En vond dag ble til mange gode

Illustrasjonsfoto: Scandinavian Stockphoto

En vond dag på jobben for over 30 år siden har senere på forunderlig vis gitt meg mange fine opplevelser og gode dager. La meg først fortelle om den vonde dagen. Utgangspunktet var et sykebesøk fire uker i forveien, tidligere beskrevet i boken Medisinske feil:

Det var en vakker nordnorsk natt med midnattssol. Jeg nøt kjøreturen i den mektige opplyste naturen på vei til mitt siste sykebesøk på legevakten; besøket gjaldt ei jente på åtte år med feber. Ved undersøkelsen påviste jeg litt rød hals, ellers var alle funn normale. Jeg fortalte jenta og foreldrene at dette så ut til å være en ufarlig halskatarr med feber. Jeg tok meg tid til å forklare foreldrene hvordan de selv kunne være føre var ved å sjekke nakkestivhet og vurdere utslett i det videre forløpet før de ringte til legen. Sannsynligheten for en fryktet komplikasjon som hjernehinnebetennelse var etter min erfaring svært liten. Foreldrene sa lite, noe jeg tolket som at de lyttet og fikk med seg mitt «budskap».

Fire uker senere fikk jeg en telefon fra legesekretæren som advarte meg om at en «svært sint far» var på tråden. Hans første replikk var også advarende: «Nå får du stålsette deg, jeg er sint og har noe alvorlig å fortelle deg. Husker du den natten du undersøkte min datter med feber?» Jeg svarte: «Ikke umiddelbart, men kanskje når du har fortalt litt mer.» I løpet av de neste fem minuttene kom sykebesøket i midnattssol helt klart fram i minnet, og i et helt nytt lys. Så tindrende klart at jeg fortsatt, mange år senere, husker detaljene fra besøket, som om det skulle vært i går. Min måte å snakke på hadde fått foreldrene til å føle seg nedverdiget og skyldige for å ha tilkalt meg for en bagatellmessig tilstand. Men jeg hadde tatt alvorlig feil! Det var verken halskatarr eller hjernehinnebetennelse. Jenta hadde lungebetennelse som først ble oppdaget etter tre uker. Foreldrene hadde lært at lungebetennelse kunne være dødelig, visste ikke jeg det? Jenta hadde vært i livsfare på grunn av min nedlatende beskjed om ikke å ringe lege unødig. De hadde utsatt å kontakte lege på grunn av min moralpreken. I løpet av farens fem minutters enetale opplevde jeg et slags følelsesmessig ras. Gikk det virkelig an å oppfatte situasjonen så forskjellig fra det jeg hadde gjort? Til slutt sa han: «Jeg synes det er viktig at du blir klar over at du er en farlig lege.» Så ble det stille. Jeg var nærmest utslått. Etter å ha summet meg noen øyeblikk, sa jeg: «Takk for at du fortalte meg dette». Så la han på røret. Senere har vi aldri snakket sammen.

Etter denne «karakterdrepende» samtalen med jentas far var et naturlig og påtrengende behov å dele dette med en person jeg hadde tillit til. Gjennom flere samtaler med en god venn og kollega fikk jeg hjelp til å bearbeide det følelsesmessige traumet. Og gradvis oppstod en dypere innsikt i hvordan kommunikasjon i beste mening kan være fullstendig feilslått. Jeg hadde ubevisst vært innelukket i en «selvtilfreds helseopplysningsboble», og trodde saklig informasjon fra denne boblen kunne være til hjelp og virke betryggende. Tvert imot bidro dette til å «overkjøre» foreldrene. Jeg hadde ikke lyttet, ikke forstått deres angst og uro. Da lungebetennelsen endelig ble oppdaget, var begeret fullt. Selv om jeg senere fikk vite at jenta hadde hatt en ikke livstruende klamydia-infeksjon, valgte jeg å akseptere farens dom, og ikke ta ny kontakt for å forklare og forsvare meg.

I mitt videre yrkesliv som universitetsansatt har undervisning og veiledning vært en hovedoppgave. Med bakgrunn som allmennlege og erfaring fra tilsyns- og klagesaksarbeid hos Fylkesmannen fant jeg at et udekket, viktig undervisningstema var: Hvordan kan leger kommunisere for å forebygge og håndtere uheldige hendelser? I mange undervisningssituasjoner om dette temaet har jeg hatt stor nytte av å bruke innsikten fra den «vonde» dagen, med den sinte faren i telefonen. På et passelig tidspunkt leser jeg historien som er sitert i begynnelsen av artikkelen. Før jeg starter å lese, ber jeg deltakerne forestille seg at de er i min situasjon. Når jeg kommer til stillheten etter farens følelsesladde enetale, stanser jeg lesingen og utfordrer tilstedeværende studenter/leger til å tenke ut svar og drøfte dem med hverandre før vi har en plenumssamtale. Det bidrar til mange ulike svar og fine samtaler om dype felles erfaringer i våre liv som leger. Min egen åpenhet bidrar antakelig også til at andre åpner opp og forteller om egne lignende erfaringer. Både å fortelle, skrive og undervise om den «vonde» dagen har gitt meg mange fine opplevelser og gode dager. Om jeg kunne ha snakket med far i dag, skulle jeg gjerne fortalt hvordan hans utilslørte ærlighet den gang senere har bidratt til en dypere forståelse av samtalens begrensinger og muligheter for meg og mange andre. Heldigvis evnet jeg å takke ham i et gyllent øyeblikk. Ellers ville jeg vært ham takk skyldig.