Norsk allmennmedisiner i palestinsk flyktningleir

«En liten humanitær forening kan ikke redde verden. Det er viktig å ha realistiske mål og ikke gape over mer enn du kan klare å innfri og levere over tid. Klarer du det, kan du gjøre en viktig forskjell for noen mennesker». Allmennlege Christian Schousgaard og sykepleier Marit Lillevik har opprettet «Aurora Live Aid» og driver hjelpearbeid i palestinsk flyktningleir i Libanon.

Libanon er ikke noe fattig land – faktisk nummer 69 på Det internasjonale pengefondets (IMF) liste over 187 land i verden. De økonomiske og sosiale ulikheter blant de seks millioner mennesker som lever på 10 000 km2 (Til sammenligning; Troms fylke: 162 000 mennesker på 25 877 km2) er imidlertid enorme. Dette skyldes fremfor alt at Libanon er et sammensurium av mange religioner, kulturer og etniske grupperinger, som lever tett sammen på et lite område. Befolkningen har de facto svært ulik tilgang til blant annet utdanning, jobb og helsetjenester.

En gruppe skiller seg ut som særskilt underpriviligert: Palestinerne. De fleste palestinere lever i én av 15 permanente flyktningleirer, som fremstår som velavgrensede «byer i byen», isolert med piggtråd og med veisperringer ved inn- og utkjørsel. Libanesiske myndigheter har ingen autoritet i leirene, og myndighetene i leirene utgjøres av palestinske grupperinger under PLO. Helsetjenester ytes langt på vei av UNRWA (United Nations Relief and Works Agency for palestinske flyktninger) samt humanitære organisasjoner og NGOs («Non-Governmental Organizations»).

Tross disse menneskers svært vanskelige levevilkår i Libanon blir man berørt av deres uttalte gjestfrihet, medmenneskelighet og inkludering. Som lege både imponeres og forbauses man også over evnen til å få ting til med det man har. Likevel så går det selvsagt ikke alltid bra.

Marit Lillevik (til venstre) og Christian Schousgaard (nr. 2 fra høyre) har samlet inn penger til nytt utstyr på laboratoriet i Al-Shifaa klinikken i Baddawi-leiren.

Sterke historier, tragiske skjebner

Etter å ha sett på mye nød, elendighet og urettferdighet i et svært mannsdominert samfunn opprettet min partner (sykepleier) og undertegnede en humanitær NGO: «Aurora Live Aid». Foreningens hovedfokus er å sikre barn og ungdom likeverdig tilgang til utdanning og helsetjenester, samt å bryte ned forskjellsbehandling av gutter og jenter. Aurora Live Aid er registrert i Innsamlingskontrollen og er 100 prosent non-profitabel.

I de palestinske områder jobber vi så langt kun i flyktningleiren El-Beddawi nord for Tripoli. Leiren ble etablert i 1955 som følge av fordrivingen av 700 000 palestinere i 1948 (Nakba). Leiren er kun 1 km2 stor og huser 30 000–40 000 mennesker.

Vi jobber tett sammen med andre NGOs, blant annet norske «Right to Play», som var døråpner for oss og med på å skape den plattform vi jobber fra i dag. Vi har i El-Beddawi ansatt en lokal palestinsk kvinne på 25 år, som er utdannet laboratorietekniker.

Vårt medisinske arbeid utføres både på samfunnsnivå og individnivå, med hovedvekt på førstnevnte. Vi innså fort at mange barn og unge ikke får den helsehjelp de trenger på grunn av manglende økonomiske ressurser hos foreldrene.

En ung mann måtte eksempelvis amputere sin legg på grunn av arteriell trombose grunnet manglende tilgang til INR-måling tross pågående Warfarinbehandling. Han var likevel på jobb som skredder kort tid etter amputasjonen. Hadde vi i Skandinavia vært det?

En liten jente ble født med Føllings sykdom (fenylketonuri). Det samme ble hennes bror. Da foreldrene ikke kunne betale substitusjonsmedisin til begge, ble broren prioritert og søster utviklet alvorlig mentalt handikap i mangel av medisin.

En ellers frisk fem år gammel jente døde nylig på lokalt sykehus i leiren etter at hun samme morgen var blitt påkjørt av en bil på handletur med sin bestemor. Lokalsykehuset kunne ikke gi henne intensiv behandling, og det nærliggende libanesiske sykehus nektet å ta imot henne før man hadde garanti for betaling.

Gamle syke mennesker kjøres til UNRWA-sykehuset liggende i lasterommet i biler i mangel på ambulanser.

Slike historier berører meg dypt som allmennlege med 20 års erfaring. Ting som lett kunne vært unngått og som ikke skjer i Norge, skjer hver dag i flyktningleirene. Jeg føler reell avmakt, men også et sterkt behov for å gjøre bare litt.

Christian undersøker en liten gutt på allmennlegesenteret i flyktningleiren.

Pilotprosjekt om diabetes

Vi har over tid kjøpt inn, installert og driftet en del kostbart laboratorieutstyr på allmennlegesenteret i leiren. Dette har medført at den del av allmennlegetjenesten har kunnet senke prisen på visse blodprøver fra åtte til ti dollar til to til tre dollar, da disse prøver nå kan tas på lokalt utstyr og ikke må sendes til laboratorier utenfor leiren. Dette betyr igjen, at mennesker som tidligere av økonomiske årsaker ikke kunne ta helt nødvendige blodprøver nå kan gjøre dette.

Det ambisiøse målet på sikt er å unngå underbehandling og/eller ingen behandling. Kvalitetssikring av prøver og oppfølging/vedlikehold av utstyr kontrolleres av våre ansatte i leiren. Vi er gjerne i leiren selv ca. tre ganger årlig.

Siden april 2017 har vi hatt et pilotprosjekt innen diabetes, der vi har inkludert de dårligst regulerte diabetikere (både type 1 og 2). Flere hadde HbA1C på 11,5 prosent ved prosjektstart. Alle har nå fått undervisning om diabetes samt opplæring i egenbehandling av sykdommen, og interessen var stor da vi møttes første gang! Alle har nå fått utlevert gratis glukosemålere, lansetter og teststrimler. Alle får utført HbA1C gratis fire ganger årlig. Før dette kunne selv type 1-diabetikere kun få målt fastende blodsukker én gang/md. på UNRWA-klinikken og kun HbA1C én gang årlig! Hvor mange type 1-diabetikere setter insulin uten å måle blodsukker i Norge? Vi ser nå klare tegn på at slik oppfølging selvsagt nytter, og at disse menneskene får bedre glykemisk kontroll. Spørsmålet er hvordan man fører dette videre, for det koster penger. Diabetesutstyr går ikke på «blå resept» i Libanon når du er palestiner.

Et spirende håp

Hver gang jeg forlater leiren er det alltid med vemod. Jeg kan reise hjem til alle mine goder. Men de som bor der må bli igjen med det de har. De har ikke noe valg og ingen rettigheter. De fødes i leiren og dør i leiren. Vår laboratorietekniker kan for eksempel ikke få offisiell autorisasjon fordi hun er palestinsk. Menneskene kan ikke flytte ut av leiren, kjøpe eiendom i Libanon, ta jobb utenfor leiren eller flytte til utlandet.

Ved avreise er det likevel ikke kun vemod som fyller mitt allmennmedisinske hjerte, men også et spirende håp om å ha gjort en bitte liten forskjell for noen få.

Så kan man spørre seg: er ikke nettopp dette håpet det viktigste for en allmennmedisiner når solen går ned og dagen tar slutt?

Røntgenapparatet er ikke i bruk fordi det mangler fremkallingsutstyr. Dette utstyret skal «Aurora Live Aid» prøve å anskaffe.