En tverrfaglig hverdag

Som vanlig byr dagen på mange pasientmøter og tre av dem blir beskrevet her. Illustrasjonsfoto: Scandinavian Stockphoto (til høyre og venstre) / colourbox (midten). Collage: Morten Hernæs, 07 Media

Jeg er på vei til jobb etter fem dager fri, gru-gleder meg litt og lurer på hvor mange uleste epikriser, blodprøvesvar og henvendelser fra pasientene som venter meg. Jeg treffer først to av mine fem kolleger i gangen, vi småprater litt om alt mulig og ler mye. Jeg er glad for å ha gode kolleger, med dem kan jeg drøfte alt som har å gjøre med fastlegejobben. Dagen byr som vanlig på mange pasientmøter, og jeg vil reflektere litt mer rundt tre av dem.

Den første pasienten er en eldre kvinne opprinnelig fra India. Hun har gått opp i vekt mer en fem kilo i løpet av det siste halve året og har fått hovne ankler og håndledd. Senkningen er lett forhøyet, blodbildet viser hypokrom anemi. Hun ble vurdert av indremedisiner for en stund siden, hadde også da høy senkning og anemi. Konklusjonen var latent tuberkulose uten behov for behandling. Hematologen har også sett på henne uten sikre funn. Diskuterer pasienten med vår relativ nye og engasjerte vikar som traff pasienten tidligere. Vi kommer frem til flere mulige differensialdiagnoser. Men velger å avvente blodprøvesvar før vi eventuelt henviser til indremedisineren igjen. Spennende kasus, men samtidig skuffende at ikke indremedisineren har tatt mer ansvar her. Utviklingen på sykehuset er mer og mer preget av spesialister som ser kun sitt fagfelt. En får inntrykk av at de er mindre trent på å se hele pasienten. Fastlegen har her en viktig rolle med å koordinere og passe litt på alle involverte aktører som utreder og behandler pasienten. Fastlegen er ofte den som ser helheten i pasientens sykehistorie. Verdien av at fastlegen kjenner pasienten godt, har bygget opp tillit og har kjennskap til familien er i de fleste tilfellene svært stor. Det bidrar også til å gjøre jobben som fastlege mer mangfoldig og spennende.

Neste pasient er et godt eksempel på det: En arbeidsledig ung mann i 20-årene som bor sammen med kjæresten. Han sliter med tretthet, kaller det selv for utmattelse. Nekter for depresjon eller at han har det vanskelig, mener alt er bare fint bortsett fra at han er trett og sliten. Men jeg kjenner moren hans, hun er også på min liste og har i lang tid slitt med psyken og er uføretrygdet. I tillegg har faren til den unge mannen alkoholproblemer. Denne bakgrunnsinformasjon gjør det lettere for meg å stille de rette spørsmålene.

Den siste pasienten er Lise, en dame i 40-årene som jobber som renholder, og plages av smerte i føttene. Lise forteller at flere av venninnene hennes er overvektige og har vært gjennom fedmekirurgi. Lise er selv overvektig, men ønsker ikke noen operasjon – det er ikke et tema for henne. Hun vil klare det selv, men vet bare ikke helt hvordan. Jeg tilkaller Sandra, en av våre fysioterapeuter som driver med grupper for overvektige med fokus på trening og kosthold. Lise får avtalt time allerede dagen etter. Hun har nok en lang vei å gå, men hun skal få god støtte for å gå veien uten å svinge innom fedmekirurgi.

Jeg er takknemlig for å kunne jobbe som allmennlege. Møtene med pasientene står for meg i fokus, men selvfølgelig også miljøet rundt meg. Jeg har gode kolleger og mulighet for tverrfaglig arbeid. Tverrfaglighet er et viktig stikkord, noe som bør få økende betydning i fremtiden. Med tverrfaglighet mener jeg ikke bare samarbeid med hudlege, øyelege, fysioterapeuter og manuell terapeut som jobber i samme hus. Jeg mener også mine egne kollegers spesialkompetanse og erfaringer. Noen kan mye om hodepine og migrene, andre om psykiatri og ØNH, andre igjen om barnesykdommer eller revmatologi. Disse ressursene må brukes.

Det er en god arbeidsdag for meg når jeg få gjort noe meningsfullt for pasienten og hjelper dem til å hjelpe seg selv. Det er en også god arbeidsdag når jeg får drøftet og diskutert vanskelige sykdomsbilder med mine kolleger og vi kommer frem til gode løsninger sammen.