Historiene

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Vesle Daniel skal ut i verda

og gjer kista klar i denne stund.

Over store hav mot sør går ferda

med «San Salvador» av Haugesund

Jakob Sande

Å være fastlege er å få delta i menneskers livshistorie. Ofte passivt lyttende, noen ganger aktivt deltagende. Historier fra alle livets faser og dimensjoner: begynnelse og slutt, glede og sorg. Jeg har alltid vært fascinert av dem som har en annerledes historie og en annen måte å se verden på. De lokale originalene og de gamle sjømennene. Ingen forteller historier som de gamle sjømennene. En god dag på jobben er når jeg får lov til å lytte til dem,

De gamle sjømennene er en generasjon som er lavmælt og av få ord. De har opplevd krigen, Shetlandsfart og etterkrigstiden på verdenshav. De er vanskelige å få i prat om livet til sjøs. Hendene og ansiktstrekkene forteller, utover årenes gang en taus historie om et hardt, og tidvis brutalt liv. Når jeg spør dem om lokale veier på Bømlo svarer de i himmelretninger; «du må kjøre et stykke nordover, før du svinger vestover». Livet til sjøs sitter også i språket. Noen har også sjelelige arr de ikke har valgt å dele. De sier ikke mer enn de må. Går heller ikke til legen før sykdom har vart en «Atlanterhavs-krysning» eller et «Grønlandsfiske». Men av og til kommer de. Jeg har alltid lyst til å be dem om å fortelle. Ofte passer det seg ikke. Men noen ganger er problemstillingen enkel og tiden er god. Sykdommen har bare vart et «lofotfiske» og er på retur. Når jeg da tar blodtrykket vises historiene i form av tatoveringer på overarmene: seilskuter, havner, verdenshav, og kvinner. Tatoveringene gir meg en god anledning til å spørre om historiene bak.

Ofte ser de ned, og svaret er kort. Da lar vi det bli med det. Jeg forsøker alltid å forklare at jeg er genuint interessert, og ikke moraliserende om tatoveringer og sjømannens ofte ville liv. Men av og til lyser den gamle sjømannen opp og ser meg inn i øynene og begynner å fortelle om en tid som er borte, men likevel nær. I noen minutter er de unge sjømenn på verdens hav igjen. Den gamle sjømannen forteller historier om kneiper i Rio, slagsmål i Rotterdam og kvinner i ulike havnene. Sammenhengende reiser over flere år. Om fyll og slagsmål. Om kjærlighet og savn. Om evig kameratskap og de som gikk altfor tidlig bort. Om et romantisert forhold til friheten de husker at de hadde. Om hvordan alt var bedre før. Når mulighetene på land var brukt opp, var det bare å gå på hyrekontoret og seile av sted med blanke ark.

Av og til når attestbunken ligger igjen og sjømannen har gått, dagdrømmer jeg videre på egen hånd. Om å kunne pakke kista og gå på hyrekontoret i Haugesund. Trekke et lodd og stille seg i kø i sjømannens lotteri. Når jeg våkner fra dagdrømmen ligger fortsatt papirbunken der, men den gode historien har gjort arbeidsbyrden litt mindre.