Sukker i arbeidshverdagen

Illustrasjonsfoto: Colourbox

På en helt vanlig mandag går jeg til min jobb i Beiarn kommune, en utpost i Nord-Norge. Som både fastlege og kommuneoverlege er jeg en av mange kombileger i Distrikts-Norge. Det gir stor mening i å være fastlege for mellom 600 og 1000 personer, et tall som avhenger av om jeg har en kollega som hjelper meg eller ikke. I perioder uten kollega er det travelt, og jeg kjenner sterkt på arbeidsmengden – på samme måte som andre fastlegekolleger rundt om i landet. I andre perioder, med en stabil vikar, får jeg tid til å ivareta kommuneoverlegefunksjonen på en bedre måte. Nå har jeg hatt en stabil vikar i flere måneder og tidligere i høst fikk vi til alt overmål turnuslege!

Mandag er «pasientdag». I dag er det turnuslegen og jeg som er på jobb. Marius begynte hos oss i høst, og han har god plass for ø-hjelp når dagen begynner. Spennet i problemstillinger er stort, akkurat som det skal være. I dag har jeg planlagt å bruke ekstra tid på kognitive tester hos en person med hukommelsesforstyrrelse, et menneske i en svært vanskelig livssituasjon – og med en reaktiv depresjon. Jeg skal også ha konsultasjon med en av de bosatte flyktningene i kommunen vår. Min erfaring med flyktninghelsetjeneste er begrenset. For noen år siden var det et oppslag i Aftenposten om at Beiarn var en av to kommuner i Norge uten ikke-vestlige innvandrere. Heldigvis fikk vi bidra med bosetting av flyktninger fra 2013. Jeg er alltid litt spent, og noen ganger også litt usikker, før en konsultasjon med noen som har et helt annet språk og en helt annen bakgrunn; det hender til og med at jeg gruer meg litt. Kommunikasjon via tolk krever tid og konsentrasjon for hva som skal sies og hva som blir sagt. Misforståelser forekommer, men hun som kommer i dag har vært hos meg før med sitt «kvinneproblem» – og vi har «endelig» skjønt hverandre! Jeg lager en gjennomarbeidet henvising til spesialisthelsetjenesten, og tenker at pasienten i alle fall er spart for en bytur.

Turnuslege Marius har fått mange ø-hjelpspasienter i dag. Han besitter mye medisinsk kunnskap og folk som kommer til ham er overlykkelig over at han er nordlending! Til nå har han trivdes her, men han har erklært at allmennmedisin ikke er det han vil satse på. Han skal nemlig bli ortoped. Da tenker jeg at jeg er så glad for at vi har turnuslegeordningen – og at det kommer til å bli enda bedre med LIS1-ordningen. Vi trenger systemer som ivaretar samhandling, men like viktig er det at vi som fagpersoner har respekt for hverandre og innsikt de ulike rammebetingelsene vi arbeider innenfor på ulike nivå.

Etter dagens siste pasient, kom Marius innom kontoret mitt for å snakke om sin siste konsultasjon. Problemstillingen var hodepine; og det skulle gå forholdsvis lett, tenkte han. Anamnese og objektive funn ga ikke grunn for å mistenke noe annet enn spenningshodepine – og han ville bare formidle til vedkommende at det ikke var grunn til stor bekymring. Men da fikk han «alle» pasientens livsbekymringer i fanget!

Marius fortalte også at han kjente seg utmattet – og i behov for sukker. Da måtte jeg trekke på smilebåndet fordi jeg kjente meg igjen: Den gangen jeg var turnuslege på ortopedisk avdeling ved Rana sykehus, for 20 år siden, måtte også jeg ha sukker – det var når jeg ble stående og assistere på lange operasjoner. Uten sukker kunne jeg i verste fall få nærsynkoper.

Innimellom dagens konsultasjoner har jeg hatt tid å lese referatet fra kommuneoverlegeforumet i Salten i forrige uke. Referatet inneholdt to brev min kollega i Saltdal hadde skrevet på vegne av forumet. Det ene var til Fylkesmannen i Nordland med ønske om at turnuslegekursene som holdes hver høst legges om, slik at de ikke kolliderer med Nidaroskongressen og PMU. Kongressene er viktige møteplasser for oss kombileger.

Min pensjonerte danske kollega gjennom ti år pleide å si at vi var privilegerte som jobbet i et lite og oversiktlig samfunn med «fonøydsamme patienter» (han var språklig påvirket av en svensk kone). Han sa også at legetilværelsen iblant kunne oppleves som et «helseteater».

Jeg vil nok si at han hadde rett i begge deler.