Take two steps down

Illustrasjonsfoto: colourbox (trapp) / Scandinavian Stockphoto

«Nå må noe skje! Dette går ikke lenger!» Ivar er fortvilet og kommer på legekontoret sammen med kona Siv. Hun og jeg har møttes jevnlig i det siste for å forsøke å finne ut av hvorfor hun har mistet gnisten og gråter for «ingenting». Hun er så redd for barna sine og forstår ikke hvorfor. Hva Ivar tenker om situasjonen? «Jeg tror det startet etter at minstejenta ble født, jeg. Dette har vi snakket om hjemme nå.»

Og så er vi i gang. Ivar og Siv snakker seg imellom – og til meg – om den siste fødselen, om barnet som var veldig dårlig da hun endelig kom til verden, om Luftambulansen som kjørte dem i hui og hast til sykehuset i Oslo, og om hvordan Siv var blitt vettskremt av vurderingen til gynekologen før de dro av gårde med helikopteret.

Dette med gynekologen hadde ikke Siv vært innom tidligere. Jeg lyttet og lot de to snakke uforstyrret til de var ferdige med høyttenkningen sin. Og hva hadde overlegen uttalt? Jo, at «dette så ille ut. Barnet hadde nok små sjanser til å overleve». Det var i alle fall slik de hadde oppfattet vurderingen hans før de fór av sted. Siv hadde nok lagt et lokk over dette i de tre årene som var gått siden denne traumatiske erfaringen. Men Ivar hadde i helgen hjulpet henne å huske. Han var ikke en mann av mange ord. Men nå hadde han mye på hjertet rundt det han oppfattet som en uforsvarlig oppførsel fra en gynekolog i en kritisk fase for pasienten.

Hva trodde de kunne være klokt å gjøre med dette? Jo, de ville møte legen ansikt til ansikt og fortelle ham hvordan de hadde opplevd situasjonen. De ville fortelle ham at sånn går det ikke an å oppføre seg, proklamerte Ivar. Siv satt taus i pasientstolen, mens mannen hennes fikk komme fram med det de hadde drøftet hjemme.

Og jeg tenkte at dette var jo en modig tanke. Ville de i tilfelle møte gynekologen alene, eller skulle jeg også bli med til lokalsykehuset? De så på hverandre – det ville være betryggende om jeg ble med. Ante jeg litt lys i blikket hos Siv? – Vi ble enige om at jeg skulle ringe gynekologen og spørre om han kunne ha en fellessamtale med oss på sykehuset i nær framtid.

Overlegen ble stille i den andre enden av tråden da jeg hadde lagt fram forespørselen. Han ble veldig overrasket, sa han, men han husket den dramatiske fødselen for noen år siden. Han tenkte seg litt om, vi drøftet ulike muligheter for møtested, og vi endte opp med at vi tre kunne komme til hans kontor neste uke.

Så var vi der da. Ivar var rød i ansiktet og satt litt urolig på stolen. Han hadde nok forberedt seg godt. Det var han som skulle føre ordet, fortalte Siv, mens vi ventet i sykehuskorridoren. Hun visste med seg selv at hun bare kom til å gråte og ikke få fram det viktige.

Overlegen ønsket velkommen og håndhilste på oss alle tre. Han var litt klam i hånden, kjente jeg. Han så rett på Siv og Ivar og inviterte til et «ordet fritt fram». Ivar la ikke fingrene imellom og fortalte hva de hadde opplevd, og om hvordan legens utsagn hadde gjort at kona hans var «gått helt i frø» og var blitt langtidssykemeldt. Selv greide han ikke å strekke til med alt i hverdagen, med lange reiser til byggeplasser, med småjentene som skulle i barnehagen og alt som måtte gjøres på småbruket hjemme. «Og det går da ikke an å si sånt til en som nettopp har hatt en kjempetøff fødsel!»

Overlegen var litt blek, men takket for den klare meldingen. Deretter så han på Siv og spurte om hun ville fortelle noe mer om hvordan hele situasjonen var for henne. Hun utdypet Ivars beretning og kom – overraskende nok – med sinte og fortvilte utsagn til overlegen hun satt rett overfor. Så bra, tenkte jeg, her er vi kanskje ved kjernen av hva som har plaget henne så sterkt de siste årene? Men hvordan ville gynekologen respondere på det han hadde hørt nå? Jeg var spent.

«Beklager. Dette var det veldig vondt å høre. Og jeg har det hele og fulle ansvaret for hva jeg sa – og som på ingen måte var bra for dere. Jeg beklager så mye». Han gikk igjennom hendelsesforløpet, men uten å nivellere eget ansvar i situasjonen. Så reiste han seg, rakte fram en hånd og ga hver av dem en klem. Han var dypt rørt, kunne det ane meg. Dette rørte meg også. De tre snakket litt mer seg imellom før vi forlot kontoret hans. Det hører med til historien av de to jentene til Siv og Ivar – henholdsvis tre og fem år – hadde i flere omganger hatt blærekatarr de siste årene. Barnelegen hadde ikke funnet noen «konstruksjonsfeil» i urinveiene som kunne forklare dette. Så vi ga adekvate medisinkurer og med etterkontroll av urinprøve ved hver sykdomsepisode. – Jentene hadde ingen flere urinveisinfeksjoner i årene som fulgte etter at mamma og pappa hadde snakket med legen på sykehuset.

Siv kom seg tilbake til kontorjobben sin etter hvert. Vi snakket sammen en gang eller to etter møtet på sykehuset. Etter det så jeg sjelden familien på timelisten min. De hadde fått satt av seg «ryggsekken» der hos overlegen på lokalsykehuset vårt.