Vårtegn nordpå

Takk til mangeårig sykehjems-fastlegekollega og venn Bjørn Lichtwarck for stafettpinnen. Selv om jeg ikke leser lyrikk så ofte, har jeg hatt mange sterke dikt i tankene som kunne ha egnet seg for denne spalten. Jeg landet på diktet «Vår» av Laila Stien. Hun er forfatter og lyriker med røtter i Mo i Rana, nå bosatt i Finnmark.

En av mine mange nye erfaringer da jeg som søring flyttet til Nord-Norge var hvordan hjelpe våren litt på vei når vi synes den lar vente på seg – og det gjør den jo (nesten) hver vår! Vi kan for eksempel hakke isen i oppkjørselen. Det er et sikkert vårtegn når mannen min finner fram spettet i begynnelsen av mai.

Laila Stien har satt ord på nordlendingenes trass og pågangsmot, bygget opp gjennom generasjoner i møte med elementenes og øvrighetens allehånde angrep. Som fastlege i Mo i Rana gjennom 26 år imponeres og gledes jeg ofte over pasientenes fandenivoldske mestringsstrategier – «vi står han a’!».

Jeg sender stafettpinnen videre til forskerkollega og inspirator Torgeir Gilje Lid i Rogaland, hvor de sannsynligvis har utviklet andre mestringsstrategier enn ishakking i mai – det er langt, dette landet?…

Vår

Jeg bærer sparken og pulken på låven

putter blåswix og klister i et spann

vasser trassig i småsko på isete veier

så sørpa spruter

midt i mai.

Breier så ut mine hvite lår

for nordavinden.

Hufsende på en vasstrukken barflekk

med håret utslått

speider jeg etter sommerfugler.

Det e ei rå me alt, sier jeg

og går løs på vinteren

med øks.

Laila Stien, «Fabler, frost: dikt»