Drikkevann i Norge – er det godt nok?

Kvaliteten på drikkevann i Norge er generelt god og trygg, men likevel avdekkes sykdomstilfeller knyttet til drikkevann. I den senere tid har man fått mer kunnskap om at ledningsnettet kan være kilde til forurensning og smitte av drikkevann. Man vet ikke hvilken sykdomsbyrde dette påfører samfunnet.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Innsats for å sikre en trygg vannforsyning har vært på dagsordenen lenge, blant annet synliggjort gjennom «Program for vannforsyning», som ble gjennomført i perioden 1995–2001. Programmet bidro til en betydelig reduksjon av antall personer som fikk ikke-desinfisert vann, fra cirka 350 000 personer i 1995 til ca. 10 000 personer i dag (2). Økt kunnskap om forekomst av klorresistente mikroorganismer i vannforsyningen – som Giardia og Cryptosporidium – har også bidratt til at flere vannverk har endret desinfeksjonsmetode fra klorering til UV-bestråling (3).

Norsk vannforsyning i dag

Norsk vannforsyning kan i dag karakteriseres ved at vi har mange små vannverk som forsyner en mindre del av befolkningen, mens noen av de få store vannverkene forsyner store deler i større, tettbygde byer. I Norge har vi cirka 1500 små og store vannverk, spredd over landet, som regnes som rapporteringspliktige til Mattilsynet. Dette er vannverk som inntil 2016 forsynte mer enn 50 personer eller 20 husstander. I 2017 ble regelverket endret til å gjelde mer enn 10 kubikkmeter vann, men i praksis kan man si at grensen for rapporteringsplikt er tilnærmet den samme. Omtrent 98 prosent av Norges befolkning får vann fra rapporteringspliktige vannverk. Vannverkene er egne, ansvarlige organisasjoner. 96 prosent er eid av kommuner eller interkommunale selskap, mens 4 prosent er tilknyttet private andelslag.

Uavhengig av eierform er vannverkene regulert av drikkevannsforskriften, som forvaltes av Mattilsynet. Vannverkene må rapportere i henhold til kvalitetskravene i forskriften. Dette for å sikre «levering av tilstrekkelige mengder helsemessig trygt drikkevann, som er klart og uten fremtredende lukt, smak og farge», slik det er omtalt i drikkevannsforskriften (4). Vannverkene er i tillegg underlagt inspeksjon, som tiltak for å sikre en trygg vannforsyning. I Norge har vi også en aktiv bransjeorganisasjon – Norsk Vann – som bidrar med kunnskap om hygienisk drift, vedlikehold og kompetanseheving med mere. Folkehelseinstituttet bistår Mattilsynet og vannverksbransjen gjennom rådgivning, oppklaring av sykdomsutbrudd og beredskap, blant annet gjennom en nyetablert ordning – Nasjonal vannvakt – som har som formål å gi råd til vannverk ved akutte hendelser. Kommuneoverlegene har også en tilsynsrolle i overvåkingen av vannkvalitet, i egenskap av å være kommunenes smittevernmyndighet, og er følgelig naturlige samarbeidspartnere for Mattilsynet og FHI.

Vannforsyningen i Norge er altså stort sett teknisk godt utbygd og driftes under reguleringer som stiller krav til både kvalitet og beredskap. Men – til tross for mange forebyggende tiltak – er det årlig utbrudd og sykdomstilfeller knyttet til drikkevann i Norge (5, 6). Dette indikerer at det ennå er utfordringer i vannforsyningen som må overkommes.

Figur 1. Siden midten av 1990-tallet har det vært en betydelig nedgang i antall personer som blir forsynt av drikkevann som ikke er desinfisert (2).

Kilde: Folkehelseinstituttet. Graf: 07 Media

Hygieniske barrierer og utfordringer

Et viktig prinsipp i enhver vannforsyning er å sikre at man har tilstrekkelige hygieniske barrierer til enhver tid, som hindrer at vannkvaliteten forringes. En hygienisk barriere er en naturlig eller konstruert hindring eller tiltak som fjerner eller inaktiverer sykdomsfremkallende virus, bakterier, parasitter eller andre mikroorganismer eller som fortynner, fjerner eller omdanner kjemiske stoffer til et nivå hvor de ikke lenger utgjør en helserisiko (4). Selv om mye er gjort for å sikre en trygg vannforsyning ved investeringer og reguleringer, er det likevel noen gjenstående utfordringer i norsk vannforsyning. I Norge forsynes 90 prosent av befolkningen av vann fra innsjøer, hvor dype vanninntak under sprangsjiktet tidligere ble regnet som en trygg hygienisk barriere. Selv om vi nyter godt av å ha tilgang til i stor grad upåvirkede vannkilder, er disse kildene sårbare i sirkulasjonsperioder som følge av temperaturendringer om våren og høsten. En må alltid ta høyde for at innsjøer inneholder fekal forurensning fra fugler og ville dyr, og i sirkulasjonsperioder kan forurenset overflatevann komme ned i dypet og til vanninntakene. I noen tilfeller kan også uoppdagede kilder som avrenning fra septiktanker fra bebyggelse også medføre at vannkilder blir tilført fekal forurensning. I en normalsituasjon vil vannbehandlingen kunne håndtere en slik forurensning, men den kan også kunne svikte av ulike grunner. Vannbehandling av råvann til drikkevann består typisk av koagulering og felling av organisk materiale, desinfeksjon med enten UV-stråling eller klor, samt pH-justering med hensikt å forhindre korrosjon på ledningsnettet. Sårbare punkt i vannbehandlingsprosessen er filtrene som kan ha fått dårlig effekt, svikt i desinfisering ved for eksempel lav UV-dose eller feil dosering av klor. På samme tid kan driftsovervåkingen, som utsteder varselsignaler til vannverkspersonellet svikte. På vannforsyningssystemet – etter at vannet er blitt behandlet – er det også flere sårbare punkter hvor drikkevannet kan bli forurenset. Høydebassenger er sentrale for å sikre en stabil og optimal vannproduksjon under varierende forbruksmønster i befolkningen. Disse er imidlertid sårbare for forurensning som kan komme inn i bygget, dessuten kan stagnerende vann gi grobunn for mikroorganismer.

Mens både vannkilde, vannbehandlingsanlegg og høydebasseng er tilgjengelige for inspeksjon og oppfølging, er det en større utfordring på ledningsnett som er nedgravd, siden feil og mangler her er lite synlige. På ledningsnettet er det generelt mange punkt som er utsatt for at omkringliggende vann fra miljøet kan trenge inn under visse hydrauliske forhold. Dette kan for eksempel være hvor ledninger er koblet i kummer, brannventiler, lufteventiler eller der hvor ledningen i seg selv er lekk. Så lenge man har overtrykk i ledningen – under normal drift av vannforsyningen – vil drikkevannet være beskyttet mot at forurenset vann kan trenge inn i ledningsnettet. Men dersom trykket forsvinner som følge av planlagt vedlikehold, større lekkasjer eller annet stort og plutselig vannuttak – som uttak av vann til brannslukking – vil man få et motsatt trykkforhold. Da vil undertrykk i ledningen føre til innsug av forurenset vann fra miljøet rundt ledningen. Av praktiske grunner ligger ofte avløpsledninger i samme grøft som vannledningen, og kan representere en nær kilde til fekal forurensning. Dette fordi avløpsledninger ofte er utette og kan lekke avløpsvann ut i jordsmonnet. Klimaendringer gir grobunn for økt bekymring knyttet til et aldrende ledningsnett med forventet høyere grunnvannstand, noe som igjen øker risikoen for innsug av avløpsvann. Mer ekstremt vær vil også generelt medføre en større belastning på vannkilder og vannbehandlingsprosesser (3).

Ledningsnettet i Norge – forfall og fornyelsesbehov

De aller fleste som er tilknyttet vannverk i Norge, får levert drikkevann av god og trygg kvalitet. Imidlertid er det en utfordring at mange vannverk har et gammelt og dårlig ledningsnett for drikkevann og avløp – og i tillegg har vi et etterslep på vedlikehold og utskiftning. I Norge har vi totalt cirka 45 000 km vannledninger, hvor halvparten er bygget i perioden 1971–2000 (7). Gjennomsnittsalderen på ledningsnettet er rundt 32 år, men det er store forskjeller på både alder og kvalitet på ledningene blant vannverkene (8).

I 2016 ble 0,7 prosent av vannledningsnettet fornyet og det er estimert at det med denne utskiftingstakten vil ta cirka 143 år å fornye vannledningsnettet (8, 9). Etterslepet gir høye lekkasjetall, det vil si forholdet mellom det drikkevannet som produseres ved vannbehandlingsanlegget og det som når frem til forbruker. Dette medfører økt fare for forurensning ved trykkløst nett (10, 11). Lekkasjeandelen er i Norge i gjennomsnitt rundt 30 prosent, men varierer fra 20 til over 50 prosent ved enkelte vannverk i Norge. Vi mister altså i gjennomsnitt 1/3 av det rensede vannet ut av ledningsnettet på vei til husholdningen. Dette er vesentlig høyere enn våre naboland, Sverige (cirka 15 prosent) og Danmark (cirka 6 prosent). Den høye lekkasjeandelen representerer to utfordringer; det ene er spørsmålet om det er bærekraftig og etisk legitimt at energi brukes fånyttes, og det andre er at et ledningsnett med mye lekkasje er et ledningsnett som er sårbart for forurensning (12).

Mange vannverk har et gammelt og dårlig ledningsnett for drikkevann og avløp.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Dårlig ledningsnett – en helserisiko?

For at det skal kunne oppstå en forurensning på ledningsnettet, er det flere betingelser som må være til stede samtidig:

  • 1 Det må være trykkløst eller undertrykk i ledningsnettet.

  • 2 Det må være forurensning til stede – for eksempel bakterier, virus og parasitter – i jorden rundt vannrørene.

  • 3 Det må være utettheter slik at forurensningen skal kunne trenge inn.

Det kan være nærliggende å hevde at drikkevannet er beskyttet mot forurensning så lenge man har overtrykk i ledningene. Noe som er riktig, men vannforsyningssystemer er dynamiske system, hvor forholdene endrer seg hele tiden. Det er derfor sannsynlig at vannledningsnettet ikke er beskyttet med overtrykk til enhver tid. Vannverkene produserer samlet ca. 750 millioner kubikkmeter drikkevann årlig, noe som tilsvarer cirka 2 millioner kubikkmeter daglig (8). Det er altså mye vann som alltid er underveis i ledningsnettet.

I 2016 var hver abonnent rammet av rundt 30 minutter med avbrudd i forsyningen, 13 minutter av disse avbruddene var ikke planlagte (8). En analyse av sårbarhet knyttet til ledningsnettet, viser at det i 2011 ble registrert ikke-planlagte avbrudd i vannforsyningen ved cirka 120 vannverk som overskrider nasjonale mål for vann og helse. Disse avbruddene berørte omtrent 390 000 mennesker (12). Mattilsynet gjennomførte i 2012 et nasjonalt tilsynsprosjekt som omfattet revisjon av ledningsnettet på 491 vannverk. Det ble funnet avvik fra krav i regelverket ved 81 prosent av de reviderte vannverkene. Et betydelig antall av avvikene var knyttet til ledningsnettets utforming og tilstand; de fleste omfattet mangler ved planer for vedlikehold og fornying (13). 32 prosent av vannverkene fikk varsel fra Mattilsynet på mangler ved driften av ledningsnettet, og 55 prosent fikk en reaksjon knyttet til fare for innsug og tilbakeslag av forurensninger til drikkevannsledningene (13).

Tall fra vannverkene tilsier at nesten alle vannverk har beredskapsplaner for å håndtere avvik i driften. Likevel viser en tilsynskampanje, utført av Mattilsynet, at 2/3 ikke utfører beredskapsøvelser. Hovedkonklusjonen fra tilsynskampanjen er at selv om vannkvaliteten på drikkevann i Norge er bra, er det mangler knyttet til forebyggende arbeid og beredskap. Man kan derfor bli usikker på hva som kan skje med kvaliteten på og tilgangen til vann ved større uønskede hendelser (14).

At store brudd og lekkasjer i vannforsyningen kan forårsake utbrudd av vannbåren sykdom, er velkjent. En nyere kunnskapsoppsummering viser også at rutinemessige problem på ledningsnettet er assosiert med et bakgrunnsnivå av magesyke knyttet til drikkevann (15). Hendelser på vannledningsnettet som gir grunn til bekymring kan være avvik på selve ledningen som kan forårsake forurensning av drikkevannet. Eksempel på dette er kryss-kobling til andre ledninger enn drikkevann, utette skjøter, løsrivelse av biofilm eller korrosjon på ledningsnettet. Eller det kan være avvik av hydraulisk kapasitet på ledningen, for eksempel problem med å levere nok vann på grunn av trykkfall, stans i pumper eller plutselige uttak av større mengder vann til brannslukningsformål. Manglende overskytende klor i ledningsnettet kan også føre til at man ikke er beskyttet mot forurensninger langs ledningsnettet frem til forbruker (15).

Selv om det er få, tilsier de studier som er utført at det er en helserisiko knyttet til stans i vannforsyningen. I 2003–04 ble det utført en kohortstudie ved syv større vannverk i Norge, hvor resultatene viste at vann-abonnenter som var berørt av en trykkløs hendelse på ledningsnettet hadde 58 prosent høyere risiko for magesyke, sammenlignet med ikke-berørte vannabonnenter. En nylig publisert studie i Sverige understøtter disse funnene og konkluderer med at de forebyggende rutiner som benyttes ikke er tilstrekkelige for å redusere risikoen for akutt gastroenteritt (16).

Hva vet vi om vannbårne sykdomstilfeller i dag?

De fleste sykdommer som smitter via drikkevann gir en forbigående diarésykdom som ikke medfører at lege kontaktes. Det er videre vanskelig å fastslå om det er drikkevann som er smittekilden i hvert enkelt tilfelle. Dette gjør det utfordrende å kartlegge omfanget av endemisk sykdom forårsaket av drikkevann. Oversikten over hvilke agens som kan smitte via drikkevann, er derimot god. Typiske vannbårne agens som i den senere tid har forårsaket utbrudd er Cryptosporidium, norovirus, Giardia, Campylobacter og rotavirus (17). I Meldesystem for smittsomme sykdommer (MSIS), er det registrert 4–6000 tilfeller årlig i løpet av de siste 15 år som er smittet av typiske vannbårne agens.# Tall hentet fra www.msis.no. Agens som er inkludert i denne statistikken er Cryptosporidium, Listeria, Shigella, Hepatitt A, Yersinia, Giardia, E.coli, Salmonella, Campylobakter og F. tularensis Disse tallene inkluderer imidlertid kun laboratoriebekreftede tilfeller og gir ikke et bilde på omfanget av gastroenteritt. På den annen side har vi en bedre oversikt over vannbårne utbrudd som følge av varsling av utbrudd og påfølgende utbruddskartlegging (18). Ifølge tall fra FHI sitt webbaserte system for varsling av utbrudd (Vesuv), har det forekommet 28 vannbårne utbrudd i perioden 2003–13 (6). Det vil si at vi har tilnærmet årlige utbrudd knyttet til drikkevann. Det må understrekes at vannbårne utbrudd ikke er spesielt for Norge. Også andre vannforsyningssystem av høy teknisk standard har erfart større utbrudd i nyere tid (19, 20).

Det finnes noen få studier som har tilstrebet å kartlegge sykdomsbyrden som kan tilskrives drikkevann. Noen av disse studiene er utført tilbake i tid, og er til dels kontekstspesifikke for forsyningsområde til et vannverk (21). I en nyere studie utført av Livsmedelverket i Ale kommune i Sverige, har man undersøkt sykdomsbyrden gjennom selvrapportering av mageinfeksjon (22).

I 12 måneder rapporterte deltagere opplevd magesyke ved hjelp av SMS, og hvor mye kaldt vann de drakk fra springen. Resultatene viste en sammenheng mellom alvorlig mageinfeksjon, som ble definert som mer enn tre avføringer og oppkast, og høyt vannkonsum. Det ble beregnet at drikkevannet forårsaket 175 000 tilfeller av akutt mageinfeksjon i Sverige årlig, noe som tilsvarer 6 prosent av alle tilfeller av akutte mageinfeksjoner i studiepopulasjonen. Årlig insidens blir ut fra dette 0,024. Det vil si at én person blir syk av drikkevannet en gang hvert 40. år (22). I Norge er en tilsvarende studie satt i gang – Drikkevannsstudien – hvor sammenhengen mellom magesyke og vannkonsum skal kartlegges. Denne studien skal – til forskjell fra studien i Ale kommune – også inkludere personer under 18 år og være landsdekkende ved at deltagere får vann fra ulike vannverk av ulike størrelser over hele landet. Hver deltager skal følges opp over 12 måneder ved hjelp av SMS, og kovariabler som for eksempel alder, kjønn og barn i barnehage skal kartlegges før og etter perioden. Som ved Ale-studien, hvor man ser på risikoen for gastroenteritt, forventer man å få kartlagt omfanget av gastroenteritt relatert til antall glass kaldt kranvann drukket – som vil være tilnærmingen til å knytte gastroenteritt til drikkevann.# https://www.fhi.no/studier/drikkevannsstudien/

Norsk drikkevann i fremtiden

Selv om man har gjort mange forebyggende tiltak i vannforsyningen, forekommer det ennå vannbårne utbrudd og sykdomstilfeller. Økt kunnskap om ledningsnettet som en risikofaktor for gastroenteritt, har internasjonalt seilt opp som et prioritert forskningsområde, og har også skapt bekymring blant politikere i Norge (23). Bekymringen er spesielt knyttet til manglende vedlikehold av et aldrende ledningsnett som er sårbart for forurensninger. Tiltak for å øke utskiftingstakten og forebygge smitte via drikkevann er en sentral del av de nasjonale målene som er vedtatt under WHO sin protokoll for vann og helse (11). Men for å kunne se på effektive tiltak, må man vite hvor man står i dag. Så langt har man ikke hatt godt nok kunnskapsgrunnlag for å si noe sikkert om hvor mange som blir syke av drikkevannet fra vannverkene i Norge i dag. Gjennom blant annet Drikkevannsstudien håper man at vi får nettopp det.

Takk til kollega Camilla Svendsen, forsker ved Folkehelseinstituttet, for gode innspill i prosessen med å skrive artikkelen.

Referanser

  1. Mattilsynet. Nasjonale mål for vann og helse- vedtatt av Regjeringen 22. mai 2014 2014 [Available from: https://www.mattilsynet.no/mat_og_vann/vann/Protokoll_om_vann_og_helse/nasjonale_maal_for_vann_og_helse.15130/binary/Nasjonaleprosent20mprosentC3prosentA5lprosent20forprosent20vannprosent20ogprosent20helse.

  2. Folkehelserapporten – drikkevatn i Noreg [Internet]. 2017. Available from: https://www.fhi.no/nettpub/hin/risiko--og-beskyttelsesfaktorer/drikkevann/.

  3. Andersen E (red.). Vannrapport 127: Vannforsyning og helse. Veiledning i drikkevannshygiene. Folkehelseinstituttet; 2016.

  4. Lovdata. Forskrift om vannforsyning og drikkevann (drikkevannsforskriften) 2018 [Available from: https://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/2016-12-22-1868.

  5. Guzman-Herrador B CA, Ethelberg S, Freiesleben de Blasio B, Kuusi M, Lund V, Löfdahl M, MacDonald E, Nichols G, Schönning C, Sudre B, Trönnberg L, Vold L, Semenza JC, Nygård K. Waterborne outbreaks in the Nordic countries, 1998 to 2012. Euro Surveill. 2015.

  6. Bernardo Guzman-Herrador BFdB, Vidar Lund, Emily MacDonald, Line Vold, Erik Wahl, Karin Nygård Vannbårne utbrudd i Norge i perioden 2003 – 12. Tidsskrift for Den Norske Lægeforening. 2016; 136: 612–6.

  7. Statistisk sentralbyrå. Kommunal vannforsyning 2015 [Available from: https://www.ssb.no/natur-og-miljo/statistikker/vann_kostra/aar/2016-06-20.

  8. Statistisk sentralbyrå. Stadig godt vann fra springen 2017 [Available from: https://www.ssb.no/natur-og-miljo/artikler-og-publikasjoner/stadig-godt-vann-fra-springen.

  9. Statistisk sentralbyrå. Kommunal vannforsyning 2017 [Available from: https://www.ssb.no/natur-og-miljo/statistikker/vann_kostra.

  10. Rådgivende ingeniørers forening. Norges tilstand 2015 – State of the nation. RIF; 2015.

  11. Helse- og omsorgsdepartementet. Nasjonale mål for vann og helse – Gjennomføringsplan for Helse- og omsorgsdepartmentets sektoransvar 2014–2018 Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2015.

  12. Pettersen JE, Janak, K., Nordheim, C.F., Hyllestad, S., Fonahn, W. Drikkevannsledninger. Vurdering av hygienisk sårbarhet basert på vannverkenes rapportering i 2011. Oslo: Folkehelseinstituttet; 2015.

  13. Mattilsynet. Sluttrapport. Nasjonalt tilsynsprosjekt 2012. Drikkevann – Tilsyn med ledningsnett. Oslo; 2013.

  14. Mattilsynet. Sluttrapport. Nasjonalt tilsynsprosjekt 2016. Drikkevann – Tilsyn med vannverkenes beredskap. 2017.

  15. Ercumen A, Gruber JS, Colford JM, Jr. Water Distribution System Deficiencies and Gastrointestinal Illness: A Systematic Review and Meta-Analysis. Environmental Health Perspectives (Online). 2014; 122(7): 651.

  16. Save-Soderbergh M, Bylund J, Malm A, Simonsson M, Toljander J. Gastrointestinal illness linked to incidents in drinking water distribution networks in Sweden. Water research. 2017; 122: 503–11.

  17. Moreira NA, Bondelind M. Safe drinking water and waterborne outbreaks. Journal of water and health. 2017; 15(1): 83–96.

  18. Guzman-Herrador B, Vold L, Berg T, Berglund TM, Heier B, Kapperud G, et al. The national web-based outbreak rapid alert system in Norway: eight years of experience, 2006–2013. Epidemiology and Infection. 2015; 144(1): 215–24.

  19. Kulinkina A, Shinee, E., Guzman-Herrador, B.R., Nygård, K, Schmoll, O. The situation of water-related infectious diseases in the pan-european region. Copenhagen, Denmark: WHO Regional Office for Europe; 2016.

  20. Efstratiou A, Ongerth JE, Karanis P. Waterborne transmission of protozoan parasites: Review of worldwide outbreaks – An update 2011–2016. Water research. 2017; 114: 14–22.

  21. Payment P, Siemiatycki J, Richardson L, Renaud G, Franco E, Prevost M. A prospective epidemiological study of gastrointestinal health effects due to the consumption of drinking water. International Journal of Environmental Health Research. 1997; 7(1): 5–31.

  22. Jonas Toljander, Melle Säve-Söderbergh, Magnus Simonsson. Risken att bli magsjuk av dricksvatten – en svensk kohortstudie. . Livsmedelverket; 2016.

  23. Helse- og omsorgsdepartementet. Meld. St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen – Mestring og muligheter 2014 [Available from: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-19-2014-2015/id2402807/sec4#KAP6-4.