Hjemmedød med rosa skjerf

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Du tror meg sikkert ikke, men akkurat den kvelden Svein døde fredelig hjemme, hadde Kveldsnytt et innslag om at så få nordmenn fikk dø hjemme. Særlig var Oslo dårlig representert. Det overrasket meg ikke at det var slik. Å avslutte livet hjemme krever en ekstraordinær innsats fra pårørende.

Jeg arbeider sentralt i Oslo, men pasientene våre kommer hovedsakelig fra nærmiljøet til legekontoret. Da får vi anledning til å følge familier over tid. Men i bydel Sagene er det også mange enslige og ensomme eldre. Når de blir hjelpetrengende er det tydelig at mangel på familie har betydning for kvaliteten på de siste årene i livet.

Slik var det ikke for Svein. Han var riktignok barnløs, men velsignet med en betydelig yngre kone, som attpåtil var helsefag-arbeider. De hadde hatt et godt liv sammen. Først etter 100 år i alder, begynte helsen å skrante for alvor for Svein. Like etter 100-årsdagen fikk han et lite hjerneslag og det hele ble deretter komplisert med lungebetennelse og en lang sykehusinnleggelse. Kona Laila ville ha ham hjemme og stelle ham selv. Med god hjelp fra hjemmesykepleien lot det seg gjøre. Med sykkel og stetoskop i sekken dro jeg lett innom på sykebesøk i lunsjen eller på vei hjem etter jobb. Vi fikk til et godt samarbeid med mål om å lindre symptomer og unngå sykehusinnleggelser.

Da det gikk mot slutten av livet, hadde Laila og jeg mange samtale om dette. Vi snakket om hvordan de skulle tåle at Svein ble ytterligere redusert. Om hvordan man skulle få hjelp fra legevakten uten at det måtte medføre innleggelse på sykehus. Målet var at han skulle få dø hjemme. Vi ble enige om å formulere et skriv som legevaktlegene kunne støtte seg til i sine beslutninger. Men vanskeligst var det for henne, som måtte se at det var mange dårlige dager med surkling og hoste og smerte som vi ikke alltid kunne lindre fullt ut.

Av eldre kolleger lærte jeg tidlig at man trygt kunne gi sitt private telefonnummer til alvorlig syke pasienter. Slik gjorde jeg det også mot slutten for Svein. Den eneste gangen Laila ringte meg var kvelden han døde. Det var en lørdag, han sovnet stille inn kl. 20, hun ringte kl. 20.05. Det var viktig for henne å involvere meg.

Hjemmesykepleien hadde ikke mors-sett klart for å stelle den døde. Laila fant sin egen løsning: Da jeg kom på sykebesøk den kvelden lå Svein pent stelt i sin seng med et rosa sjal bundet under haken og rundt hodet. Dette synet ble for meg et symbol på hvordan vi ved å improvisere klarte å finne en tilpasset løsning for Svein ved livets slutt. Det er ikke alle forunt å få til en så privat avslutning på livet. Det krever utvilsomt mye av pårørende og fleksibilitet fra primærhelsetjenesten. Jeg opplevde det ikke som en stor belastning, men som en fin og naturlig avslutning på et samarbeid med en pasient gjennom de 14 årene jeg var hans lege. En fin og naturlig avslutning på livet – og en god dag på jobben.