‘Sorgen og gleden de vandre tilhope’

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Jeg er fastlege og sykehjemslege. Det er noen år siden den dagen jeg vil fortelle om. Den inneholdt to hendelser som fylte meg med glede, sorg og ettertanke.

Dagen begynte på korttidsavdelingen hvor jeg går visitt to ganger i uka (vi kaller den bare KTA). Jeg gleder meg alltid til å komme dit. Arbeidsoppgavene er varierte og utfordrende, og teamarbeidet med pleierne er godt og givende. Pasientene kommer til oss enten hjemmefra eller fra sykehuset. Vi bedriver medisinsk behandling, demensutredning, funksjonskartlegging, opptrening og lindrende behandling. Vi samarbeider med pårørende, hjemmetjeneste og rehabiliteringstjeneste for å finne best mulig løsninger for veien videre. Allmennmedisinsk sykehjemsmedisin er spennende og utfordrende!

Denne dagen begynte som vanlig med en kopp kaffe mens jeg blafret gjennom rapportene for å sjekke hva som hadde skjedd siden forrige legevisitt. Sykepleier Kari og jeg gikk deretter systematisk gjennom alle pasientene slik vi pleier. Den pasienten som gjorde dagen spesielt god var en dame i slutten av 80-årene som var blitt klar til hjemreise. Det var ingen selvfølge da hun kom til oss noen uker tidligere fra sykehuset. I epikrisen sto det at hun hadde alvorlig nyresvikt og hjertesvikt med kort forventet levetid, og det var bestemt HLR minus. Hun kom til KTA for å avklare videre hjelpebehov. Fast sykehjemsplass lå i kortene. I innkomstsamtalen virket hun sliten og motløs, og hun hadde på sett og vis avfunnet seg med at livet nærmet seg slutten. Samtidig hadde hun mye å leve for. Hun hadde levd et rikt liv og barn og barnebarn kom ofte på besøk. Medisinlisten hennes var «lang som et vondt år». Vi ble enige om å trappe ned gradvis på medisinene som i hennes situasjon sannsynligvis gjorde mer skade enn nytte. Jeg husker ikke alle detaljene rundt hvilke medisiner hun sto på og hvordan nedtrappingen foregikk, men resultatet etter noen få uker var at damen kviknet til. Hun begynte å være oppe om dagene, deltok etter hvert i felles-aktivitetene, og matlysten bedret seg. Muskulaturen og balansen var svekket etter lang tids sengeleie. Nå ble det med ett viktig for henne å trene seg opp. Hun gikk først med prekestol og med følge av to personer, deretter overgang til rullator. Etter hvert kunne hun bevege seg uten følge, og til og med ordne seg selv på badet. Sykehjemssøknaden ble trukket, og vi begynte å planlegge hjemreise til egen omsorgsleilighet.

Dagen for hjemreise var nå kommet. Pasienten, datteren hennes og jeg hadde en siste samtale om hvordan hun – fra å være nærmest moribund ved ankomst til KTA – nå frydet seg over å kunne reise hjem til seg selv igjen. For meg og resten av personalet på KTA var det lærerikt å oppleve at medisiner som tidligere var livsviktige for henne nå hadde vært nær ved å ta livet av henne. Jeg ble modigere med seponering etter dette, og har i årenes løp opplevd flere lignende «mirakler».

Men dagen var ikke slutt med dette. Etter den glade utskrivningssamtalen fikk jeg telefon fra hjemmesykepleien. De fortalte at en av mine pasienter nettopp hadde trukket sitt siste sukk, og ba meg komme hjem til ham for syning. Det var ikke en overraskende forespørsel. Han hadde kreft med spredning, og hadde ligget hjemme de siste ukene med tett oppfølging fra familien, hjemmesykepleien, kreftsykepleier og meg. Uka før var jeg i sykebesøk hos ham og kona. Vi hadde en lang samtale der de (mest kona, han lå og lyttet) fortalte om hvordan de hadde truffet hverandre da de var tenåringer og siden hadde bygget livet sammen i mer enn 60 år. Det hadde vært både gleder og utfordringer, men grunntonen var en gjensidig kjærlighet og tillit. Nå nærmet samlivet seg slutten. Det var hjerteskjærende sorgtungt, men samtidig uttrykte de en dyp glede og takknemlighet over det de hadde sammen.

Nå var timen kommet, og han hadde sovnet stille inn med familien rundt seg, akkurat slik vi hadde håpet når situasjonen var som den var. Midt i sorgen var jeg glad for at jeg hadde anledning til å komme dit og dele etterstunden. Jeg gjorde legearbeidet med å konstatere døden og fylle ut dødsmeldingen. Hjemmesykepleier var der og tok seg tid til å pusle og rydde litt rundt den døde. Noen serverte kaffe, et barnebarn satt ved sofabordet og tegnet til bestefar, barn og svigerbarn kom til og noen venner stakk innom. Vi snakket om gode minner rundt ham som lå stille i sykesengen midt i stuen, til stede og borte på samme tid. Gråt og latter. Døden – så hverdagslig, så ufattelig.

Jeg tenkte at jeg som fastlege er privilegert som får adgang til menneskers liv i sorg og glede.