er åpen for alle leger med interesse for samfunnsmedisin. Man blir medlem enten ved å sende forespørsel selv, eller bli lagt til av eksisterende medlemmer.

Referanser

  1. M. Helgesens presentasjon på Folkehelsekonferansen 2017: http://folkehelsekonferansen.no/bilder/Forskning-og-praksis-i-samarbeid-–-på-for-eller-med-kommuner.pdf

  2. Helse- og omsorgstjenesteloven: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2011-06-24-30

  3. KS-rapport: http://www.ks.no/fagomrader/utvikling/fou/fou-rapporter/fou-kommunesektorens-bruk-av-kunnskap-fra-fou/

  4. FORKOMMUNE: https://www.forskningsradet.no/prognett-forkommune/Forside/1254022722212

  5. En oversikt over forskningsprogram for kommuner: https://distriktslegen.com/2017/03/13/forskningsradets-9-milliarder-ser-vi-dem-ute-i-kommunene/

  6. Program for folkehelsearbeid i kommunene: https://helsedirektoratet.no/Documents/Folkehelsearbeidprosent20iprosent20kommunen/Programprosent20forprosent20folkehelsearbeidprosent20iprosent20kommuneneprosent202017-2027.pdf

  7. Riksrevisjonens undersøkelse av offentlig folkhelsearbeid: https://www.riksrevisjonen.no/rapporter/Documents/2014-2015/OffentligFolkehelsearbeid.pdf

  8. Helsetilsynets rapport om folkehelsearbeidet: https://www.helsetilsynet.no/upload/Publikasjoner/rapporter2015/helsetilsynetrapport4_2015.pdf

  9. Michael nummer 13, 2016: http://michaelquarterly.no/index.php?seks_id=238649&a=1&treeRoot=237591

  10. Utvikling av kommunelegefunksjonen. Rapport fra Helsedirektoratet, 2008. http://www.helsebiblioteket.no/samfunnsmedisin-og-folkehelse/organisasjon-og-kommunehelsetjenesten/rapporter/utvikling-av-kommunelegefunksjonen

  11. Behov for et løft: https://www.dagensmedisin.no/artikler/2016/08/26/behov-for-et-loft/

  12. Protokoll årsmøte Norsam 2016: http://legeforeningen.no/PageFiles/283298/Protokollprosent20årsmøteprosent20Norsamprosent202017prosent20sign.pdf

  13. Legeforeningens strategi: http://legeforeningen.no/PageFiles/99528/Forskningspolitiskprosent20strategi.pdf

  14. Guide til kommunal samfunnsmedisinsk forskning og fagutvikling: https://uit.no/forskning/forskningsgrupper/sub?p_document_id=387187&sub_id=424655