Del 4

Mat som medisin

Synergier og bivirkninger – fra kjøkkenet til klinikken og tilbake

I denne fjerde og siste artikkelen# De andre artiklene sto i følgende utgaver: Del 1 6/2016 • del 2 1/2017 • del 3 3/2017 i serien om mat som medisin vil vi se nærmere på hvordan ulike kryddertilsetninger både kan gi økt biotilgjengelighet for å virke synergistisk med andre ingredienser. Dessuten vil vi se på enkelte interaksjoner mellom noen medisinske preparat i vanlig bruk og enkelte frukter, urter og krydder. Selv om det de siste årene har vært forsket en god del på området, er overføring av innsikter fra denne forskningen til klinisk praksis å betrakte som et nybrottsarbeid.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Hovedbudskap:

  • Urter og krydder inntas gjerne i visse kombinasjoner, og ulike substanser i slike krydderblandinger kan både potensere den enkeltes virkning og motvirke hverandre.

  • Krydder som tilsettes bønner kan potensere bønnenes antioksiderende potensial, mens krydder tilsatt kjøttretter, kan bidra til å redusere kjøttets oksiderende potensial.

  • Enkelte frukter og grønnsaker kan interagere med medisinske preparater.

  • I kostveiledningen må interessen for bruk av urter og krydder som antioksidanter under matlagingen balanseres mot behovet for mindre bruk av lettfordøyelige karbohydrater og redusert kaloriinntak.

Innledning

Maten vi spiser er mer enn en sammenstilling av fødeemner. Mat skaper og uttrykker identitet, ikke bare for dem som lever på spesielle dietter, som for eksempel vegetarianere eller veganere. Ulike kjøkken, som det franske, det indiske eller kinesiske, forteller mye, ikke bare om hvilken mat som foretrekkes, men om hvem denne personen er som spiser slik eller slik mat. Videre kan måltidet – som noen inntar alene, men som ofte innebærer at en større eller mindre gruppe samles rundt matbordet – være et sted for samtaler, et sted hvor synspunkter utveksles, hvor holdninger og verdier utvikles og uttrykkes, og ikke minst, hvor det skapes tilhørighet, samstemmighet og samhold – for noen med et tydelig islett av spiritualitet. Slik blir måltidet et arnested for sosialt liv og videreføring av tradisjoner, som regel på godt, av og til på vondt: Om stemningen er god, kan selv et enkelt måltid oppleves som en fest. Og et lekkert tilberedt måltid kan skape begeistring, utløse smil og latter og forløse stimulerende samtaler. Derimot kan en anstrengt atmosfære eller en malplassert replikk gjøre at selv den mest omsorgsfullt tilberedte mat blir «sittende fast i halsen». Neppe tilfeldig, men heller ikke helt forutsigelig.

Kompleksiteten i interaksjonen ved matbordet kan kanskje også fungere som en parabel på hva som skjer på et mer ikke-sanselig «mikronivå»; med andre ord bidra til å kaste lys over hvordan kroppen reagerer på et samtidig inntak av ulike ingredienser. I tidligere artikler i denne serien har jeg presentert et lite utvalg av urter og krydder, samt enkelte viktige bioaktive substanser, dvs. stoff som naturlig inngår som en del av næringskjeden og som har vist seg å ha en virkning som er relevant for menneskers helse (1). Men urter og krydder inntas gjerne sammen, ofte i mer eller mindre faste kombinasjoner, hvilket medfører langt mer komplekse problemstillinger. Vi skal i denne artikkelen se litt på noen slike; problemstillinger som har engasjert forskere verden over, men kanskje særlig i Asia, hvor ikke bare urter og krydder i maten, men også urtemedisin fra gammelt av er blitt tillagt stor vekt. Jeg vil først presentere et par eksempler på hva denne forskningen har å si om hvordan virkningen av ett stoff kan endres i andre stoffers nærvær; deretter presentere ulike nivåer der slike interaksjoner kan finne sted, før artikkelen avsluttes med noen refleksjoner over dagens kunnskap på feltet.

Et «rent» preparat

Rhizomet gurkemeie (Curcuma longa) inneholder ca. fem prosent kurkumin eller kurkuminlignende stoff, kurkuminoider. Kurkuminoider har de siste årene har vært gjenstand for en enorm interesse blant forskere ettersom man har observert gunstig virkning på en lang rekke tilstander, fra kreft til Alzheimers sykdom (2). En ny oversikt påpeker imidlertid at så langt har ingen randomiserte, dobbeltblinde undersøkelser bekreftet dette (3). Misforholdet forklares dels med at kurkuminoider er ustabile forbindelser som lett omdannes til andre stoff (glukuronider og sulfater), dels med kurkumins lave biotilgjengelighet, dvs. at stoffet i svært liten grad absorberes fra tarmen og således kun i minimale mengder gjenfinnes i blodet. Forfatterne konkluderer med at rent kurkumin ikke er en egnet kandidat for et farmasøytisk preparat.

Kombinasjoner og synergier

Når urter og krydder brukes i tradisjonell matlaging, er det gjerne i bestemte kombinasjoner. I India og Pakistan kombineres således rhizomet gurkemeie med ulike former for «garam masala» hvor både kummin, korianderfrø, kanel, muskatnøtt og sort pepper vanligvis inngår# Andre eksempler på slike kombinasjoner er shichimi, en japansk krydderblanding hvor blant annet shanso, eller japansk pepper er en viktig ingrediens. I Thailand lages for eksempel «saus med fem smaker», bestående av hvitløk og chili som støtes sammen med palmesukker i en morter og deretter tilsettes sitronsaft og fiskesaus.. Andre eksempler på slike kombinasjoner er shichimi, en japansk krydderblanding hvor blant annet shanso, eller japansk pepper er en viktig ingrediens. I Thailand lages for eksempel «saus med fem smaker», bestående av hvitløk og chili som støtes sammen med palmesukker i en morter og deretter tilsettes sitronsaft og fiskesaus. Slike kombinasjoner av flere substanser kan gi en større effekt enn den en ville forvente ut fra den enkelte substans sitt bidrag. En taler da om «synergier» (4). Synergieffekter kan forekomme når flere ulike urter eller krydder blandes så vel som mellom ulike stoff i en enkelt urt. For eksempel er det funnet at 97,7 prosent av ingefærs bioaktive stoff kan gjenfinnes i en fraksjon som inneholder kurkumin, a-zingiberen, b-sesquifell-andren og bisabolen. Effekten av denne kombinasjonen var i en undersøkelse 66 ganger større enn summen av effekten av ingrediensene hver for seg (4). Det vi her ser er en uttalt synergieffekt.

Selv om rent kurkumin ikke har påviselig effekt, betyr ikke det at rotstokken det utvinnes fra er uten effekt (5), og rotstokken kan dessuten kombineres med andre urter og krydder, som vi skal se et par eksempler på. Piperin er et alkaloid som særlig finnes i sort pepper. I en studie fra India (6) fant man at når kurkumin (2 gram) ble gitt sammen med piperin (20 mg), økte serumkonsentrasjonen med 2000 prosent. Senere har studier vist at kombinasjonen av gurkemeie og pepper (100/1) kan øke det antioksiderende potensialet, hemme oksideringen av fettstoff og redusere lavgradig inflammasjon (7). Kombinasjonen synes også å bedre lipidprofilen ved metabolsk syndrom (8), og den øker adiponektin-nivået i serum med over 75 prosent, mens leptin-nivået reduseres med 25 prosent (9).

Nok et eksempel: I en randomisert, kontrollert, dobbelt blind undersøkelse fra Indonesia (10) sammenlignet man den antidiabetiske effekten av en kombinasjon av gurkemeie og hvitløk (1,2 gram av hver) med en daglig dose glibenklamid (5mg) til pasienter med påvist diabetes II. (Deltakerne i studien hadde på forhånd vært igjennom et opplegg med diett og økt fysisk aktivitet uten at dette hadde hjulpet, men hadde enda ikke startet opp med noen form for antidiabetisk medikasjon). Man fant i begge grupper en signifikant reduksjon i både fastende og post-prandialt blodsukker. Etter 14 uker var der ingen signifikante forskjeller mellom gruppene verken når det gjaldt blodsukkerreduksjon eller HbA1c-konsentrasjon. Også insulinnivået i serum var redusert, og denne reduksjonen var størst i gruppen som hadde fått gurkemeie og hvitløk. Derimot var virkningen på lipid-profilen størst i glibenklamid-gruppen. Et annet interessant funn var at i løpet av studien gikk pasientene som hadde fått gurkemeie og hvitløk signifikant ned i vekt, mens glibenklamid-gruppen signifikant gikk opp i vekt. De på gurkemeie og hvitløk rapporterte også om større bedring i diabetiske symptomer som polyuri og nevropati (10).

En slik sammenstilling av ulike urter eller urteekstrakter kan sammenlignes med polyfarmasi, hvis rasjonale er at kroniske sykdommer, som for eksempel kreft og diabetes, ikke beror på kun en sykdomsmekanisme eller ett genom, men oppstår i samspillet mellom en rekke faktorer, og at flere ulike medikamenter gitt samtidig da vil kunne gripe inn i sykdomsutviklingen på flere steder – kanskje på flere nivåer – og således gi bedre resultat (11). Dette har man i stor grad benyttet seg av i ayurvedisk og kinesisk medisin. I ayurvedisk medisin brukes faste kombinasjoner av urter, «trikatu», hvor både pepper (piper longum) og ingefær (zingiber officinalis) regelmessig inngår. I kinesisk medisin finnes fra gammelt av beskrivelser av kombinasjoner av syv urter eller mer (4, 12). Erfaring samlet gjennom tusener av år har her vist hvilke urter og krydder som går godt sammen og hvilke synergieffekter som da kan forventes.

Virkning på ulike nivåer

Takket være at det i dag er utviklet nye og mer sensitive metoder innen biokjemisk og farmakologisk forskning, har en kunnet dokumentere ikke bare at slike synergieffekter forekommer, men mange av virk-ningsmekanismene er kartlagt på kjemisk og fysiologisk nivå. En oversiktsartikkel fra en gruppe kinesiske forskere (11) oppsummerer dette farmakokinetiske og farmakodynamiske grunnlaget. Selv om det her er forsket på urtemedisin, må vi kunne anta at funnene også har en viss overføringsverdi til maten vi spiser. Det dreier seg om fire typer interaksjoner, hvorav tre har særlig relevans i denne sammenhengen:

  1. Ulike stoff kan aktivere ulike typer reseptorer på celleveggen, men likevel utløse samme respons inne den aktuelle cellen. De kan også konkurrere om de samme reseptorene, og således motvirke hverandre.

  2. Et stoff kan være biologisk virksomt, men ha lav «biotilgjengelighet», det vil si at det kun i liten grad absorberes fra tarmen, og/eller at det omdannes og utskilles så raskt at det ikke får tid til å utøve sin effekt. Når et slikt stoff gis sammen med et «hjelpestoff» som enten binder seg til transportmolekyler i tarmveggen eller hemmer enzymer som er viktige for omdannelse og utskillelse, vil biotilgjengeligheten øke.

  3. Visse stoff kan motvirke uheldige bivirkninger fra andre stoff og fungere som en slags «motgift». Tilsetning av slike stoff under tilberedningsprosessen kan i noen tilfeller bryte ned de giftige stoffene, eller gjøre dem mindre giftige slik at de bedre tolereres.

Interaksjoner skjer altså på flere ulike nivå: i tilberedningsprosessen, i absorpsjonen, ved de ulike «angrepspunkt» og under nedbrytning og utskillelse. Vi skal i det følgende se nærmere på interaksjoner på disse ulike nivåene.

Under tilberedningen

Ajowan (ajwain) er en plante i skjermplante-familien (apiaceae) som særlig dyrkes i India og Iran. Planten er mye brukt i ayurvedisk medisin for sin regulerende effekt på fordøyelsen. Meksikansk mynte tilhører leppeblomst-familien (laminaceae, Tilhører samme plantefamilie som basilikum, rosmarin og salvie) og er hjemmehørende i Sør- og Øst-Asia, vanlig i India, og brukes ofte ved forkjølelse og sår hals. Både ajowan og meksikansk mynte inneholder flavonider og har således selv i utgangspunktet et svakt antioksiderende potensial, men dette øker dramatisk når ekstrakter fra disse plantene tilsettes selv minimale mengder oregano (13).

Ajowan (ajwain) er en plante i skjermplante-familien (apiaceae) som særlig dyrkes i India og Iran. Den har visse likhetstrekk med løpstikke, som her i Norge gjerne brukes i supper, kjøtt-kraft og salater. Foto: Colourbox

En annen undersøkelse viste at når ekstrakter fra karriblad (murraya koengii) og svarte sesamfrø (sesamum indicum) ble blandet, ble det antioksiderende potensial i blandingen betydelig større enn summen av potensialet i ekstraktene hver for seg (14).

Andre eksempler:

Bønner (phaseolus vulgaris) inneholder ikke bare næring, men viktige bioaktive stoff som vannløselige fiber og fenoler. I en studie fant man at når kokte bønner tilsettes bestemte konsentrasjoner av frysetørr-ede urter, og så kokes videre sammen med disse i ti minutter, ble det antioksiderende potensialet ikke redusert, slik en kunne forvente, men det økte. Dette ble forklart ved at cellemembraner og cellevegger brytes ned ved varmebehandling og antioksiderende komponenter, som for eksempel fenoler, frigjøres. Man undersøkte i denne studien også den minimale mengden som skulle til for å øke det antioksiderende potensialet i bønnene, med andre ord hvor mye som skulle til for at synergieffekt skulle oppstå. Den var for løk ca. 8 gram (rå vekt), vårløk 3,4 gram, persille 1 gram, koriander vel 0,4 gram, og for laurbærblad 0,25 gram pr. 100 gram bønner. Det høyeste antioksiderende potensialet var å finne hvor bladene ble benyttet, dvs. hos koriander, laurbærblad og persille. Tilsetning av hvitløk gav ikke slik effekt (1).

I en japansk studie undersøkte man effekten av å tilsette ekstrakter fra ulike krydder og urter til en kjøttdeig laget av svinekjøtt. I alt ble 22 typer urter og krydder undersøkt, og man fant at alle disse førte til redusert oksidasjon av fettstoffer i svinekjøttet. Sansho (Zanthoxylum piperitum, japansk pepper som bl.a. brukes i krydderblandingen shichimi), salvie og ingefær hadde den sterkeste antioksiderende effekten, og hemmet oksidasjonen med henholdsvis 85, 82 og 75 prosent (15).

Det er også vist at ved å tilsette en blanding av gurkemeie og sort pepper til kjøttdeig, blir oksideringen av fettstoffer i kjøttdeigen betydelig redusert, og mye mer enn om en kun tilsetter gurkemeie. Pepper alene, derimot, har ingen slik effekt. I den aktuelle studien fant man heller ikke slik effekt når man tilsatte rent kurkumin og piperin, og forfatterne konkluderer med at det må være andre stoffer enn kurkumin i gurkemeie og piperin i pepper som er virksomme (16).

Vi ser altså at tilsetning av krydder allerede under tilberedningen både kan forsterke et allerede eksisterende antioksiderende potensial, som i bønner, eller det kan redusere et oksiderende potensial, for eksempel i rødt, fettrikt kjøtt. Denne virkningen kan fortsette også etter inntaket.

Etter inntaket

I en prospektiv, randomisert crossover-studie ved University of California (UCLA) ble en del hamburgere tilsatt en krydderblanding før de ble stekt: 1 gram salt pluss nellik, kanel, oregano, rosmarin, malt ingefær, hvitløkspulver, paprika og sort pepper, til sammen 11,3 gram pr. 250 gram kjøtt (17). Man fant da at innholdet av malondialdehyd i hamburgeren (som er et uttrykk for i hvilken grad LDL oksideres) ble redusert med 71 prosent. Samtidig sank innholdet av det mest aktive stoffet i krydderblandingen, rosmarin-syre. Hamburgerne ble deretter spist av ti forsøkspersoner; enten burgere med den sterke krydderblandingen pluss salt eller burgere kun tilsatt salt, i randomisert rekkefølge, og med flere dagers opphold mellom hvert inntak. Mens konsentrasjonen av malondialdehyd i serum økte betydelig når forsøkspersonene spiste burgere som kun var tilsatt salt, sank den etter inntak av en krydret burger. Også utskillelsen av malondialdehyd i urinen ble betydelig redusert. Forfatterne konkluderer med at når man tilsetter krydder som er rike på antioksidanter til rødt kjøtt, reduseres dannelsen av lipid-oksiderende stoffer og derved også det oksidative stresset etter inntak av kjøttet (17). En annen studie utført av den samme forskergruppen viser at når en sterkt krydret burger ble gitt til menn med diabetes II, ble endotelets funksjon (målt to timer etter inntaket) signifikant bedret (18).

Et måltid bestående av kylling i kokosmelk med ris, italiensk ostebrød og dessertkjeks med kanel ble tilsatt en lignende krydderblanding, her med tillegg av gurkemeie, alt i alt 14 gram, og gitt til friske, overvektige menn i et kontrollert, randomisert, to-fase crossover design med en uke mellom hvert testmåltid. Her så man at nivået av insulin og triglyserider etter matinntaket ble redusert med henholdsvis 21 og 31 prosent etter inntak av måltid med krydderblandingen (19).

Krydder er blant de sterkeste antioksidanter som finnes i mat. Krydder er således ikke bare kokkens stolthet, men også legens venn (1). Når krydder tilsettes, må en likevel finne en optimal balanse mellom helsegevinst og smak, og dette hensynet til smaken gjør at det er minimale sjanser for overdosering og utilsiktede bivirkninger.

Interaksjon mellom mat og legemidler

Flere in vitro studier og dyreforsøk har vist god effekt av å kombinere syntetiske medisiner med frukt eller urter (20). Selv om matvarene ikke i seg selv har den ønskede farmakologiske virkningen, kan de når de inntas sammen med medisiner, bidra til mer effektiv behandling (11). Dette gjelder for eksempel stoff som påvirker aktiviteten av cytokrom P450-enzymer, gjerne kalt CYP-enzymer. Dette en «familie» av enzymer som katalyserer nedbrytningen av både svært mange bioaktive stoff og en rekke medisiner – anslagsvis 70–80 prosent av preparat i medisinsk bruk. Dersom et CYP-enzym som har et bioaktivt stoff som substrat hemmes av et annet stoff, vil således serumkonsentrasjonen av det bioaktive stoffet øke betraktelig (11). At det forekommer interaksjoner mellom legemidler og ulike typer frukt, bær og grønnsaker har vært observert fra gammelt av, og i den senere tid er dette også dokumentert i kliniske studier. Best kjent er interaksjonen mellom warfarin (Marevan) og grapefrukt eller grapefruktjuice. Grapefrukt inneholder stoff som hemmer aktiviteten til CYP3A4, som er viktig for at warfarin skal nedbrytes, og inntak av et til to glass grapefruktjuice om dagen kan faktisk føre til at serumkonsentrasjonen av warfarin mer enn fordobles. Men slike interaksjoner gjelder ikke bare warfarin. Flere psykofarmaka, antihypertensiva (kalsiumantagonister), statiner og immunhemmende medikamenter nedbrytes gjennom CYP3A4- systemet. Samtidig inntak av frukt og grønnsaker med CYP3A4-hemmere vil da i beste fall kunne gi økt legemiddeleffekt, i verste fall alvorlige bivirkninger.

På den annen side vil planter som er rike på K-vitamin, slik som for eksempel rosenkål, grønnkål, bok choy, brokkoli og ruccola-salat kunne redusere virkningen av blant annet warfarin og calsiumblokkere (21). Enkelte har da foreslått at en i stedet for å øke warfarindosen, heller reduserer det ukentlige inntaket av slike matvarer (22). For warfarin og calsiumblokkere er forholdet kanskje av mindre betydning så lenge inntaket av slike matvarer er noenlunde jevnt og effekten av medikamentet kontrolleres regelmessig. Det er imidlertid viktig at klinikeren er oppmerksom på at slike interaksjoner forekommer (23).

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Klinisk forskning eller tradisjonell kunnskap?

I denne artikkelserien har jeg presentert et lite utvalg av urter og krydder som det er grunn til å anta har en viss effekt i behandlingen av metabolsk syndrom og diabetes, og som er i flittig bruk over store deler av verden – ikke minst i det asiatiske kjøkken. Det finnes ganske sikkert flere eksempler (24, 25). Vi har imidlertid også sett at det til dels har vært store problemer med å dokumentere den forventede kliniske effekten. Som med forskningen på kurkumin, har mange studier gått ut på å isolere ett enkelt virksomt stoff i en enkelt urt, og så undersøke effekten av dette spesifikke stoffet i mest mulig ren form. Når i slike reduksjonistiske studier den forventede virkningen uteblir, har det i mange tilfeller ført til både skuffelse og skepsis. Diskrepansen mellom på den ene siden observasjonen av at en urt eller en kombinasjon av urter hjelper mot et spekter av lidelser, og på den andre siden, de mer spesifikke vitenskapelige studiene, har til tider vært påtakelig.

Spriket kan, som tidligere nevnt, dels forklares ved enkelte stoffs lave biotilgjengelighet. Videre kan enkelte bioaktive substanser først og fremst ha en regulerende virkning som ikke nødvendigvis er doseavhengig, og som først kommer til syne når biologien avviker fra det normale. Men flere av de aktive substansene utviser dessuten en pleiotropisk effekt i den forstand at ett stoff har flere ulike «angrepspunkt». Heller ikke er det usannsynlig at visse stoff kan utøve sin virkning ved å påvirke tarmfloraen og ikke minst og som vi har sett i denne artikkelen, observert virkning vil i en del tilfeller kunne bero på en synergieffekter.

Som eksempel på denne kompleksiteten vil jeg igjen bruke kurkumin. Nyere studier viser at inntak av ett gram kurkumin daglig i fire til åtte uker hos pasienter med metabolsk syndrom (26) eller fedme (27) gir betydelig reduksjon av flere betennelses-fremmende cytokiner i serum, adiponektinnivået økes og balansen mellom adiponektin og leptin bedres (adiponektin økes mens leptin reduseres) (28, 29). Kurkumin utviser altså en regulerende effekt. Balansen mellom adiponektin og leptin reguleres dessuten av apelin, et stoff som har vist seg å beskytte mot hjertesykdom hos overvektige (30), og disse stoffene er assosiert med nær sagt alle forhold ved fedme, insulinresistens, hypertensjon, dyslipidemi og betennelse. Når en så vet at det i rhizomet gurkemeie finnes flere potensielt bioaktive stoff; at ulike ingredienser, som for eksempel gurkemeie og pepper, kan ha en betydelig synergieffekt både under matens tilberedning og ved absorpsjon, nedbrytning og utskillelse og dessuten at adiponektinnivået ikke bare påvirkes av bioaktive stoff i maten, men av søvn, sinnstilstand, fysisk aktivitet, stress, røyking og, ikke minst, herkomst (30), blir kompleksiteten så overveldende at en vanskelig kan tenke seg at randomiserte, kontrollerte studier eller reduksjonistiske, lineære årsak-virkningsmodeller vil kunne bringe klarhet i saken. Enkelte forskere har derfor latt seg inspirere av samfunnsforskningens nettverksanalyser (30, 31), og har ved hjelp av moderne computerteknologi kunnet analysere seg frem til kjemisk/kliniske nettverkskart og virkningsmodeller som trolig både har betydelig forklaringspotensial og stor overføringsverdi til klinisk praksis. For mange vil denne type kunnskap utfylle flere tusen års erfaring på feltet. Det som nå synes å være en trend er at kosttilskudd med isolerte antioksidanter eller vitaminer er i ferd med å tape terreng – i alle fall i forskningsmiljøer, mens betydningen av å spise «hele pakken» med gunstige stoff; stoff som virker synergistisk, og som en får i seg ved bl.a. å spise urter og krydder, frukt og grønnsaker nå tillegges mer og mer vekt (32).

Jeg har i tidligere artikler i denne serien argumentert for at leger og andre helsearbeidere bør interessere seg for sine pasienters kosthold, hva de spiser eller drikker for å holde seg friske – dels for å forstå, dels for å utvikle et grunnlag for utfyllende kostveiledning, en «samarbeidsplattform» i politisk terminologi. For i arbeid med innvandrere, hvor en ofte kan observere ugunstige kostholdsendringer i det nye landet, må en heller ikke bagatellisere betydningen av å redusere inntaket av enkle karbohydrater og moderere kaloriinntaket. Etter mitt syn ligger nøkkelen da i å oppmuntre det som allerede fungerer, og så gi råd og veiledning som snarere enn å forsure samspillet rundt matbordet, styrker måltidet «som arnested for sosialt liv og videreføring av tradisjoner» – i vårt tilfelle tradisjoner som bygger på flere tusen års erfaring og som det i dag finnes god grunn til å videreføre.

Takk til Harald Siem og Sverre Lie for inspirerende kommentarer til tidligere versjoner av denne artikkelen.

Referanser

  1. Pereira, M.P.& Tavano, O.L. (2014) Use of Different Spices as Potential Antioxidant Additives on Cooked Beans (Phaseolus vulgaris). Increase of DPPH Radical Scavenging Activity and Total Phenolic Content Plant Foods for Human Nutrition Vol.69, No.4, s.337 – 343 Doi:10 – 1017/s11130 – 014 – 0439 – 4

  2. Gupta, S.C. et al (2013) Therapeutic Roles of Curcumin: Lessons Learned from Clinical Trials The AAPS Journal, Vol.15 (1) s.195 – 218 Doi: 10.1208/s12248 – 012 – 9432 – 8

  3. Nelson, K.M. et al (2016) The Essential Medicinal Chemistry of Curcumin Journal of Medicinal Chemistry July 1. Doi: 10.1021/acs.jmedchem.6b00975

  4. Williamson, E.M. (2001) Review: Synergy and other interactions in phytomedicines Phytomedicine Vol.8, No.5, s.401 – 409

  5. Aggrawal, B.B. et al (2013) Review: curcumin-free turmeric exhibits anti-inflammatory and anti-cancer activities: Identification of novel components of turmeric Mol. Nutr. Food Res. Vol 57 s.1529 – 1542 Doi:10.1002/mnfr.201200838

  6. Shoba, G. et al (1998) Influence of Piperine on the Pharmacokinetics of Curcumin in Animals and Human Volunteers Planta Med. Vol.64, No.4. s.353 – 356 Doi:10.1055/s-2006 – 957450

  7. Panahi, Y. et al (2015) Antioxidant and anti-inflammatory effects of curcuminoid-piperine combination in subjects with metabolic syndrome: A randomized controlled trial and an updated meta-analysis. Clinical Nutrition Vol.34, s.1101 – 1108 Doi:10.1016/j.clnu.2014.12.019

  8. Panahi, Y. et al (2014) Lipid-modifying effects of adjunctive therapy with curcuminoids-piperine combination in patients with metabolic syndrome: Results of a randomized controlled trial Complementary Therapies in Medicine Vol.22, 851 – 857 Doi:10.1016/j.ctim.2014.07.006

  9. Panahi, Y. et al (2016) Effects of supplementation with curcumin on serum adipokine concentrations: A randomized controlled trial Nutrition Vol.32, s.1116 – 1122 Doi:10.1016/j.nut.2016.03.018

  10. Sukandar, E.Y. et al (2014) Recent Study of Turmeric in Combination with Garlic as Antidiabetic Agent Procedia Chemistry Vol.13 s.44 – 56 Doi:10.1016/j.proche.2014.12.005

  11. Yang, Y et al (2014) Review: Synergy effects of herb extracts: Pharmakokinetics and pharmakodynamic basis Fitoterapia Vol. 92, s. 133 – 147 Doi:10.1016/j.fitote.2013.10.010

  12. Che, C-T. et al (2013) Herb-Herb Combination for Therapeutic Enhancement and Advancement: Theory, Practice and Future Perspectives Molecules Vol.18, s.5125 – 5141 Doi:10.3390/molecules18055125

  13. Khanum, H. et al (2011) Synergistic Antioxidant Action of Oregano, Ajowan and Borage Extracts Food and Nutrition Sciences Vol.2, s.387 – 392 Doi:10.4236/fns.2011.25054

  14. Watal, G. & Srivastava, A.K. (2015) Impact of herbal synergy on antioxidant efficacy of a novel formulation World Journal of Pharmacy and Pharmaceutical Sciences Vol.4, No.9, s. 849 – 869

  15. Tanabe, H. et al (2002) Comparison of the antioxidant activities of 22 commonly used culinary herbs and spices on the lipid oxidation of pork meat animal Science Journal Vol.73, s.389 – 393

  16. Zhang, Y. et al (2016) Turmeric and black pepper spices decrease lipid peroxidation in meat patties during cooking International Journal of Food Sciences and Nutrition Vol.66, No.3, s.260 – 65 Doi:10.3109/09637486.2014.1000837

  17. Li, Z. et al (2010) Antioxidant-rich spice added to hamburger meat during cooking results in reduced meat, plasma, and urine malondi aldehyde concentrations am J Clin Nutr Vol.91, S. 1180 – 4 Doi:10.3945/ajcn.2009.28526

  18. Li, Z. et al (2013) Decrease of postprandial endothelial dysfunction by spice mix added to high-fat hamburger meat in men with Type 2 diabetes mellitus Diabet Med Vol.30 No.5, s.590 – 5 Doi:10.1111/dme.12120

  19. Skulas-Ray, A.C. et al (2011) A High Antioxidant Spice Bland Attenuates Postprandial Insulin and Triglyceride Responses and Increases Some Plasma Measures of Antioxidant Activity in Healthy, Overweight Men The Journal of Nutrition Vol.141, s.1451 – 1457 Doi:10.3945/jn.111.138966

  20. Prabhakar, P.K. et al (2014) Combination therapy: a new strategy to manage diabetes and its complications Phytomedicine Vol. 21, s.123 – 130 Doi:10.1016/j.phymed.2013.08.020

  21. Pedersen, F.M. et al (1991) The effect of dietary vitamin K on warfarin-induced anticoagulation Journal of internal medicine Vol. 229, s. 517 – 520

  22. Chang, C.-H. et al (2014) A practical approach to minimize the interaction of dietary vitamin K with warfarin Journal of Clinical Pharmacy and Therapeutics Vol. 39, s. 56 – 60 Doi:10.1111/jcpt.12104

  23. Tsai, H.-H. et al (2012) Evaluation of documented drug interactions and contraindications associated with herbs and dietary supplements: a systematic literature revive Int J Clin Pract Vol 66 No.11, s 1056 – 1078 Doi:10.1111/j.1742 – 1241.2012.03008x

  24. Srinivasan, K. (2005) Plant food in the management of diabetes mellitus: Spices as beneficial antidiabetic food adjuncts International Journal of Food Sciences and Nutrition Vol.56, No.6, s. 399 – 414 Doi:10.1080/09637480500512872

  25. Mamun-or-Rashid, A.N.M. et al (2014) A review of medicinal plants with antidiabetic activity Journal of Pharmacognosy and Phytochemistry Vol.3, No.4, s. 149 – 159

  26. Panahi, Y. et al (2016) Effects of curcumin on serum cytokine concentrations in subjects with metabolic syndrome: A post-hoc analysis of a randomized controlled trial Biomed Pharmacother Vol.82 s.578 – 82 Doi: 10.1016/j.biopha.2016.05.037

  27. Ganjali, S. et al (2014) Investigation of the effects of curcumin on serum cytokines in obese individuals: A randomized controlled trial The Scientific World Journal Doi: 10.1155/2014/898361

  28. Panahi, Y. et al (2016) effects of supplementation with curcumin on serum adipokine concentrations: A randomized controlled trial Nutrition Vol.32 No.10, s. 1116 – 1122 Doi: 10.1016/j.nut.2016.03.018

  29. Salahshooh, M.M. et al (2016) The effect of curcumin (Curcuma longa L.) on circulating levels of adiponectin in patients with metabolic syndrome Comp Clin Pathol Doi: 10.1007/s00580 – 016 – 2339 – 5

  30. Mechanick, J.I. et al (2016) State-of-the-art review: The adipokine-Cardiovascular-Lifestyle Network – Translation to Clinical Practice Journal of the American College of Cardiology Vol. 68 No.16 Doi: 10.1016/j.acc.2016.06.072

  31. Tao, W. et al (2013) Review: Network pharmacology-based prediction of the active ingredients and potential targets of Chinese herbal Radix Curcumae formula for application to cardiovascular disease Journal of Ethnopharmacology Vol 145 s. 1 – 10 Doi:10.1016/j.jep.2012.09.051

  32. Aune, D. et al (2017) Fruit and vegetable intake and the risk of cardiovascular disease, total cancer and all-cause mortality- a systematic review and dose-response meta-analysis of prospective studies International Journal of Epidemiology, februar.