Nyttig manual for legevakter

Elisabeth Holm Hansen og Steinar Hunskår, Legevaktarbeid, Gyldendal, 1. utgave 2016, 392 sider

Legevaktarbeid er en ny manual for legevakter som er skrevet spesifikt med tanke på norske forhold. Det er en bok der over 30 forskjellige forfattere deler erfaringer og viten om legevakt, redigert med sikker hånd av Elisabeth Holm Hansen og Steinar Hunskår.

Boken er både en introduksjon for de ferske og en oppdatering for de erfarne, på tvers av fag og yrke. Særlig kan den anbefales for kommunale legevaktsjefer i planleggingsstadiet for ny legevakt, og for sykepleiere og turnusleger som skal i gang med vaktarbeid. Når det er sagt, må man også tilføye at denne boken ikke har en naturlig plass i frakkelommen. Til det er den for svær, og dessuten er dette en bok som dreier seg mer om forberedelse og organisering enn om behandling.

Boken er unik, siden ingen tidligere har samlet et så stort erfaringsgrunnlag som er oppdatert for dagens legevakttjeneste. Noen av tekstene er beregnet på nybegynneren på legevakt, andre er skrevet til dem som har vært i legevaktsystemet lenge.

For planlegging av legevakttjeneste vil boken være en verdifull ressurs, helt fra første samtale med administrativt ansvarlige og arkitekter – før legevaktmottaket er bygget eller renovert – og helt til legen som skal legge til rette for vakten sin. Det blir dog av og til en overfladisk omtale av enkelte emner, f.eks. blir det nevnt at legevakten må ha legekoffert tilgjengelig, men når det relevante spørsmål om hva som bør være av utstyr i denne kofferten skal besvares, da henvises det til legevakt- og legemiddelhåndboken. Gjennomgang av innholdet i legevaktkofferten er et tema som alt for sjeldent gis den oppmerksomheten det fortjener. Her kunne forfatterne viet dette mer plass.

Bokens andre del omhandler utvalgte tilstander, der kunnskapen «flyter fritt». Ottawa-kriteriene for ankelskader tas opp, SIRS-kriteriene og deres betydning i pasientflyt behandles og det febrile barnet gjennomgås. Det er gode beskrivelser av pasientforløp, på en måte som er relevant for forholdene ved legevakt. På et punkt virker dog beskrivelsene av pasientforløp lite formålstjenlig; det er når den selvmordstruede pasient skal beskrives.

Forberedelse til legevakt betyr også å forberede seg på det verst tenkelige, og kjenne de ressurser og muligheter som finnes når ting ikke går etter planen. Det betyr også å kjenne de rutiner som finnes prehospitalt. Det er for eksempel svært nyttig å ha denne boken som grunnlag for å samhandle rundt SIRS og ha felles forståelse for omfanget av tiltak som kan gjøres prehospitalt og på legevakt. Noen foretrekker å bruke SIRS-kriteriene for sepsis, andre velger qSOFA (Quick Sequential Organ Failure Assessment). Man kan ikke forvente at den enkelte legevaktlege skal holde orden på sensitivitet og spesifisitet til SIRS og qSOFA, men i en legevaktmanual kan dette omtales.

Enkelte av pasientflytbeskrivelsene virker dog virkelighetsfjerne, det gjelder som nevnt den suicidale pasient. Det beskrives i dette pasientforløpet en lege som drar alene på sykebesøk til en ung og antakelig psykisk syk, selvmordstruet mann med kjærestetrøbbel. Legevakten ankommer og gir støtte, håp, hjelper pasienten til å finne løsninger på krisen og behandling for den psykiske lidelsen. Dertil sørges det for adekvat oppfølging, det mobiliseres nettverk rundt pasienten, det er tid til å legge en sikkerhetsplan om hvem pasienten kan kontakte ved forverring og forslag til kriseløsninger for vanskelige følelser. Ingenting nevnes om hvordan den ferske legen på vakt skal håndtere den lange reisevei til en eventuell innleggelse. Naturligvis er det en dårlig ide å legge inn kronisk suicidale pasienter, men jeg savner en diskusjon av hva som skal gjøres i stedet med den impulsive og selvskadende selvmordskandidaten. Her får man et inntrykk av at pasientforløpet ses fra spesialisthelsetjenestens håpefulle ståsted, og ikke fra legevaktens – slik det kan være på en travel lørdagskveld.

Helt annerledes gjelder det i kapitlene om barn og eldre, der det gis kyndig veiledning med gode forslag innenfor tidsrammene. Et kapittel står dog over alle andre, og burde innrammes og henges opp på legevakten: Det gjelder kapitlet om kortvarig sykdom, overdiagnostikk og overbehandling. Her er det utallige poeng som vedrører god praksis på en legevakt, og hvordan konkrete problemstillinger kan håndteres. Her kan selv en erfaren spesialist lese og nikke gjenkjennende, og i noen avsnitt få til en god og fornyet refleksjon over egen praksis.

I bokens tredje del er det et opplysende kapittel om kulturforståelse og bruk av tolk. Dette er nyttig, for når legevakten først er begynt, da er det ikke alltid enkelt å få tid og anledning til å gjøre de tiltak som skal til når pasienten fra en fremmed kultur skal vurderes. Her vil det alltid være rom for forbedring.

Overordnet sett er dette en nyttig bok som bør anskaffes av alle legevakter – og dens innhold kan inngå i opplæringen av legevaktpersonell. Den beskriver god praksis og inkluderer refleksjoner over legevaktarbeid som er både hensiktsmessige og lærerike for alle, fra ferske turnusleger til spesialister med mange års fartstid.