En vinternatt på vidda

En januardag i Kautokeino, 2009: Langvarig kulde har sugd all fuktighet ut av lufta. Hvert år på denne tiden har vi temperaturer på rundt 40 minus – tørr, dirrende kulde som en ekstra dimensjon til legevaktlivet, som deles mellom tre-fire kolleger.

Denne januarnatta har jeg jobbet i Kautokeino i to og et halvt år; min første jobb etter distriktsturnus i Nordkapp. Klokken 04.30 går AMK-alarmen. Den går lenge – så lenge at vi vet vi må ut, og da bruker vi tiden til å kle på oss. Klærne ligger klare; og ekstra orden bør det være vinterstid, da du kanskje må til et skadested og det er minus 45. Da vil du verken glemme lua eller vottene.

Oppdraget er som følger: risikogravid kvinne er i fødsel hjemme, syv mil fra kommunesenteret – syv mil i retning mer perifert. Midt på vidda mellom Kautokeino og Karasjok ligger tre hus tett sammen. Ute er det svært kaldt, ising i lufta som vanskeliggjør helikopterflyging pga. nedsatt sikt. Jeg kjenner pasienten, eller den ene av dem, fødekvinnen som på de to siste kontroller ved sykehuset er blitt anbefalt å bli ved sykehuset inntil fødsel pga. risiko for blødning.

Hvordan skal hun kunne det? Hun kan ikke det, føler hun – med to barn hjemme og en mann som er mye borte på jobb. Statistikk er statistikk; og hun er individet med godt monn av både fatalisme og ro i seg, og hun tenker at det nok går bra, at hun reiser når fødselen starter. Det føles ikke som om alternativet finnes. Eller jo, det er 28 mil unna det livet som krever henne denne tiden – forestående fødsel eller ikke.

Ambulansen henter meg hjemme. Vi svinger innom legekontoret og henter med oss jordmorkofferten og akuttbagen og starter ut med blålys i den isblå natta. 45 minutter tenker vi turen tar. Riene går raskt fra ti minutters mellomrom til fem, og så til to minutter. Begge ambulansepersonellet er mye nærmere sin første dag på jobb enn sin siste – og en av dem har vært med på en fødsel tidligere. Selv hadde jeg en håndfull fødsler i ermet, i kraft av «å ha vært med på» i kjent studentstil, og jeg hadde heller ikke født selv.

På tur ut leser jeg i legevakthåndboka om fødsel, om blødning ved fødsel, og så prøver jeg mental trening rundt essensen av å skulle gjøre en forløsning. Både perineumstøtte og skulderforløsning sveiper jeg innom i dårlig leselys (dette er tiden før smarttelefonene). Og så snakker jeg med AMK, og så snakker jeg med hun som er i fødsel og jeg sier til henne at dette kommer til å gå bra og at vi snart er der.

I ambulansen er vi spente. Vi gleder og vi gruer oss. Vi tenker at dette kan bli vår beste eller verste vakt. Vi enes om å raskt få lagt intravenøs tilgang hos mor, og så snakker vi om akutt kompresjon ved eventuell uterusblødning; noen trykker utenpå magen og noen komprimerer innvendig. Vi sier at dette går bra, dette kan vi – sånn snakker vi hverandre gode når vi potensielt må være bedre enn vi noen gang før har vært.

Hodet står på bekkenbunnen. To- og snart trebarnsmammaen kjemper imot trykketrangen, men trykker med når vi er kommet til. Etter fem–seks pressrier er barnet ute!

Perineum ble støttet slik det skal, og nål var lagt. Jeg glemte å senke barnet til jorden, men lykken var stor da jeg løftet en stor, fin gutt opp til moren. Far klippet navlesnoren. Det ble ingen større, fryktet blødning.

Da vi så oss rundt etter hvert var det to bestemødre, en nabo, en onkel til den nyfødte og to nybakte storebrødre til stede. Engstelsen var byttet til dobbelt glede og lettelse. Jordmorkaffen kom på kok, frokost og vaffelhjerter ble servert.

Etter hvert kjørte vi mor og den nyfødte 13 mil til fødestua i Alta for et barselsopphold. Jordmora som tok imot oss der spurte om jeg hadde tellet fingre og tær – men til det måtte jeg svare nei; og sannheten er at dette «klassiske» fragmentet av nyfødt-undersøkelsen ikke hadde streifet tankene mine.

På tur hjem stoppet vi, fortsatt høye på adrenalin og glede, på bakeriet i Alta og kjøpte med en stor kake som vi delte med andre som var på jobb i helseavdelingen den dagen. Stemningen var høy, slik den skal være når alt har gått bra og lille, store Kautokeino har fått nok en innbygger som attpåtil var født hjemme midt på vakre Finnmarksvidda. Gleden henger fortsatt igjen som sølvtråder i lufta som innimellom treffer oss tre som var sammen på dette oppdraget – nå, snart ni år senere.