‘Magesmerter hos et barn som nylig hadde mistet sin mamma’

Illustrasjonsfoto: Colourbox

En ni år gammel gutt oppsøker meg på legevakt sammen med sin bestefar, som er på besøk. Han har hatt magesmerter og oppkast de siste to døgn. Slike tilfeller har han hatt ukentlig over flere år. Smertene er alltid i venstre flanke, og de kommer og går. De er ofte kolikkaktige og med lindring ved oppkast. Gutten er vurdert flere ganger hos fastlege og mange legevaktleger. Man har vurdert det til enten å være luftsmerter eller smerter forårsaket av psykologiske forhold, med tanke på at guttens mamma døde noen år tidligere av kreft.

Jeg utfører en generell klinisk undersøkelse på barnet som er normal. Gutten er uten smerter, psykisk upåfallende og koopererer greit. Da jeg har ultralyd på kontoret mitt, utføres en ultralydskanning av abdomen. Der finner jeg uttalt hydronefrose på venstre side med dilatert pelvis renalis og dilaterte calyces og til dels utviskede grenser mellom pelvis renalis og calyces.

Barnet ble henvist til sykehus, der ultralyd utført av barneradiolog viste:

«uttalt venstresidig hydronefrose med svær dilatasjon av nyrebekkenet og slank ureter som ved UPJ obstruksjon. Venstre nyre synes for øvrig svullen og har muligens helt lett fortynning av parenchymet sammenholdt med kontralateral side.»

Barnet ble operert kort tid etter og er nå velbefinnende og uten magesmerter.

Hydronefrose er en dilatasjon av nyrebekken og calyces ut over den normale kapasiteten. Tilstanden er vanligvis forårsaket av obstruksjon i urinveiene. I en generell obduksjonsstudie av 3172 barn, var insidensen av misdannelser i urinveiene 2,5 prosent. Av disse var 35 prosent hydronefrose eller hydroureter. Lidelsen er således hyppig hos barn. Ubehandlet hydronefrose medfører makroskopiske forandringer, og nyreparenkymet ødelegges med varig nedsatt nyrefunksjon til følge.

Sykehistorien kunne gi mistanke om psykologiske årsaker, siden gutten hadde mistet sin mamma, men behandlingstrengende somatisk lidelse kunne ikke utelukkes. Pasienten hadde over flere år oppsøkt mange leger uten at psykologiske forhold i realiteten kunne settes som eksklusjonsdiagnose.

Hadde jeg ikke hatt tilgang til og behersket bruk av ultralyd, ville pasienten neppe fått diagnosen med det første. Bruk av ultralyd i førstelinjetjenesten krever en undersøker med tilstrekkelig kunnskap om metoden og kunnskap om hvordan negative eller positive funn skal brukes i den videre oppfølging av pasienten. Ovenstående eksempel illustrerer på en god måte at ultralyd i førstelinjetjenesten kan være et verdifullt og lavterskelbasert hjelpemiddel.

Jeg fikk i etterkant blomster og takk fra både bestefar og barnefar og det ble en GOD DAG PÅ JOBBEN for meg!

Foresatte til barnet har gitt samtykke til at både artikkelen og ultralydbildet blir publisert.