Hva var det som hjalp?

Journalist og sykepleier Ingeborg Senneset har i 2017 gitt ut boken «Anorektisk» (1). Det som slo meg under lesningen av denne, var at forfatteren ikke sier eksplisitt hva det var som gjorde at hun kom seg ut av et helvete med mangeårig alvorlig – til tider livstruende – spiseforstyrrelse. Mot slutten nevner hun en psykolog ved navn Bjørn, og at han var viktig for at hun bokstavelig talt kom seg på beina igjen. Men veldig kortfattet og uten å nevne hva de faktisk fokuserte på og hvordan.

I boken beskrives et skremmende regime på tre forskjellige psykiatriske institusjoner med et utenfra-perspektiv som neppe kan være terapeutisk. For behandlerne var det om å gjøre å få opp vekten, men sjelden noen interesse for bakenforliggende forhold som kunne bidra til en gjensidig forståelse av hva som måtte til for å ta tilbake livet. Det er klart at det å få i seg mat er helt essensielt for en anorektiker. Men det er jo ikke nok, om det skal bli mulig å få en varig bedring – ja, kanskje å bli helt frisk. Jeg tenker jo at livsfortellingen må få ord. Men regimene var rigide – gikk du ikke opp i vekt de foreskrevne 200 gram på en uke – kanskje mer enn én gang –, så var det rett hjem for en «tenke-uke». Og var oppførselen din ikke slik personalet kunne godta, ja, så var det utskrivning. At de våget å ta en slik risiko med personer som knapt orket å holde fast ved livet!

Så fikk jeg en idé: hva om vi tre kunne møtes og snakke om det som ikke står i boken? Ingeborgs bakgrunn ville jeg naturligvis ikke ta initiativ til å snakke om – den er privat. Men møtene mellom psykolog Bjørn Angvik og henne kunne det være svært interessant å få et lite innblikk i – til opplysning for oss alle i hjelper-yrkene våre.

Myndiggjøring

«Velkommen! Hva vil dere ha å drikke til fiskesuppen?» – Og så er vi i gang. Jeg repeterer kort hvorfor jeg har invitert dem til en samtale: Det var til tider hjerteskjærende å lese beskrivelsene i Ingeborgs bok om hvordan det var å ha en nedbrytende sykdom og ikke bli møtt på en måte som hjalp henne ut av det hun beskriver som et helvete. Et par steder i boken nevner hun altså psykologen Bjørn. «Han skulle bli den som klarte å hjelpe meg.» Men hva ble vesentlig for henne hos denne terapeuten? Det skriver hun ikke mye om. Og mitt ønske er at det kan bli ettermiddagens tema.

«Det er du som har myndiggjort meg» sier Ingeborg henvendt til Bjørn. Dette ble en viktig overskrift for samtalen. Mye av det Ingeborg har erfart ved innleggelser i psykiatrien kan samles i begrepet kosmetikk. «Mine symptomer bygde på rigiditet. Og da er det ganske rart å behandle med stramt regime. Det blir fighting fire with fire, å hive olje i stedet for vann på bålet. Hvis måltidene skal være enda mer rigide enn de du hadde i utgangspunktet, risikerer man en ren symptomskole. Du legger liksom bare et lag utenpå uten å gjøre noe med det under.»

Bjørn følger opp: «Grunnlagstenkningen er jo at folks problemer ikke oppstår ut fra intet. De oppstår i relasjoner, de opprettholdes i relasjoner og på en måte heles de i relasjoner. Og for meg er det umulig å forstå hvis jeg ikke får historiene om hvordan dette har oppstått – vanligvis i oppveksten.» Og han fortsetter med at for de aller fleste av de pasientene han møter som lider av alvorlige spiseforstyrrelser, har de opplevd alvorlige grensekrenkelser tidlig i livet. Men det er ikke alltid dette alene som er verst, men hvordan barna blir møtt – om «de har mistet mor si, den viktigste personen når noe går galt, den mest trøstende og forstående. Du mister tryggheten, den som kan se deg.»

Ingeborg er enig. «Ikke fordi de er slemme, men du føler at du ikke kan si det til dem. Vi er veldig redde for å krenke pårørende. Man skal ikke plassere skyld, men man må kunne løfte ansvar over på dem som var voksne – og ikke på en som var fire år.»

Ingeborg gir mange eksempler på hvordan selvtilliten ytterligere kan svekkes av hjelpeapparatet. «Selvtillit kan både læres og avlæres. I psykiatrien kan du bli avlært – flere ganger. Blant annet med tanke på medisinering og behandling opplevde jeg at det ikke var verdt å høre på meg?… Det var ikke før jeg møtte Bjørn at jeg begynte å snakke.»

Men flere pleiere – spesielt nattevakter – har hun mye godt å si om. «Det er snedig at det tar et halvt år før du skjønner at her er det ikke noen som gjør det av andre grunner enn at du er verdt det. Det var for eksempel en sykepleier som så at jeg slet med å få nok hvile. Han hadde også fått med seg at jeg alltid sovner når jeg sitter i bil. Så når han hadde sjansen, sa han ‘jeg har rekvirert bil, jeg’. Vi kjørte nesten ikke ut av sykehusområdet før jeg lå sidelengs og sov. Han bare gjorde det for at jeg skulle få noen pauser. Det var mer terapeutisk enn så utrolig mye annet, for han ga en følelse av å bry seg. En ‘feil’ i forhold til hvordan systemet virker.»

Motsatsen er når personalet på en avdeling ikke er «gode mennesker». «Jeg satt på gulvet i korridoren med ryggen mot veggen og hylte, grein og grein. Så kommer hun bort. Jeg kjente henne ikke spesielt godt. Jeg var fortsatt der at når noen stopper ved siden av meg, så er det ganske naturlig å gi en klapp på skulderen. Det kom ikke noen hånd, men en sko – som dulta borti meg som om jeg var et veislakt. Her kunne jeg ikke sitte.»

«Rettferdigheten» – reglene i avdelingen – tilsa at en pasient som skremte medpasienter med hyling, skulle hjemsendes. Bjørn hadde derimot sagt at det var ikke så farlig med hylingen, men bedre om hun lot det være. Han skjønte at det lå en massiv frustrasjon i dette – over ikke å komme noen vei i behandlingen – og dermed en sterk motivasjon. Ingeborg selv var livredd hun var i ferd med å utvikle schizofreni. Hun hørte stemmer og så syner. Men Bjørn tok det hele ned et nivå og fortalte om en amerikansk stemme-hører-forening – bl.a. var en av Ingeborgs favorittskuespillere medlem. Det ble dermed en positiv ting for henne. «Hvis noen hadde satt en diagnose på meg i denne perioden, og jeg hadde fått medisiner, hadde jeg neppe sittet her nå.»

Lojalitet

Vi får en lengre samtale om hvor lojaliteten i de psykiatriske institusjonene synes å ligge for tiden. Bjørn har klar tale om at det var alltid den gjengen som skulle ha orden, dette at de måtte bli enige. Dette kravet kom aldri fra dem som brydde seg, aldri fra nattevaktene på sengekanten, aldri fra dem som tok med pasientene ut på stua (når de ikke våget å legge seg i senga). «For det ble et kjempeproblem for dem som var strengere. De ville ha ro og fred, og de gjør en masse ting som ikke er noen behandling… Noen var helt håpløse når det var snakk om omsorg og det å bry seg, men de var kjempegode hvis de skulle ha struktur.» Hans triste erfaring de siste årene har vært at kanskje bare så mange som fire av 40 er naturlige og gode omsorgspersoner, og nattevakter var overrepresentert her.

«Du skulle ha sett hvor vi sto og studerte vaktlista og lurte på om vi skulle få en god natt eller ikke. Yes, i kveld skal vi få sove!», er Ingeborgs respons.

Et skikkelig menneske

Jeg vil tilbake til de første møtene mellom Ingeborg og Bjørn. «Han var kjempe-rar.» Han hadde invitert Ingeborg til å sette seg i stolen på kontoret, men hun ville sitte på en puff – våget ikke å sette seg i en stol med armlener. Hun kunne risikere å bli sittende fast – hun opplevde kroppen som altfor stor for å få plass i stolen. «Det hang han seg ikke opp i i det hele tatt?… Han spurte meg om hva som hadde skjedd. Og han myndiggjorde ordene mine slik at jeg stolte mer og mer på meg sjøl. For det jeg sa fikk konsekvenser. Han ble berørt av det jeg sa. Det var ikke som å snakke til en vegg. Han var et menneske. Det var ikke bare det jeg gjorde som telte, men hvem jeg var og.»

«Bjørn utfordra meg jo veldig. Jeg var fryktelig sliten etter samtalene våre. ‘Hvorfor det?’ gikk igjen – du spurte sikkert fem ganger pr. time. Da ble det ofte ganske vanskelig. For de tingene jeg gjorde og sa, var ofte fordi jeg trodde at det var forventa av meg.» Hun fortsetter med å poengtere at man ikke behøver å være en perfekt behandler hele tiden, men å være et skikkelig menneske. «Og så var du et veldig inspirerende forbilde ved at du var engasjert i mennesker, historie, politikk og samfunn.»

Begrenset ytringsfrihet

Motsatsen til dette er summert opp i en refleksjon fra Ingeborg omkring ytringsfriheten innen psykiatrien – det å si ifra om dårlig praksis f.eks. «Jeg synes det er vanskelig å tilgi at du klarer å se en pasient gå til grunne – og la det skje. Du ville ikke latt det skje om det var en bilulykke. Vi ville ikke engang ha gått forbi et dyr med labben viklet inn i et gjerde. Men det var en del som gikk forbi, gode mennesker som lot dårlige mennesker behandle pasienter. Det er mye bra i norsk psykiatri. Men det er et ekstremt tungrodd system, der det kan være vanskelig for de gode å utføre gjerningen sin.»

Ingeborg er reist, og Bjørns fly går litt seinere. Vi rekker noen flere refleksjoner før han drar hjem igjen. «Du må finne den andre der den er, du må først forstå den andre før du kommer med din mer-forståelse, sier Søren Kierkegaard. For Ingeborg var det viktig med myndiggjøring. Hos en annen pasient må du igjen finne den andre, selv om diagnosen er den samme – spiseforstyrrelse. Du får ikke noe til før du har gått den veien. Der oppstår forståelse, troverdighet, tillit – når du oppfører deg som et godt menneske. Og jeg tror vi må si: Når man har en viss frihet i forhold til det systemet man jobber under.»

«Mange unge kolleger er redde for å bli ‘hengt’, for å bli tatt, at du mister ‘førerkortet’ hvis du nevner at du har gjort noe som ikke er helt etter boka, ikke er profesjonelt. Det er imidlertid blitt sagt at en teori kan være en god tjener, men en slett herre. Når terapeutene går ut over reglene og gjør ‘feil’, da skjønner pasientene at her er det en som bryr seg. Og som fagperson skal det noe til når du argumenterer etisk – det skal noe til at systemet sier at det får du ikke lov til.»

«Men man har nå fått til å gjøre folk lojale i den forstand at man mister det ekstra man trenger for å greie å få tillit hos pasienter som virkelig har mistet tilliten. Dette er en kreativ prosess og ikke noe man kan lese seg til. Kanskje har vi gjort en feil når vi velger ut folk på grunnlag av akademisk kompetanse. Vi skulle kanskje ha valgt dem ut på grunnlag av relasjons-kompetanse. Den enkelte teori forklarer ikke så mye av suksessen. Det er relasjonen som forklarer det meste, den relasjonen du greier å skape. Så det igjen sier at de fleste teorier er mer eller mindre like gode. – Det å krysse av på spørsmål i tester og undersøkelsesmanualer er ikke i nærheten så trygt for pasienter som om du har en samtale hvor du sjekker ut kontekst, hvor du sjekker ut hvordan dette blir forstått.»

Så langt vår felles samtale.

Referanse

  1. Senneset I. Anorektisk. Oslo: Cappelen Damm; 2017.