Å fullføre sitt oppdrag…

Foto: Linda Bournane Engelberth

Den mätta dagen, den är aldrig störst

Den bästa dagen är en dag av törst.

Nog finns det mål och mening i vår färd

– men det är vägen, som er mödan värd

Karin Boye

Karin Boyes «I rörelse» er et ideal. Jeg tror på utvikling og bevegelse, ikke stivne i selvfornøydhet og vaner. Kanskje særlig i allmennmedisin kan det være en fare, der innsynet utenfra er begrenset og oppgitt-heten over alt vi ikke rekker brer seg. «Business as usual» blir en måte å overleve på, fra dag til dag.

Jeg jobber som kommuneoverlege og fastlege i en liten kommune – mest fastlege.

Personlig liker jeg egentlig ikke endringer. Kanskje nettopp derfor har jeg innsett at det er ut av komfortsonen man må, for å holde seg intellektuelt og faglig i form. Min akuttmedisinsk anlagte kollega på nabokontoret er en av dem som selv er flink til å søke utfordringer og utfordrer oss andre – ikke minst meg – til å ta i ny teknologi, øve på skumle situasjoner, drille på verstefallsscenarier. Det er av sine egne man skal ha det, hvis man er så heldig å ha «egne». På vårt kontor er det mange med egne meninger og et klima for å fremføre dem. Av en god venn lærte jeg i sin tid at nøkkelen til suksess dersom du skal være leder – uavhengig av hva slags bedrift vi snakker om – er å vite hva du vil oppnå, være nøye med å rekruttere folk som kan det du selv ikke kan, og sørge for å ha det moro på jobb.

En god dag er eksempelvis en onsdag i oktober. Hverdagene er ikke alltid fantastiske, men i sum er de «den beste dagen». Jeg taster inn koden min ved personalinngangen om morgenen, kjenner lukten av kaffe, slår på datamaskinen og skrivebordslampen. Tryggheten som alltid omslutter meg når jobbrutinene slår inn er god. Her vet jeg hvem jeg er, hva som forventes, hva jeg kan bidra med. I nyttemodus, omgitt av folk som hilser og smiler og spør hvordan du har det.

Dagen starter med det ukentlige legemøtet, én time. En kollega som nylig har hatt sykehusåret sitt på psykiatrisk avdeling innleder kanskje. Jeg lærer noe jeg egentlig trodde jeg kunne om kognitiv behandling. Eller det kan være en turnuslege som til nå har holdt seg litt i bakgrunnen som briljerer med et foredrag om nyresvikt. De unge kan alltid noe mer og nytt. Deretter er det litt frem og tilbake om vakter, feriedager og kurs.

Så pasientene, jeg skaffer meg en rask oversikt, kjenner at jeg både gleder og gruer meg. Pasientene har det vel også slik, noen gleder seg, andre gruer til å treffe meg. De fineste øyeblikkene er der det skjer noe nytt, slik Olav H. Hauge skriver om, «… at kjeldor skal springe». En gang sa jeg til en pasient – plutselig og intuitivt – at jeg i mange år hadde lurt på hvorfor hun alltid var så sur, hun som egentlig kan være både morsom og klok. Hun så overrasket på meg. «Virker jeg sur?», sa hun. «Ja. Alltid», sa jeg. «Hvis jeg ikke hadde kjent deg så hadde jeg trodd at det var meg du var sur på. Det tok lang tid før jeg skjønte hvem du er bak det ansiktet. Antagelig er det andre også som opplever deg sånn?…». Neste gang hun kom hadde hun lakkert fingerneglene i ulike farger. Apropos utenfor komfortsonen. Det tok litt tid før jeg la merke til det, hun hadde ikke sagt noe, bare ventet. Det var et fantastisk øyeblikk.

Mellom de oppsatte pasientene er jeg til og fra for å kikke på sår som sykepleieren tar seg av, vurdere et øre som er blitt skyllet av medarbeideren og som hun lurer litt på, ta en beskjed fra kommunalsjefen eller NAV som ikke kan vente. Telefontiden – én fast klokketime før lunsj – er et helvete. Pasientene verdsetter muligheten til å ringe for sånt som ikke trenger konsultasjon, vi bor i et grisgrendt distrikt. Jeg verdsetter også at pasientene setter pris på tilgjengeligheten, men det tar på både fysisk og mentalt å håndtere mellom ti og femten – sorterte henvendelser – på strak arm. Dette er henvendelser som skal journalføres og gjerne munne ut i en beslutning. Dette er folk som må snakke med legen sin. Etterpå er jeg fornøyd over at vi faktisk kan tilby en slik tjeneste.

Da er det lunsj. Felles for alle på helsesenteret. Fysioterapiavdelingen, helsestasjonen og legetjenesten. I lunsjen er det nærmest obligatorisk fremmøte. Vi sitter rundt ett stort, kvadratisk bord. Støynivået er for høyt, men alternativet er dårligere. Siden dette er en onsdag i oktober sitter vi inne. Om sommeren nyter vi uterommet som trolig er helsesenterets best bevarte hemmelighet – uten innsyn, omgitt av blomster og med et vakkert piletre som vi insisterte på å få plantet da vi flyttet inn for snart ti år siden. Da var det skjevt og litt stusslig, nå har det vokst seg rett og symmetrisk.

Ikke alle går rett hjem fra jobb. På onsdag kanskje, men ikke på fredag. Da hender det at noen av oss «henger» rundt, deler private bekymringer og gleder, sladrer litt.

I en dødsannonse så jeg nylig at de pårørende skrev om avdøde at hun hadde «fullført sitt oppdrag». Det kunne jeg ha tenkt meg.