Sånn går nu dagan...

På tur ut døra med to unger på slep og en desperat etterlatt hund som bjeffer misfornøyd fra vaskerommet, oppdager jeg plutselig at Kong Vinter, bokstavelig talt har sluppet ned ca. 50 cm nysnø siste natt.

Vi grynner bortover til bilen, og etter 10 minutters iherdig arbeid er vi på veien. Bilen ploger 50 cm med snøskavl den første kilometeren til nærmeste fylkesvei der sneplogen heldigvis har gjort en innsats. 10 minutter senere er ungene levert på skolen, og nå er det bare meg. Det vil si NRK Troms sin morgensending, kaffen, frokosten, bilen og meg. I hele 40 deilige minutter på tur ut i distriktet. På nyhetene hører jeg fylkeslegen strengt formane kommunene om å ha god nok fastlegekapasitet for sine innbyggere. Jeg svelger brød i kombinasjon med dårlig samvittighet, og tenker at det første jeg bør gjøre er å sende han en mail for å forklare hvordan vi, som mange andre, har havnet i denne situasjonen uten ledig plass på listene, og hvordan jeg har tenkt å løse det problemet.

Jeg kommer inn døra, i kjent stil litt senere enn planlagt, bare få minutter før vi skal i gang med åpningen av en, forhåpentligvis evigvarende, samtreningsaktivitet med ambulansen i ETS (Evenes, Tjeldsund og Skånland kommuner). Heldigvis har Grethe, en av våre fantastiske sekretærer, fikset både varm drikke og noe å bite på i folkehelsens navn.

Etter at vi etablerte et nytt interkommunalt legekontor for tre år siden for de nesten 6000 innbyggerne i Evenes, Tjeldsund og Skånland, har vi hatt som mål å bli «dritgod» i akuttmedisin, og da er det helt klart på sin plass å komme i gang med denne samtreningen. Måtte det vare – for det gikk ikke helt slik da det ene av de tidligere tre kontorene forsøkte dette for noen år tilbake, men nå er vi en mer robust enhet med ni leger inkludert en kommuneoverlege/enhetsleder i 80 prosent, tre sykepleiere og fem helsesekretærer, så sjansen er bedre nå.

Torbjørn fra ambulansen leder oss denne dagen gjennom temaet akutt respirasjonssvikt, som vi i fellesskap har forberedt. Jeg kjenner at hvilepulsen er litt høyere enn vanlig og er litt usikker på om årsaken er at jeg skal være utkledd som pasient i første case, eller om det er et resultat av spenningen knyttet opp mot hvordan de som skal delta vil ta imot denne måten å jobbe sammen på. Vi har en gruppe før lunsj og en etter lunsj, med to leger, to ambulansesjåfører og to sykepleiere/helsesekretærer i hver gruppe. I teoridelen på 90 minutter terper vi på felles primærundersøkelse, CPAP og temaet akutt respirasjonssvikt. De to sykepleierne vi har med i første økt smiler nervøst, men er engasjert. På det nye legekontoret har de fått mange nye oppgaver, og de tar stadig mer ansvar i akuttmedisinske situasjoner sammen med legene, og rykker også noen ganger ut sammen med legen om ambulansen ikke er tilgjengelig. Vi har i fellesskap innredet akuttrommet, fått opp tavler til å skrive på, laget observasjonsskjema, utarbeidet og hengt opp rutiner, trent både case i praksis og hatt «papirøvelser». Vi har hatt en sykepleier fra akutten på sykehuset på besøk for å undervise, se på rutinene samt være et kontaktpunkt for en planlagt hospitering i akuttmottaket. Kontoret har ofte akutt dårlige pasienter, og det er ikke uvanlig at ambulansehelikopteret, som ble etablert i denne i regionen for to år siden, lander i bakgården for å ta med seg pasienter, eller at legene blir med ambulansen ut på utrykning. Vi føler at løftet av sykepleierne som faggruppe også har vært et viktig bidrag for legekontoret og daglegevakten.

Teoridelen går mot slutten, og jeg blir som avtalt «tilfeldigvis hentet ut» av sekretærene, og kledd opp som en 80 år gammel blek og overvektig kols’er med skaut, ulltruse og ullstillongs. Litt ukomfortabel, men stolt, puster jeg dypt, og gjør meg klar til å «dumme meg ut» i akuttmedisinens navn.

«Sånn går nu dagan» her på vippen mellom Nordland og Troms.