Å sette positive tanker på ‘repeat’

Illustrasjonsfoto: Colourbox (appelsiner) / Collage: 07 Media

En god dag på jobben – når jeg får et smil tilbake fra gamle snille Jensine borti stolen på korttidsavdelingen. Hun som mangler nettverket rundt seg der hun bor på ei lita øy utenfor Frøya, og som priser oss hver dag av takknemlighet for at hun får være på sykehjemmet. «Mora di er heldig som fikk deg», er mantraet til gode Jensine. Når Per roper «håhåhå» borti rullestolen sin, vinker og ler når jeg går inn døra på somatisk, på tross av sin halvsidige lammelse som også affiserte talen i en altfor ung alder. Vi har vært på iPad-konsert sammen, Per og jeg. I en tung periode etter hjerneslaget fant vi yndlingsartisten hans på YouTube og hørte Trondheimsnatt sammen. For å se om noe kunne gi et håp om glede i livet igjen. Vi gråt en tåre eller to begge da – en magisk og rørende stund. Og krokete Harald, som uansett dag hilser med «oh, happy day» – selv når han ligger på det siste og ser på deg, og reflekterer et helt liv i øynene. Sterkt og skjellsettende.

En god dag på jobben – når samarbeidskjeden fungerer når det oppstår et tilfelle som krever smittevernlegens oppmerksomhet. Her står vi sammen for å finne den beste løsningen på et kinkig tilfelle. Alle – fra virksomhetsleder Heidi, til kontordame Eli og helsesøster June på helsestasjonen, som kan vaksinestatus ut fra hodet bare ved å se et barns navn. Og selv om vi dobbeltsjekker i helsekortet, er det sjelden de bommer. Dette er gleden i å jobbe i en forholdsvis liten kommune – oversikten imponerer meg. Legekontoret med sine ansatte som stiller opp, undersøker og tar ekstra prøver. Kollegaen min som har mange år på baken som kommuneoverlege før meg, og som gir meg gode råd underveis. Fylkeslegen som viser retning og engasjement når vi er usikker på hvilken kurs vi skal velge – åpen informasjon for å være føre var eller kanskje akkurat passe; hva skremmer og hva beroliger? Hvordan skal vi takle situasjonen? Ingenting er umulig, og alt er løsbart. Samarbeid og teamarbeid er alt.

En god dag på jobben – når vi får til god lindring, om det er på et rom på sykehjemmet hos gamle Ada som skal dø av sin demens eller hjemme hos altfor unge kreftsyke Markus; med en god blanding av helsepersonell og familie rundt seg. Der også vi som er profesjonelle kan stå med tårer i øynene, ofte i takknemlighet og undring over disse menneskene som lar oss stå sammen med, og ved siden av dem i disse viktige stundene av livet. Der vi føler at vi bidrar med noe – faglighet, varme, forståelse, kyndige hender som av og til også kan være litt svette eller skjelve ørlite, gode øyne og gode ord – eller bare stillhet, tilstedeværelse og samhørighet. Med gode kolleger, som stiller opp når det gjelder, uavhengig av arbeidstid, kreftsykepleier Tove som er enormt dyktig i sin utøvelse, gode ledere som lar oss alle i teamet gjøre det som er best for både Ada og Markus – selv om politikerne synes vi bruker vel mye penger?… Mennesket i fokus – jeg blir så glad når vi alle greier å sette det fremst i panna.

En god dag på jobben – når de samme politikerne sier JA til gratis skolefrukt – og sier at nå kan vi også utrede gratis lunsj for alle skolebarn i Frøya kommune! Tenk hva det gir oss i god folkehelse og sosial utjevning! Da kan Kari på femte trinn slippe å bortforklare hvorfor hun ikke skal ha kantine-abonnement, når hele resten av klassen skal ha?… Da kan vi bygge sosial kompetanse omkring kantinebordet med sunn mat for alle, uavhengig av om foreldrene dine har råd til å betale kantina eller ikke?… Da forebygger vi, og får mye mer igjen for krona vi bruker på gratis skolemat fremfor å behandle livsstilssykdommer knyttet til dårlig selvfølelse eller usunt kosthold?…

En god dag på jobben – når vi sammen får til miljøtiltak omkring utfordrende alderspsykiatri. Når vi på tross av manglende fysiske rammer, som en skjermet «skjermet» del i miljøavdelingen, finner løsninger. Tillitsskapende miljøtiltak, som at personale kommer med strålende forslag om endring i de fysiske rammene, eller leser seg opp faglig for å finne de beste miljøtiltakene – noe som vil gi bedre skjerming for ytre stimuli og gi en bedre hverdag for Mona som i en alder av 50 viste sine første tegn på Alzheimer. Når personal, ledere og sykehjemslegen forsøker så langt det er mulig å finne gode løsninger som ikke innebærer antipsykotika eller benzodiazepiner – hvor vi ser at det er Mona som er der inne, langt inne, i en labyrint av Alzheimer – og vi sammen finner veien ut av redsel og angst. Da blir jeg stolt av å være del av et slikt fagteam – vi får det til sammen!

En god dag på jobben – når vi jobber strategisk sammen med alle de som skal definere akuttberedskap – en beredskap som skal fungere også for vår kommune som ligger langt ute i havgapet. Når jeg føler at spesialisthelsetjenesten og ambulansetjenesten hører på, og forstår, våre utfordringer. Om utfordringene i å rekruttere leger til en øykommune og beholde de der, og at vi har valgt vaktsamarbeid på natt for nettopp å øke sjansene for at de blir. Selv om dette innebærer reising på 1,5 timer for de pasientene som må bruke legevakt på natt. Og selv om de som planlegger akuttberedskap aller helst ville hatt lege til stede på Frøya hele døgnet. Det er da vi må minne hverandre på hvilken virkelighet vi står i – og som en av mine erfarne kolleger sier så klokt; vi redder flere menneskeår på å ha stabile fastleger enn å ha lokal legevakt 24/7. Selv om vi ligger i distriktet har vi en befolkning som behøver den samme tryggheten for at ambulansen er tilgjengelig når uhellet er ute, som de som bor et steinkast unna St. Olavs hospital. Da er det viktig at vi i kommunen, sammen med helseforetaket utvikler en bærekraftig akutt-tjeneste som vi kan stå for. En beredskap som ikke bare teller penger og utgifter i antall turer, men som tar innover seg at trygghet ikke kan regnes i antall kroner og kuttes ned på dersom det ikke brukes nok?… Det er da jeg drar frem videoene og bildene av urolig hav og båter i storm, avstandene mellom de bebodde øyene i Frøya kommune og spiller «Har du fyr», idet bildene løper over skjermen i rommet hvor alle som skal bestemme er samlet. Vi må kjenne hverandre for å forstå hverandres utfordringer. Og vi må lytte – begge veier?…

Jeg har mange gode dager på jobben. Takket være de jeg jobber sammen med, de jeg jobber for, og det lokalsamfunnet jeg er en del av og brenner sånn for. Gode kolleger, som Eli, som har 30 års erfaring med sykehjemsmedisin og palliasjon og som har lært meg så ufattelig mye. Jeg låner ofte kloke ord og tanker fra Per Fugelli; kvaliteten i våre fellesskap avgjør hvor god folkehelse vi har. Folkehelsa vår avhenger av hvor gode lokalsamfunn vi makter å skape. For meg er folkehelse det samme som trivsel. Og som vi alle er vårt eget arbeidsmiljø, er vi alle vårt eget lokalsamfunn- vi har alle ansvar for å gjøre det så trygt og så godt som vi bare kan.

Etter en del års leting etter min plass i mitt yrke, har jeg funnet de arbeidsområdene jeg ønsker å utøve min legegjerning i. Som sykehjemslegen med tid og rom til gode og givende samtaler med brukere og pårørende, og som får jobbe i team med sykepleieren, hjelpepleieren, vernepleieren, aktivitøren eller ergoterapeuten. Som kommuneoverlegen som er godt plassert i samme gang som rådmannen og ordføreren, med mulighet til å gi gode medisinskfaglige råd og legge til rette for god folkehelse. Som får sitte i virksomheten «Strategi og utvikling», med mulighet til å se helheten i samfunnet vårt, og forhåpentligvis dra i de riktige trådene.

En god dag på jobben – det handler for meg om å sette pris på de små tingene, de gode smilene og latteren som sitter løst både på sykehjemmet og på kommunehuset. Og som en klok ung dame sa før hun gikk bort i en alder av 19 år grunnet sin ubarmhjertige kreftdiagnose – det handler om «å sette de positive tankene på repeat»?…