Influensavaksine – hvorfor?

Influensa er sannsynligvis den infeksjonssykdommen i Norge som rammer flest og som gir størst sykdomsbyrde i form av sykehusinnleggelser og dødsfall. Hvert år smittes rundt 10 prosent av befolkningen.

Illustrasjonsfoto: Scandinavian Stockphoto

Enkelte grupper er mer utsatt for influensasmitte enn andre. Man anslår at 20–30 prosent av alle barn og omtrent 20 prosent av alt helsepersonell med pasientkontakt smittes årlig.

Influensaen kan ramme enkelte grupper med mer alvorlig sykdom enn andre, avhengig av hvilket virus som sirkulerer. I 2015/16, en sesong dominert av influensa A(H1N1), var insidensen av sykehusinnleggelser høyest blant de aller yngste. I 2016/17 var det derimot influensa A(H3N2) som dominerte, og da var det særlig de eldste som ble innlagt. Forrige influensasesong er også et godt eksempel på variasjoner i alvorlighet om man ser på influensarelatert dødelighet. For hele befolkningen sett under ett ble utbruddet i 2016/17-sesongen ansett som middels kraftig, mens det for personer over 65 år var en av de hardeste sesongene på ti år. Beregninger viser at det var ca. 1700 influensarelaterte dødsfall vinteren 2016/17, hvorav hele 1500 i aldersgruppen 65 år og eldre.

Øke vaksinasjonsdekningen

Håndhygiene og andre basale smittevernrutiner bør alltid løftes frem og det er helt sentralt i arbeidet med å begrense omfanget av influensaen. Ettersom influensa primært smitter via dråper, er disse tiltakene likevel ikke tilstrekkelige. Det viktigste smittebeskyttende tiltak vi har mot influensa i dag er derfor influensavaksinen.

Personer med økt sårbarhet for alvorlig influensa; eldre, kronisk syke, beboere i institusjoner og gravide samt helsepersonellet som tar vare på dem, anbefales vaksine hvert år. Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) indikerer at vaksinasjonsdekningen i risikogruppene er lav, men på vei oppover. Ettersom en anbefaling om vaksine fra helsepersonell har vist seg å være et av de viktigste tiltakene for å få personer i risikogruppene til å la seg vaksinere, har helsepersonell også en nøkkelrolle i arbeidet med å øke vaksinasjonsdekningen.

Om influensavaksinen

Influensavaksinen består av tre eller fire influensavirusstammer: to influensa A-stammer og én eller to influensa B-stammer. Vaksinen står i en særstilling blant vaksiner fordi den må tilpasses stadige endringer i sirkulerende influensavirus. Hvilke virusstammer som inngår i vaksinen evalueres og oppdateres derfor før hver influensasesong.

Vaksinen ble utviklet på 1940-tallet, og har altså vært i bruk i mange tiår. Fremdeles distribueres flere hundre millioner doser av denne vaksinen på verdensbasis hvert år. Løpende overvåking av bivirkninger og sikkerhetssignaler bekrefter stadig at dette er en vaksine med svært god sikkerhetsprofil. De vanligste bivirkningene er reaksjoner på innstikkstedet (rødme, hevelse, smerte) og eventuelt forbigående «influensafølelse». Dette er ikke influensa, men immunforsvaret som reagerer på vaksinen.

Effekten av vaksinen, altså hvor mange av de vaksinerte som etter vaksinasjon er beskyttet mot influensasykdom, ligger i gjennomsnitt på 60 prosent. Dette gjennomsnittstallet skjuler imidlertid en effekt-variasjon på 30–80 prosent. Dette kommer av at vaksineeffekten påvirkes av en lang rekke faktorer, der både egenskaper ved selve viruset, vaksinen i seg selv, de som vaksineres og metodene vi bruker for å måle effekten, spiller inn.

Ettersom effekten av vaksinen ikke er 100 prosent, vil en del av de vaksinerte få influensa på tross av vaksinering. For disse ser det likevel ut til at vaksinen kan gi et mildere sykdomsforløp, samt redusere risikoen for mer alvorlige utfall som lungebetennelse, sykehusinnleggelser, intensivinnleggelser og dødsfall. Hos eldre og personer med underliggende kronisk sykdom kan immunforsvaret være svekket, slik at kroppen ikke svarer godt nok på vaksinen. Det innebærer at selv om man skulle oppnå en høy vaksinasjonsdekning i risikogruppene, så vil det fremdeles være behov for å vaksinere nærkontakter og helsepersonell for ytterligere å redusere risikoen for alvorlig influensa hos de mest sårbare. En annen gruppe som kan være utsatt for alvorlig sykdom er de minste barna. Ettersom dagens vaksine ikke er godkjent til bruk hos barn under seks måneder, bør isteden mor vaksinere seg. Vaksinasjon i svangerskapet beskytter barnet ved transplacental overføring av antistoffer, ved antistoffer i morsmelken og ved å redusere muligheten for at mor smitter spedbarnet.

Hvem bør ta vaksinen?

Friske personer kan rammes av alvorlig influensasykdom, men erfaringer fra tidligere pandemier og mange år med løpende overvåking verden over, har vist at enkelte grupper er mer sårbare for alvorlige sykdomsforløp enn andre. Influensaen er fryktet fordi den i tillegg til å gi alvorlig systemisk sykdom, kan føre til forverring av underliggende sykdom eller følgesykdommer som lungebetennelse. Ved alvorlige sykdomsforløp kan sykehusinnleggelse og eventuelt intensivbehandling være nødvendig. En del opplever også varig svekket helse og redusert livskvalitet etter influensasykdom.

Risikogruppene omfatter alle fra 65 år, beboere i omsorgsboliger og sykehjem, samt barn og voksne med en rekke kroniske sykdommer (herunder lungesykdom, hjerte- og karsykdom, diabetes, lever- og nyresvikt, nevrologisk sykdom eller skade, nedsatt immunforsvar eller fedme). Tall fra SSB indikerer at risikogruppene totalt utgjør 29 prosent av befolkningen. Det innebærer at rundt 1,5 millioner nordmenn er anbefalt årlig influensavaksine av hensyn til risiko for alvorlig sykdom.

Gravide har en økt risiko for alvorlig influensasykdom på linje med andre risikogrupper. Risikoen øker med svangerskapslengden, og vedvarer også en tid etter fødsel. Kvinner som er i 2. eller 3. trimester i influensasesongen skal derfor tilbys inaktivert influensavaksine, når denne blir tilgjengelig om høsten. Anbefalingen bør komme fra helsepersonell når den gravide er til svangerskapskontroll. Gravide som tilhører en av de andre risikogruppene for alvorlig influensa, eller faller inn under en av de øvrige målgruppene for vaksinasjon, anbefales vaksine i 1. trimester. Gravide helsepersonell regnes også til denne gruppen. Effekten av influensavaksinen for gravide er sammenlignbar med effekten hos friske voksne, og sikkerheten er god for både mor og barn. I forbindelse med den pågående oppdateringen av veileder for svangerskapsomsorgen har Folkehelseinstituttet oppsummert tilgjengelig forskning på effekt og sikkerhet av influensavaksine i svangerskapet. Kunnskapsgrunnlaget kan leses i sin helhet på Folkehelseinstituttets nettsider (1).

I tillegg til de som anbefales vaksine utelukkende av hensyn til egen sykdom, anbefales også helsepersonell med pasientkontakt å ta influensavaksine. Ved denne anbefalingen ønsker man å beskytte sårbare pasienter mot alvorlig sykdom og død ved å hindre smitte fra helsepersonellet. Like viktig er imidlertid hensynet til helsepersonellet selv. I og med at de er mer utsatt for smitte enn mange andre yrkesgrupper, ønsker man å redusere deres sykdomsrisiko og sannsynligheten for at de tar med seg smitte hjem til sin omgangskrets. I tillegg er det viktig både for pasientsikkerhet og personellets arbeidsvilkår at man opprettholder en tilstrekkelig beredskap i helseinstitusjonene i influensasesongen, ettersom influensautbrudd medfører en stor ekstra belastning på sykehusene og resten av helsetjenesten. Folkehelseinstituttet får mange henvendelser om influensavaksinasjon fra ansatte i helsetjenestene. Kunnskapsgrunnlaget bak denne anbefalingen er derfor nylig publisert på Folkehelseinstituttets nettsider, slik at den enkelte kan ta et informert valg (2).

Vaksinasjonsdekningen i Norge

Influensavaksinen bidrar til å redusere omfanget av influensatilfeller og alvorlig sykdom i sårbare grupper. Da effekten av vaksinen varierer fra 30 prosent til 80 prosent, kan man ikke forvente den samme flokkeffekten av influensavaksinen som den man ser for en del av vaksinene i barnevaksinasjonsprogrammet. Det innebærer at hver ekstra vaksine som settes er et bidrag av selvstendig betydning.

I Norge har vi satt oss et mål om å oppnå 75 prosent vaksinasjonsdekning i risikogruppene og blant helsepersonell, i tråd med anbefalinger fra Verdens helseorganisasjon (WHO) og det europeiske smittevernbyrået (ECDC). Det er fremdeles langt igjen til vi når slike tall her i landet, men de senere år har man sett en tendens til at antall vaksinerte i befolkningen øker. Tallene fra SSB viser også for influensasesongen 2016/17 en liten økning blant risikogruppene: 28 prosent oppga at de vaksinerte seg i fjor, mot 23 prosent året før. Økningen ser særlig ut til å komme blant de eldre. I fjor var det en vaksinasjonsdekning på 55 prosent hos eldre med kronisk sykdom.

I arbeidet med å få opp vaksinasjonsdekningen spiller helsepersonellet en avgjørende rolle. Informasjon og en personlig anbefaling er sentralt for at folk vil la seg vaksinere. Blant de spurte i årets undersøkelse sa for eksempel hele 80 prosent av dem som tok vaksinen, at de hadde fått en anbefaling om vaksine fra helsepersonell. Helsepersonell kan også være viktige rollemodeller ved å gå foran og la seg vaksinere. Vaksinasjonsdekningen blant helsepersonell har lenge vært lav for influensavaksinen, men også dette ser ut til å være i bevegelse. Sett under ett oppga 17 prosent av helsepersonell med pasientkontakt at de var vaksinert i 2016/17-sesongen, mot 12 prosent året før. Dette er en gledelig utvikling som vi håper fortsetter i årene som kommer, for å begrense sykdomsbyrden av en av våre vanlige, men uforutsigbare virusinfeksjoner.

Referanser

  1. www.fhi.no/nettpub/vaksinasjonsveilederen-for-helsepersonell/kunnskapsgrunnlag/gravide/ (18.10.2017)

  2. www.fhi.no/nettpub/vaksinasjonsveilederen-for-helsepersonell/kunnskapsgrunnlag/influensavaksine-til-helsepersonell---kunnskapsgrunnlaget/ (18.10.2017)