Drage med oppdrift

Når Allforsk i Rogaland arrangerer grunnkurs D i allmennmedisin, blir dragen brukt som en metafor for forskning. For å bygge en flyvedyktig drage må du ha riktig utstyr, kunnskap om dragekonstruksjon og kyndig veiledning hvis du er ny i faget. Dragen er konstruert slik at den skal løfte seg selv, men det forutsetter gode vindforhold. Og været rår vi som kjent ikke over.

I dette nummeret av Utposten vier vi oppmerksomhet til utviklingstrekk og status for primærmedisinsk forskning – i anledning 50-årsjubileet for norsk akademisk allmennmedisin. Vi kan med en gang slå fast at den ‘akademiske dragen’ har god oppdrift – der den svever i brukbar høyde med nokså stabile vindforhold. I 2018 har Norge fire allmenn- og samfunnsmedisinske institutter – og i løpet av de siste ti årene har vi fått like mange allmennmedisinske forskningsenheter. Disse enhetene er et strategisk supplement til instituttene og bidrar til å styrke produksjonen av doktorgrader og vitenskapelige publikasjoner samt utvikle veilederkompetanse. Flere kompetansemiljøer driver med primærmedisinsk forskning – i første rekke Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin, Nasjonalt senter for distriktsmedisin, Noklus (Norsk kvalitetsforbedring av laboratorieundersøkelser) og Antibiotikasenteret for primærmedisin. Sist, men ikke minst: Allmennmedisin er blitt en sentral del av medisinutdanningen – og samfunnsmedisin er forhåpentligvis i kjømda.

Det har tatt tid for den akademiske dragen å bli flyvedyktig. Går vi tilbake til den spede begynnelse i overgangen mellom 1960- og 70-årene, var det selvsagt andre og mer spartanske forhold, ressursmessig sett. Fagets fanebærere måtte kjempe for aksept og innpass ved landets universiteter – som den gangen fremstod nærmest som bastioner, styrt av sykehusmedisinens hærførere. Akademiseringen av allmennmedisinen lyktes som følge av samvirkende faktorer over tid – men vi kan ikke overse den fortjenestefulle innsatsen fra pådrivere i Legeforeningens indre sirkler, især en gruppe Aplf-tillitsvalgte (red. anm.: Aplf, Alment praktiserende lægers forening, forløperen til Allmennlegeforeningen), for å få etablert universitetsfaget og sikre finansieringen av de første allmennmedisinske professoratene, via foreningens fondssystem. Den jobben ble kronet med hell da Institutt for allmennmedisin ble opprettet i Oslo i 1968, med Christian Borchgrevink og Dag Bruusgaard som frontfigurer; for øvrig det første allmennmedisinske instituttet i Norden. Med rette er det senere blitt sagt at Legeforeningens aktive politikk, ikke bare faglig, men også næringspolitisk og økonomisk, bidro til å heve allmennlegenes anseelse og status (1).

Hva har akademisk allmennmedisin oppnådd? Sett fra praktikerens ståsted er det nok langt mellom de epokegjørende resultatene som har potensial til å endre medisinsk praksis. Men det som er helt klart, er at forskningen har vært en drivkraft i arbeidet med fagutviklingen. Instituttene i Oslo, Bergen og Trondheim hadde allerede eksistert i 10–15 år da Legeforeningens landsstyre i 1983 vedtok å opprette spesialiteter i både allmennmedisin og samfunnsmedisin. I så henseende var det forskningsmiljøene som banet vei for spesialitetene, og det var forskningskompetanse som gav legitimitet og innflytelse til toneangivende representanter for faget. Et eksempel er Irene Hetlevik, som med sitt doktorgradsarbeid i 1999 om allmennlegers bruk av kliniske retnings-linjer (2), initierte en skjellsettende debatt om beslutningsgrunnlaget for risikointervensjon knyttet til blodtrykks- og kolesterolbehandling. Hennes arbeid bidro til å støpe den gryende kritikken av helsevesenets økende forbruk av ressurser til undersøkelser og behandling av friske individer. Senere har debatten om medikalisering og overdiagnostikk preget norsk allmennmedisin på en konstruktiv måte.

Tid er som kjent et relativt begrep – og spørsmålet er om et halvt århundre er en lang eller kort periode? Svaret kommer an på hvem man spør. Sammenliknet med andre akademiske fag er allmennmedisin et ungt fag. Fremdeles er mye av kunnskapsgrunnlaget allmennlegene bruker i sin hverdag hentet fra forskning produsert i spesialisthelsetjenesten, som har begrenset gyldighet og relevans. En løsning på dette dilemmaet kan ligge i etableringen av PraksisNett, som Bjørn Bjorvatn skriver om her i bladet. Dette nettverket bør gi gode forutsetninger for å produsere mye god klinisk forskning fra primærhelsetjenesten i årene som kommer. Den offentlige ph.d.-ordningen i regi av Norges forskningsråd – som tilrettelegger for forskningssamarbeid mellom helseforetakene og kommunene – er også et viktig verktøy for å øke kunnskapsproduksjonen i primærhelsetjenesten. For ennå er det et stykke igjen før akademisk allmennmedisin får innpass i kommunene: Ifølge Legeforeningens legestatistikk fra 2017 har 3,6 prosent av spesialister i allmennmedisin doktorgrad mot 47 prosent av hematologene, 36 prosent av kardiologene og 31 prosent – av infeksjonsmedisinere – for å nevne noen av sykehusspesialitetene.

Alle fag trenger tilsig av nye forskningsspirer, så også akademisk allmenn- og samfunnsmedisin. Viktige aktører i rekrutteringen finner vi i Allmennmedisinsk forskningsutvalg (AFU), Allmennmedisinsk forskningsfond (AMFF) og Den nasjonale forskerskolen i allmennmedisin (NAFALM). Anna Luise Kirkengen skriver om faglig fødselshjelp fra AFU og Siri Evju Janssen noterer at NAFALM har etablert seg som en viktig del av det allmennmedisinske akademiske miljøet, med vind i seilene. AMFF blir vist frem gjennom arbeidet til Gunhild Alvik Nyborg ved Avdeling for allmennmedisin, Universitetet i Oslo – som tidligere i år forsvarte sin doktorgradsavhandling Inappropriate Medication Use in the Elderly – A Modern Epidemic. Her i bladet skriver hun om uheldig legemiddelbruk hos eldre.

Vi har fått ‘storbesøk’ i dette nummeret: Foruten professor Kirsti Malterud i Bergen – som blir portrettert over en kaffekopp og skillingsboller om allmennmedisinsk forskning før og nå – har president Marit Hermansen i Legeforeningen meddelt sine tanker om en innovativ kommunehelsetjeneste som arena for medisinsk forskning.

I den kinesiske mytologi er dragene gode vesener som seiler over menneskene og lærer dem visdom. Den primærmedisinske forskningsdragen er for lengst oppe og flyr. Den har sterke farger og den er godt synlig der den svever høyt oppe med god oppdrift.

Referanser

  1. 1 Evensen SA, Gradmann Chr, Larsen Ø, Nylenna M (red). Allmennmedisin som akademisk fag – et aktørseminar. Michael 2009; 6: 11–126. 2.

  2. 2 Hetlevik I. The role of clinical guidelines in cardiovascular risk intervention in general practice. Trondheim: Institutt for samfunnsmedisin, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, 1999.