På hver vår tue?

Cato Innerdal er kommuneoverlege i Molde og en av initiativtakerne til et samfunnsmedisinsk forum på Yammer. Faglig ensomhet har blitt erstattet med begeistring og flokksvermeri.

I begynnelsen av min karriere sto jeg et halvårs tid på lønningslisten til Roan kommune. Mens kona var turnuslege i nabokommunen Osen, pendlet jeg daglig til et legekontor hvor det ikke ventet andre legekolleger. Til tross for engasjerte og trivelige medarbeidere, som visste det meste om hva som rørte seg i kommunen, ble det likevel faglig ensomt. Som den eneste legen i kommunen fikk jeg bryne meg på mange utfordringer som kommuneoverlegetittelen førte med seg. Haner (bokstavelig talt) som lagde leven, vedtak om tvungen legeundersøkelse (som jeg selv måtte gjennomføre), medisinskfaglig rådgiving til rådmann og kommunestyre, kommunalt planarbeid, beredskapssituasjoner med mobilisering av kriseteam, pandemitrussel og massevaksinering mot svineinfluensa og faglig veiledning til samarbeidende helsepersonell.

Mange av de samme utfordringene møter jeg nå i min stilling som kommuneoverlege i Molde kommune. De samme engasjerte medarbeiderne finnes også der, og jeg har selvsagt flere ressurser å «spille på». Men fortsatt er jeg alene som samfunnsmedisiner i den kommunale administrasjonen. Med dette som bakteppe begynte en kommuneoverlegekollega og jeg å sende e-postmeldinger til hverandre. Løst og fast ble spurt om, diskutert og luftet. Selv om vi satt på hvert vårt hjørne av Vestlandet var det likevel til stor nytte å ha noen å spørre. Min kollega responderte på mine spørsmål og uvitenhet, som et jovialt leksikon på sentralstimulantia. Løsningsforslag og tips kom sent og tidlig, helg og helligdag. Den faglige forelskelsen blomstret!

Men så begynte vi å spørre oss selv: Kan vi innlemme flere kolleger i denne forelskelsen? Og hvordan skal vi få dem til å falle for oss? Skal tilnærmingen skje via e-post? Messenger? Facebook? Snapchat? Tinder? Yammer ble svaret! Yammer er et diskusjonsforum som likner på Facebook. Men i motsetning til Facebook er Yammer særlig god på deling av dokumenter. Dette gjør det mulig å laste opp et dokument, andre kan revidere det, og laste opp revidert versjon i samme «diskusjonstråd». Med Yammer hadde vi redskapet, nå gjensto det bare å få andre kommuneoverleger til å falle for oss (og «verktøyet»)!

Om det var mangelen på faglig kontakt eller våre varme faglige følelser som gjorde utslaget skal være usagt. Men det gikk ikke lenge før vi hadde fått invitert inn noen kolleger i diskusjonsforumet. Som forelskelser flest var vi vel alle litt famlende i starten, men etter hvert begynte kommuneoverleger å sette ord på sine følelser. Spørsmål om smittevern, miljørettet helsevern, helsestasjon, sykehjem, tvangsregler, legevakt og helsejuss ble stilt inne i forumet. Og ikke uventet kom svarene oftest med kort latenstid, gjerne vedlagt prosedyrer, brevmaler og annen relevant dokumentasjon.

Ryktene om et lukket forum hvor den faglige forelskelsen blomstret spredte seg raskt! Plutselig begynte e-poster fra «beilere» over hele landet å fylle innboksene til oss to som var selvutnevnte administratorer. Og vi var ikke tunge å be. Alle som banket på fikk komme inn. Dette inkluderte også noen få helsesjefer, jurister og andre som har samfunnsmedisin som sitt daglige arbeidsområde.

Fra å være et monogamt samfunnsmedisinsk svermeri som startet etter påske 2017, passerte vi nærmere 100 kolleger innen utgangen av august. Og da fyrverkeriet ble skutt opp besto forumet av bortimot 250 medlemmer, i all hovedsak kommuneoverleger, assisterende kommuneoverleger og smittevernleger. I løpet av forumets første sju måneder har det blitt lagt inn 722 meldinger/innlegg/svar. Disse har blitt lest 25 183 ganger! I januar har 173 av medlemmene vært innlogget og lest meldinger, stilt spørsmål eller svart på andres spørsmål. Totalt er det bare i januar lagt inn 105 nye meldinger! Og medlemmene har totalt lest meldingene 4166 ganger. Det hele har med andre ord utviklet seg til et samfunnsmedisinsk flokksvermeri!

Det store antallet meldinger gjorde at vi etter hvert måtte rekruttere inn en administrator til. Med han kom nye forslag og en ny giv. Det store antallet meldinger gjorde at det ble uoversiktlig og vanskelig å finne tilbake spørsmål som allerede var besvart. Det ble derfor laget en rekke undergrupper for medlemmer med spesielle preferanser. Disse undergruppene er tilgjengelig for alle som ønsker å bli med, og er ment å fungere som kapitlene i ei samfunnsmedisinsk bok. Dette har gjort at vi har fått et forum med undergrupper for blant annet beredskap, smittevern, folkehelsearbeid, kommuneoverlegefunksjon, miljørettet helsevern, samhandling med spesialisthelsetjenesten, legevakt og akuttmedisin, kvalitetsarbeid og internkontroll, medisinskfaglig rådgiving og helserett.

I motsetning til hva navnet (Yammer) skulle tilsi er det ikke et forum som preges av klaging og ynking. Forumet har på alle måter videreført den blomstrende faglige forelskelsen mellom to ensomme kommuneoverleger. Som en av tre administratorer er det en glede å se at kolleger bruker forumet aktivt og bidrar til å spre gode erfaringer. For min egen del har dette spart meg for mye arbeid! Prosedyrer, maler og planer som andre har lagt mye arbeid i har blitt lastet ned og tilpasset lokale forhold. Fantastisk er det også at prosedyrer og annet jeg har lastet opp har blitt lest og «vurdert» av velmenende kolleger. Kloke hoder har kommet med forslag til forbedringer. Forslag som uten unntak er blitt tatt til følge! Dette har gjort sluttresultatet vesentlig bedre enn utgangspunktet.

Selv om jeg fortsatt sitter alene som samfunnsmedisiner i Molde kommune, er 258 kolleger bare noen museklikk unna. Når jeg nå får henvendelser som gjør at blikket flakker og rådvillheten hersker, ja, da er veien kort til Yammerforumet. En eller annen plass i dette landet sitter det en samfunnsmedisiner som allerede har løst ei slik utfordring før!

Fra en tilværelse som ensom samfunnsmedisiner på hvileløs vandring i tåkelandskap, opplever jeg nå et faglig fellesskap. Kanskje var det et resultat av samfunnsmedisinere som ved tilfeldigheter kolliderte i tåkelandskapet og som så ble en flokk. I kjemien omtaler man prosessen hvor partikler samler seg på grunn av kollisjoner som flokkulering. Samtidig er det likevel uinteressant om årsaken til det faglige fellesskapet er en vitenskapelig vanskelig forklarlig forelskelse eller et resultat av et kjent fenomen fra kjemiens verden. For sammen er vi uansett bedre enn om vi sitter på hver vår tue!