En katt

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Jeg har et ganske dårlig forhold til katter. Det kom skjevt ut fra starten.

Så lenge jeg kan huske har jeg hatt allergi mot katter, og astma. I barndommen syntes jeg astmaen var så ukul at jeg forsøkte å skjule den så godt jeg kunne. Hvis pusten tettet seg til, bare latet jeg som ingen ting. Jeg ble ganske god til det, å puste tilsynelatende uanstrengt selv om bronkiene snurpet seg sammen og det pep som et lite orgel i brystkassen min. Men til slutt gikk det ikke lenger, jeg var knall rød i ansiktet og helt svett av pusting og hosting, og det var åpenbart at noe var galt. Da måtte jeg bare komme meg hjem. (Dette var før de fantastiske inhalasjonspreparatene med beta2-agonister var oppfunnet.) Besøk hos gutter i gaten var en risikogreie. Hvis de hadde katt ble det sannsynligvis krasj, katastrofe og nederlag. I dag er jeg mer åpen om min allergi. Likevel har alle mine nabovenner fått seg katt. De sier jeg ikke må ta det personlig, at det alltid er hyggelig om jeg kommer på besøk og så videre. I hagen dukker det opp flere og flere brune avlange minibusser. Jeg sniker meg innpå, ser og lukter. Av og til er jeg heldig. «Yess, bare en brunsnegl.»

Men dette skulle jo handle om en fin dag på jobben. Det må ha vært om sommeren, og jeg syklet til kaien, rakk båten og satt på dekk i sol over Byfjorden.

Den første pasienten var en ung mann på 22. Han hadde gresspollenallergi og trengte å få fornyet noen resepter. Og så var det en ting til. «Det har blitt så trangt der nede. Går det an å operere?»

«Jeg må nesten se litt på det.»

Litt brydd dro han ned buksen og kom seg opp på benken. Forhuden var skrumpet og arrete, kun en liten åpning på et par millimeter. Å dra forhuden tilbake var en glemmesak. «Dette ser ikke så greit ut for deg.» Jeg beroliget med at dette kunne fikses, med en enkel operasjon som jeg skulle henvise til med en gang.

«Det er litt ventetid, men jeg kan gå inn på noe som heter helsenorge.no og sjekke hvor det er kortest ventetid.»

«Ok, men det har i grunn ingen hast. Det har akkurat blitt slutt med damen.» Kortest ventetid var det på Haraldsplass, så jeg henviste ham nå dit. Hvem vet hva sommeren bringer.

Neste pasient jeg vil fortelle om er ikke en sånn quick fix der allmennpraktikeren stiller diagnosen, henviser til rett nivå, og så er alt i orden og livet kan gå sin gang. Helge hadde vært hos meg mange ganger, med flere uforklarlige symptomer. Han var nok litt deprimert, men ville ikke snakke med psykolog og ikke ta medisiner. Så han kom innom til meg sånn halvjevnlig. Han hadde også et klart alkoholoverforbruk. Det var rødvinen han drakk hver dag. Ikke så mye at han ble dritings, og ikke sånn at han ikke fikset lærerjobben, men likevel såpass at leverenzymene var lett forhøyet og han skjønte at det ikke var bra. Han var ikke interessert i å gjøre noe med det. «Jeg er likegyldig til hele den greien, vet ikke hvorfor jeg fortsetter å drikke. Ikke blir jeg full og ikke blir jeg glad. Kanskje det er en flukt.» For livet var ikke så trivelig for Helge. Jobben som lærer var rutinepreget og elevene uinteresserte. Det gikk mot pensjonsalderen, men det var ikke noe lyspunkt heller, for samlivet med kona var konfliktfylt. De hadde ikke snakket sammen siden den påskeferien for et og et halvt år siden. «Parallelle liv, det er det vi lever.»

Det var ikke så lenge siden jeg hadde hørt Harald (Sundby) på radioen. Han snakket om fastleger og ensomhet, at fastleger må tørre å snakke med pasientene sine om ensomhet, at det er relevant hos fastlegen.

«Når du forteller meg om livet ditt så høres det ut som om du er ganske ensom. Er du det? Ensom?»

Etter en lang pause svarte han. «Ja, jeg er vel det. Det er rart å snakke om. Det har jeg aldri gjort før?… Men en annen ting du.» Jeg merket at han var ubekvem og ville skifte samtaleemne. «Jeg har lurt på om jeg skulle skaffe meg en katt. Katt hadde vi da jeg var liten, og jeg trives med katter. De er smarte, og gir en sånn fin kontakt.»

Han hadde ikke skiftet samtaleemne, han var bare rett over i problemløsningen. «Det var en god ide» sa jeg, før han skjøt inn: «Det er bare det at jeg er litt redd for å binde meg.»

«Binde deg?»

«Ja, hvis jeg skal reise bort, til Spania for å praktisere spansken og smake skikkelig vin, da blir jeg jo borte et par uker i slengen. Jeg vet ikke om det er bra for en katt å bli forlatt sånn.»

«Fins de ikke gode kattepensjonat, eller noen naboer som kan se til den?»

«Nææ, ja, kanskje jeg skulle sjekke det ut.»

Vi ble enige om at han skulle finne ut av statusen for katteplasseringsmuligheter til neste time.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Så var det noen flere pasienter, og en hyggelig lunsj med morsomme kolleger. Noen hadde kjøpt jordbær. Askøy er jo en jordbærkommune. Så litt flere pasienter, før et hjemmebesøk i omsorgsboligen til slutt.

Edvarda hadde jeg kjent i mange år, helt siden jeg startet på Askøy. Alltid så vennlig og søt, og med så mange plager det var så vanskelig å finne ut av. De første årene var hun så svimmel, og falt rett som det var. Da bodde hun fremdeles hjemme. Hun lever nok ikke så lenge uansett hva jeg finner på, tenkte jeg den gangen. Nå hadde det gått over ti år og hun var omtrent like skrøpelig.

Etter at blodtrykket var målt (litt lavt som vanlig) og vi hadde snakket om at hun nok ikke skulle bruke mer hjertemedisiner fast, selv om hun var redd for å få et nytt hjerteinfarkt, ville hun snakke litt med meg alene.

«Det er nemlig noe jeg vil si, men som jeg ikke kan si til dem som jobber her. De er så skjønne, og jeg er redd de skal bli lei seg.»

«Jeg er jo gammel, og vet ikke hva som venter meg når livet er over. Men jeg vil ikke ha sånn gjenoppliving. Når det er slutt, så er det slutt. Jeg har hatt et bra liv, og har en fin familie, det er ikke det, men nå føler jeg at det er over, jeg er sliten. Men så vil jeg ikke at noen skal bli lei seg.»

«Det er fint at du tar dette opp, og jeg forstår godt hvordan du tenker. Jeg støtter deg fullt ut i dette og skal snakke med pleierne her om det. Vil du at familien din skal informeres også.»

«Nei, jeg ville bare si det, sånn at de søte damene her ikke starter sånn gjenoppliving hvis jeg dør. Ikke lag noe oppstuss.»

På båten hjem var jeg i lett humør og tankene fløy. En katt, tenk det. Kanskje jeg skal besøke de kattenabovennene mine i kveld likevel. Jeg tar bare inhalasjonspreparater sånn som landslaglangrennsløperne gjør før de skal gå renn, og en håndfull antihistaminer. Kattemennesker er ålreite folk.