Tom Ole Øren intervjuet av Tom Sundar og Alexander Løvdahl

Fra stedfortreder til styreleder

Etter å ha fungert i rollen i seks måneder, ble Tom Ole Øren i april i år valgt til leder i Allmennlegeforeningen. Nå lover han å gjøre det som står i hans makt for å fremme og profilere fastlegerollen – og forhindre at fastlegeordningen forvitrer.

Det har vært et begivenhetsrikt år for Tom Ole Øren. Under Våruka i Tromsø ble han enstemmig valgt til leder i Allmennlegeforeningen (AF) og på Legeforeningens landsstyremøte i Ålesund før sommeren ble det klart at han også fikk innpass i det nye sentralstyret – fra 1. september 2017.

Øren var ikke ukjent med lederposisjoner da han fikk årsmøtets tillit. Høsten før, i 2016, steppet han inn da Kari Sollien, en toneangivende AF-leder gjennom mange år, gikk til topp-posisjonen i Akademikerne. På det tidspunktet hadde Øren prøvd seg som nestleder i AF gjennom halvannet år, og før det kunne han vise til fem års fartstid som leder i Vestfold legeforening.

Utposten har avtale med Øren på hans nye arbeidssted og tumleplass i Legenes hus i Oslo. Han viser vei opp til kontoret i 3. etasje, hvor han har utsyn til ærverdige Akersgata og hvor den umiskjennelige trikkelyden er en konstant påminnelse om at vi befinner oss i hjertet av hovedstaden. AF-lederen byr på kaffe og mineralvann – og han har til og med vært ute og handlet ferske kanelboller. «Byens beste», proklamerte damen på bakeriet. Og det kan vi skrive under på!

Rocker i rollen

På denne høstdagen kan Tom Ole Øren se tilbake på sitt første år som AF-leder og på halvannen måned i rollen som sentralstyremedlem. Nylig hadde han 10 sammenhengende møtedager med hvert av de to styrene – først i Malaga med allmennlegene, så i London med sentralstyret.

UTPOSTEN: På kort tid har du fått to sentrale verv i Legeforeningen. Hvordan har den første tiden artet seg?

– Malaga-turen var den første samlingen med det nye AF-styret. Vi har jobbet med ordinære styresaker og med arbeidsprogrammet for de neste årene. Som styreleder er det min oppgave å lage en hyggelig ramme rundt styrets arbeid. Jeg er også opptatt av at vi i styret blir godt kjent og opplever ‘noe sosialt’ når vi er sammen. For å si det enkelt: Det er viktig at vi blir litt glade i hverandre, sier Øren med et bredt smil.

Og han utdyper: – Når man jobber så tett sammen som vi gjør er det sosiale kanskje en vel så viktig faktor som de formelle organisasjonsstrukturene. Blir man kjent og trygg på hverandre, er det lettere å få takhøyde i styrerommet. Det er ikke noe du får til på én samling, fra en dag til en annen. En god og trygg styrekultur bygges opp over tid. Jeg vil at styrerommet skal være et fristed for engasjement, ja for å «brainstorme» – men det vi snakker om, skal bli der. Men utad står vi samlet! sier AF-lederen.

Det blir sagt om Øren at han er en mann som vokser med oppgavene. Folk som har jobbet sammen med ham omtaler ham som godlynnet, engasjert og engasjerende, en samlende figur; ja, en lagleder – noe han også ønsker å være.

– Det høres kanskje banalt ut, men for å være god leder må du like å være sammen med mennesker og like å jobbe i et team. Selv om jeg, i min rolle, skal skjære gjennom og ta noen avgjørelser, så er det slik at de fleste avgjørelser tas på bakgrunn av en samarbeidskultur som gir rom for åpenhet, for å stille rare spørsmål – eller rett og slett rom for å drite seg ut. Poenget er at vi lager et produkt sammen. Jeg ønsker å være tydelig på hva vi er enige om, om hva vi faktisk vedtar – og kanskje gjør jeg tingene på en litt ukonvensjonell måte. Jeg synes i hvert fall det er litt gøy å gå utenom vante spor.

UTPOSTEN: Er det din nokså uformelle lederstil du hinter til?

– Ja, jeg er litt uformell i formen. Men i dette ligger det ikke kritikk av andre; alle må finne sin stil. Det jeg vil frem til er at vi leger blir oppfattet som en sterk profesjonsgruppe ute blant folk. Da er det viktig at vi har et klart og tydelig budskap som er enkelt nok for de fleste å forstå. Da jeg var leder av Vestfold legeforening fikk jeg en del saker der jeg måtte forholde meg til media, og det var lærerikt. Men det hendte rett som det var at kolleger ringte meg eller sendte sms: «Tom, nå var du altfor enkel!» Men etter hvert lærte jeg å tolke de reaksjonene på en positiv måte. Jeg tenkte: Hvis jeg kan fremstille et budskap eller tema så enkelt at mine egne kolleger blir provosert – ja, så er det bra! Da har jeg antakelig gjort en god jobb, sier Tom Ole Øren.

Han stopper litt opp i en tenkepause, før han fortsetter: – Det er noe med dette doktorspråket vårt og – ja, la meg like godt si det – vår Oslo-baserte boble?… Dette er noe jeg kan snakke mye om! Kall meg naiv eller hva som helst; men saken er at jeg har lyst til å «rocke» litt i min lederrolle! Og dette er alvorlig ment; jeg synes vi leger for ofte blir litt for stive og ordentlige i formen.

UTPOSTEN: Bor det en liten oppvigler i Tom Ole Øren?

– Det kan du kanskje si, og absolutt mer enn den lyseblå skjorta mi skulle tyde på!

Ut til politikerne

Med over 6300 medlemmer er Allmennlegeforeningen den tredje største yrkesforeningen i Legeforeningens organisasjon – og dermed en nokså mektig aktør i Helse-Norge. Tom Ole Øren er opptatt av at det ikke bare er ‘kjøttvekta’ som skal gi Legeforeningen helsepolitisk tyngde og innflytelse. Innflytelsen må være foreningen verdig, er hans budskap.

– Kjøttvekta kommer vi aldri helt utenom, til sammenlikning er både Overlegeforeningen og Ylf (red.anm.: Yngre legers forening) større enn Allmennlegeforeningen i antall medlemmer. Både innad i Legeforeningen og utad i samfunnet må vi fremme og profilere fastlegerollen og fastlegeordningen langt mer enn det som er gjort. Det er selvsagt ikke Legeforeningen alene som setter den helsepolitiske agendaen – det er det i stor grad politikerne som gjør. Den kanskje viktigste jobben jeg kan gjøre er å øve politisk påvirkning – både utad og innad.

UTPOSTEN: Kan du gi noen eksempler?

– Med fare for at det kan høres litt pompøst ut: Da jeg var leder i Vestfold legeforening sa jeg: «Vi må slutte med lukkede legemøter, hvor vi sitter og klager over hvor ille vi har det». Selvsagt skal vi ha noen lukkede fora, men saken er at vi i mye større grad må ut – ut til lokalpolitikerne i den kommunen vi bor eller jobber i; ut til ordføreren eller til rådmannen, til dem som har innflytelse i lokalsamfunnet. Det er disse vi skal banke på dørene hos og det er disse vi skal invitere på møtene våre – for eksempel allmennlegeutvalget. Og vi skal snakke med dem!

– Vi klarte å få til litt av dette i Vestfold, og på den måten ble vi bedre kjent med kommunale ledere for helse- og sosialtjenestene. Generelt synes jeg legene er for dårlige til å ta initiativ til dialog med lokalpolitikere og andre som har et overordnet ansvar i kommunene. Jeg tror mange ordførere og rådmenn hadde hoppet av begeistring i sine stoler om de hadde fått invitasjon til et legemøte i sin kommune. Og da er vi også inne på det jeg kaller en litt mer «rockete» linje; med det mener jeg å gå nye veier!

Øren blir ivrig og skrur opp stemmevolumet flere hakk: – Her har vi leger en jobb å gjøre! Se bare på andre profesjonsgrupper, det være seg innen helse, vei, vann eller kloakk. Spesielt sykepleierne er flink til dette; å snakke med politikerne. De driver lobbyvirksomhet. Vi leger har ikke kultur eller tradisjon for å gjøre det – men da er det desto viktigere at vi ikke setter oss ned bak lukkede dører og sutrer!

Å stå med ansvar

Vårt intervjuobjekt har gått gradene i foreningslivet, fra fylkesleder til å bli nestleder og så leder for en yrkesforening av nasjonalt format. Han har gått fra en noe tilbaketrukket rolle til en fremskutt posisjon i organisasjonen. Hva har han lært underveis på denne ferden?

Han ser ettertenksomt fremfor seg og lar det gå noen øyeblikk før han svarer: – Jeg har gått gradene, ja, men dette handler også om tilfeldighetenes spill. Da jeg var fastlege var jeg tillitsvalgt; det var en rolle jeg trivdes i, men da hadde jeg ingen tanker om at jeg om noen år skulle sitte i Legenes hus som AF-leder. Tiden i Vestfold legeforening lærte meg mye. Jeg var leder i fem år og hadde med meg et styre bestående av engasjerte kolleger fra sykehus, arbeidsmedisin og allmenn- og samfunnsmedisin. Da jeg ble spurt om å bli nestleder i AF syntes jeg det var litt voldsomt – et stort sprang å ta. Men da Kari Sollien i fjor høst ble leder for Akademikerne, og jeg skulle steppe inn for henne, så måtte jeg hoppe enda lenger. La meg si det slik: Jeg var trygg nok på meg selv til å våge å ta spranget. Dessuten er jeg velsignet med en svært liten grad av autoritetsangst – og det er en egenskap som kommer godt med, smiler 55-åringen.

På spørsmålet om hva som er den største forskjellen på å være fylkesleder og yrkesforeningsleder, svarer han kontant: – Ansvaret!

Han utdyper: – Selv om man som leder kan spille på et dyktig styre og sekretariat, er det ofte man blir sittende med avgjørelsene. Å være «ensom på toppen» er noe jeg ikke reflekterte så mye over før jeg ble AF-leder. Nå skjønner jeg mer av hva det innebærer. Å stå med ansvar er tøft, men jeg anser meg som privilegert som får lov til å jobbe med foreningsarbeid på denne måten, sier Øren.

At det også har sin pris, legger han ikke skjul på. Som ukependler mellom hjembyen Tønsberg og Oslo, har han fått erfare at savnet etter familien kan bli merkbart: – Noen ganger savner jeg familien helt infernalsk. Ja, det gjør jeg virkelig! bemerker han, vel vitende om at det er fredag ettermiddag og at han om få timer vil befinne seg på toget til Tønsberg etter endt arbeidsuke. På toget hjem – til ektefellen og kollegaen Berit Marie Lien og familiens hus på Kaldnes rett utenfor Vestfoldbyens sentrum.

Den allmennmedisinske bøtta

Øren har vært allmennpraktiker siden 1995; de første årene jobbet han i Sande i Vestfold, men så vendte han tilbake til hjemtraktene. Da fastlegeordningen kom i 2001 var han med på å etablere en gruppepraksis på Nøtterøy, og etter hvert fikk han selskap av Berit Marie Lien. Ikke nok med at kollegene Øren & Lien er gift med hverandre; de jobber fortsatt i samme praksis.Det hører med til historien at hun vikarierte for han – mens han var hjemme med den yngste av parets tre døtre. Da han så kom tilbake til praksisen, hadde hun fått sin egen hjemmel – pluss en del av hans listepasienter, som nå hadde byttet lege.

– Ja sånn kan det gå, flirer Tom Øren, men han er rask med å nyansere historien: – Planen vår var at dette bare skulle bli et kortvarig prosjekt, mens ungene var små. Vi skulle ikke ha noe «parpraksis», nei! Og noe så kjedelig som et ektepar sammen på samme legesenter – da blir det i hvert fall ikke noe takhøyde?… Slik tenkte vi den gangen. Men så ble tingene annerledes – og det har jo gått bra!

UTPOSTEN: – Hva er fasiten for et langt og lykkelig allmennmedisinsk parløp?

– Et gammelt ektepar sa til meg, helt enkelt: «Det er to ting. Du må padle kajakk sammen med partneren din. Og så må dere prate sammen.» Det synes jeg er et godt svar. For Berit og meg som allmennpraktikere har det vært viktig å ha god dialog med våre kolleger – og stille spørsmål som «Går dette greit?» eller «Er det for kleint?». Det kan være vanskelig å være ærlig om ting som ikke fungerer, men jeg synes vi har hatt en åpen og god atmosfære på kontoret, og ikke minst støtte med våre medarbeidere.

UTPOSTEN: Hvilke endringer har du selv opplevd i rollen som fastlege i mer enn 20 år?

– Den største endringen er at arbeidsbelastningen har økt som følge av oppgaveoverføring fra spesialisthelsetjenesten, og det uten at fastlegene har vært tilstrekkelig involvert i diskusjonene. Det skal vi ha slutt på. Vi må kunne si: «Nå er det nok». Vi må si at hvis vi må overføre oppgaver, skal vi være med å legge premissene for hvordan det skal skje – det være seg i NAV, barnevern eller andre kommunale instanser. Allmennmedisinen skal ikke være en arena som andre uten videre skal kunne overføre oppgaver til.

UTPOSTEN: For snart 20 år siden skrev professor Irene Hetlevik en lederartikkel i Tidsskriftet – for øvrig en av de mest siterte – under tittelen «Den fulle allmennmedisinske bøtten», som omhandlet en stadig voksende oppgaveportefølje hos hardt arbeidende allmennleger (1). Har vi kommet dit hen at bøtta for lengst er full, og det nå renner over av nye oppgaver?

– Ja, vi kan godt si at bøtta renner over. Da fastlegeordningens 15-årsjubileum i fjor ble markert med et seminar i Tromsø, sa Petter Øgar i Helse- og omsorgsdepartementet: «Jeg hører at Legeforeningen ønsker flere fastleger, men det tror jeg ikke politikerne vil gi dere. Det er det ingen tydelige politiske signaler om, så derfor må dere ta noe ut av den bøtta deres.» Nå er ikke vi i Allmennlegeforeningen enig i den konklusjonen, men like fullt brukte Øgar bøtte-metaforen – og den er treffende. Vi ser i dag at mange fastleger føler at de blir gjort til sekretærer for spesialisthelsetjenesten – eller vi ser det for eksempel i diskusjonen rundt fraværsattester for elever på videregående. Det er noe prinsipielt riv ruskende galt ved at vi som fastleger skal bruke vår medisinske kompetanse på det vi mener er trivielle saker, mens vi – på den annen side – ikke klarer å ta oss av eldre, multimorbide eller psykisk syke pasienter som bør prioriteres. Dette er et gedigent paradoks. Vi fastleger har i altfor stor grad svelget unna oppgaver – men nå mener jeg det er nok. Nå må vi fra! sier Tom Ole Øren.

Faresignaler

Da han ble valgt til AF-leder, kunngjorde han at Allmenlegeforeningen «ønsket armslag til å fokusere på kjerneoppgavene». Hva legger han egentlig i det?

– Dette opptar meg i stor grad, og det har litt å gjøre med at bøtta er full. Våre allmennmedisinske kjerneoppgaver lider fordi det kommer for mange ting inn fra sidelinja. Kjerneoppgavene er ikke noe vi har funnet på; det har vært politisk enighet om hva vi faktisk skal jobbe med. Den viktigste oppgaven til en fastlege er å drive med diagnostikk, utredning og behandling. Det handler om de nære pasientmøtene – og om kontinuiteten som ligger i det å følge pasientene over tid, det som blir kalt for ‘gullet’ i fastlegeordningen.

– Punkt 2 er at vi skal koordinere helsetjenestene for pasientene; vi skal bruke tid på å lese epikriser og mene noe om hva som skal skje videre. Det tredje punktet er at vi har kommet til en situasjon der alle skal ha tak i oss – tenk bare på all tverrfaglig møtevirksomhet. Og så til det siste punktet, som er veldig viktig å ha med, særlig i politiske diskusjoner der legene blir møtt med at «vi har jo veldig mange leger i Norge», eller at vi har kortere pasientlister enn leger i andre OECD-land – eller lengre konsultasjoner. Dette punktet handler om portvokter-rollen. For å illustrere mitt poeng: I Sverige kan du i teorien oppsøke et sykehus hvis du har flis i fingeren. Der borte har ikke allmennlegene en portvokterfunksjon slik vi har i Norge. I England og dels i Danmark, derimot, er systemet mer likt det vi har her.

UTPOSTEN: En viktig forskjell er at det i Danmark bare er spesialister i allmennmedisin som kan ha fastlegehjemmel. I Nederland og England har det vært gode offentlige helsesystemer; spørsmålet nå er om dette er ferd med å rakne. Men hvordan ser du som AF-leder at fastlegerollen best kan utvikle seg videre?

– Vi må styrke fastlegeordningen med flere fastleger. Rekruttering er derfor et av de høyest prioriterte spørsmålene i AFs arbeidsprogram for de neste årene, sier Tom Ole Øren.

I flere år har sentrale folk i allmennlegenes rekker advart mot en forvitring av fastlegeordningen. Ordningen vil «råtne på rot» om den ikke tilføres friske midler og ressurser, har blant annet Gisle Roksund hevdet (2). I høst har avisa VG rettet søkelyset mot kommuner som har problemer med å rekruttere fastleger, og via ulike medier og kanaler har vi stiftet bekjentskap med det såkalte Trønderopprøret – initiert av allmennleger som også er universitetslektorer – som har pekt på at utfordringene rundt rekruttering av leger til fastlegeordningen må adresseres allerede tidlig i studietiden.

UTPOSTEN: Hvilke signaler får du som AF-leder fra dine medlemmer, snakkes det mest om slitasje og pessimisme eller finnes det også energi og pågangsmot?

– Jeg reiser rundt og treffer mange, men ordet pessimisme vil jeg ikke bruke om hva folk formidler til meg. Slitasje, derimot, er et ord jeg kjenner meg igjen i. Vi ser nå at erfarne fastleger slutter og går over i andre stillinger og spesialiteter, for eksempel psykiatri. Derfor er det kanskje viktigere enn noensinne at vi ‘snakker opp’ faget vårt og peker på det som er flott og oppløftende. Men totalt sett registrerer vi en tiltagende krise i fastlegeordningen og vi ser faresignaler som må tas på alvor.

UTPOSTEN: Hva må til for å redde fastlegeordningen?

– Det finnes ikke ett enkeltsvar på dette. Jeg er helt uenig med helseministeren når han sier at rekruttering så å si utelukkende er kommunenes ansvar. Kommunene skulle nok ha tenkt litt mer langsiktig enn å bruke masse penger på dyre vikarordninger, og heller prøver å lære av de kommunene som er gode på rekruttering. Men vi må fortsatt ha fokus på fastlønnede utdanningsstillinger i kommunene, og her tror jeg ALIS VEST-prosjektet i Hordaland og Sogn og Fjordane vil vise vei. Så er jeg overbevist om at vi trenger å styrke allmennmedisin som undervisningsfag på medisinstudiet. Og nok et tema er kvinnelige legers preferanser når det gjelder spesialitetsvalg, lønn og honorering i fastlegeyrket – dette er ting vi må tørre å snakke etter hvert som andelen kvinnelige leger øker betydelig.

– Når det gjelder arbeidsbelastning og arbeidstid er departementet i gang med å kartlegge hvordan fastlegene bruker sin arbeidstid. Men vi i Allmennlegeforeningen skal også gjøre våre undersøkelser og observasjoner. Så er det viktig å se på rammebetingelsene, på økonomien i det vi holder på med. Her er vi inne på det faktum at en tredel av fastlegene er over 55 år. Vi må derfor treffe tiltak som kan bidra til å forhindre ytterligere forgubbing. Da er det viktig at vi har gode sentrale avtaleverk for fastlegepraksis og legevakt, herunder normaltariffen. Videre har AF jobbet hardt for at fastlegeordningen skal være et av hovedpunktene på sentralstyrets arbeidsprogram i de neste årene, opplyser Tom Ole Øren.

Kapasitetsutfordringer

Han understreker at for å få en best mulig helsetjeneste er det ikke nok med gode avtaleverk eller en normaltariff. Man må få i gang trepartssamarbeidet mellom Legeforeningen, KS og staten: – De siste årene har staten bakket ut for mye, det virker som de tar fastlegeordningen for gitt – og tenker at dette går av seg selv. Sagt på en annen måte: Vi må finne andre overordnede arenaer enn bare avtaleverket og normaltariffen, påpeker han.

Da statsbudsjettet ble lagt frem tidligere i høst ble ikke fastlegeordningen nevnt med et ord. Derimot ble ‘primærhelseteam’ løftet frem som en løsning på kapasitetsutfordringene i fastlegeordningen – og det ble bevilget store summer til et prøveprosjekt med oppstart i 2018.

UTPOSTEN: Tror du på en fremtid for fastlegeordningen i samspill med primærhelseteam – eller er dette to ordninger som ekskluderer hverandre?

– Kapasitetsutfordringene i fastlegeordningen må løftes så høyt som mulig på den helsepolitiske agendaen. Her må KS, stat og departement være tydelige aktører sammen med Legeforeningen, som vil bidra aktivt. Det dreier seg om å få til et bærekraftig offentlig helsesystem – der vi får mer tid til hver pasient. Vi trenger flere legehender, samtidig som vi har fått flere og mer avanserte medisinske oppgaver til kommunene. Da må vi bygge opp kompetanse og kapasitet. Jeg tror ikke primærhelseteam er løsningen på kapasitetsproblemene vi ser nå, men det kan bli et lite supplement til fastlegeordningen, sier Øren.

Vår samtale er ved veis ende. Kaffekanna er tom og byens beste kanelboller er fortært. AF-lederen ser på sin klokke og registrerer at toget til Tønsberg går om en halv time. Det rekker han akkurat: Toget hjem – etter endt pendleruke.

Referanser

  1. Hetlevik I. Den fulle allmennmedisinske bøtten. Tidsskr Nor Lægeforen 1999; 119: 3547.

  2. Sundar T, Søndenå M. Mann for sine meninger – intervju med Gisle Roksund. Utposten 2016; nr. 7: 2–7.