Jeg er lege og medmenneske

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Dagen og livet som fastlege kan sammenlignes med livet selv – det innehar alle aspekter. Det kan være stor forskjell på hvordan man forventer at dagen skal være og hvordan den faktisk blir. Dette gjelder også livet for mange – og kanskje for de fleste av oss?

En morgen som oppleves som ruskete og mørk kan bli strålende og lys. En god morgen kan følges av det som føles som en tsunami av uanmeldte hendelser. Dagen i møter med mennesker er verdifull og spennende, dagen som lege speiler pasientene og hva de fremlegger, bagasjen og eventuelle problemer de ønsker at jeg skal ta del i.

Det oppleves som en berikelse å få lov til å få ett innblikk i andres dager; i hvordan pasientene opplever livet.

Gjennom dagen skal jeg forholde meg til nye og gamle problemstillinger, ikke-medisinske faktorer, miljø og arv. Og i alt dette bevare tillit og respekt, men med evne til å se ting mer utenfra, og si ifra og sette noen rammer der det er behov.

Som allmennlege forholder jeg meg til mennesker og diagnoser. Det gjør legegjerningen kjempespennende, utfordrende og variert. Det oppleves ofte som å navigere mellom helse i kropp, sjel og sinn, satt inn i en samfunnsmedisinsk sammenheng. Jeg finner samtidig stor glede i å stille meg spørsmålene: Hvordan forholder kroppen seg til sjelelige plager og hvordan forholder sjelen eller sinnet seg til kroppslige plager? Hvordan forholder du deg til din egen kropp, ditt eget sinn? Det er interessant å speile dette for pasienten og oppleve eventuelle ringvirkninger.

I alt dette skal jeg som lege hjelpe uten å ta fra mennesker selvrespekten, hjelpe uten å bli «ovenfra og ned» og hjelpe men fortsatt være på samme nivå. Jeg setter min lit i å være medmenneske og følgesvenn i det vanskelige uten å bli for nær, uten at jeg tråkker over grensene, eller går inn til den grinda som føles ok for mennesket foran meg, og samtidig «presse litt på» der det trengs – og der jeg håper det vil gi best mulighet for endring.

Å se på det å være lege som utelukkende å hjelpe syke, blir for meg ofte et skjevt utgangspunkt. Det kan bli for tungt for både lege og pasient. Å ta utgangspunkt i det at man skal hjelpe og i ekstreme tilfeller helbrede, føle at man må komme med fasit og endelige løsninger, kan gjøre at legen føler for mye ansvar og tynges, og at pasienten føler seg underordnet og ubehjelpelig.

Personlig opplever jeg dagen som fastlege som lettere når jeg ikke adopterer pasientens ansvar for hvor han eller hun er i livet. Jeg ser meg selv som en som kan være med å hente frem redskapene i pasienten selv, slik at han eller hun kan være med å helbrede – og kanskje finne veien ut av mørket og komme på overflaten av det vanskelige. Det er viktig å fortelle pasientene at man har trua på at også de selv kan være med på å påvirke situasjonen.

Når det gjelder konkrete diagnoser og somatiske lidelser er det av og til slik at man må «følge veien som sykdommen legger», eller som spesialisthelsetjenesten legger, og være en som underveis kan lage «sjekkpunkt» og høre hvordan det går og hvilke behov som oppstår – være en koordinator for pasienten på heimebane. Samtidig har jeg en sterk overbevisning om at det kroppslige og sjelelige spiller på hverandre, og påvirker hverandre. I plager av kroppslig art er det en fordel å se på hvordan menneskets sinn fungerer, hvordan dette påvirker det kroppslige, og motsatt. Men det er viktig at det ikke blir en formaning om å «tenke bort» det vonde eller sykdommen – om det er i sinnet eller kroppen. Men med respekt forsøke å vinkle tilstanden, og hvordan den erfares/oppleves slik at den uansett utgangspunkt kan oppleves på best mulig måte.

Jeg finner stor glede i å ha en dag hvor jeg får møte mennesker, bli litt kjent og sondere terrenget for hvordan man møter utfordringer, og hvordan finne «knappene» til best mulig å ruste til mestring og finne løsninger til forbedring. Dagen er god når jeg aner at noen, etter en konsult-asjon, kan se situasjonen på en litt annen måte, føle at perspektivet er endret eller kanskje oppleve at byrder blir lettere å bære. Om veien leder mot noe endelig eller om den er åpen, er det viktigste å ha det best mulig – og jobbe med både det kroppslige og med tankene, med følelsene og med bevisstgjøring av sinnets tilstand. Jeg er heldig som får følge mennesker i deres livs store og små hendelser – og jeg blir fortsatt forundret over hva mennesker får til, hva de makter og mobiliserer når det er dårlige tider.

En god dag på jobb er en dag der jeg får møte mennesker. Om det blir med noen som har klart å bevege seg litt mer mot gode tider, er det topp. Om det er en dag med mer tyngde og mørke, er det fint å forsøke å finne ut av hva som kan være med på å gjøre mørket lettere å bære. Som lege og medmenneske er det forunderlig og fantastisk å oppdage hvor lite som skal til for å utgjøre en stor forskjell.