Kunsten å henvise

Workshop The art of referring under Nordisk kongress i allmennmedisin, Reykjavik 2017

Under Nordisk kongress i allmennmedisin 2017 i Reykjavik ble det den 15. juni avholdt en workshop om henvisninger med tittelen «The art of referring». Ansvarlige for denne seansen var Miriam Hartveit og Olav Thorsen, i samarbeid med Unni Ringberg, Per Arne Holman og Jan Emil Kristoffersen. Ca. 60 deltok på workshopen, med deltakere fra de fem nordiske landene, i tillegg til andre land som Litauen og Nederland.

Workshopen «The art of referring» ble holdt i Hall Bjortuloft på konsert- og operahuset Harpa i Reykjavik.

Vi innledet med en presentasjon av våre og andres forskningsresultater knyttet til utfordringer og muligheter i henvisingsprosessen (1–7). Vi presenterte ulike typer henvisninger og hensikter med disse, fastlegenes portnerrolle, ulike forhold som påvirker henvisningsraten, kvaliteten på henvisninger og dets betydning for pasientforløpet, risikoen for feilprioritering av pasienter til spesialisthelsetjenesten, fastlegers opplevelse av henvisningsprosessen og behovet for tiltak for å bedre interpersonelle relasjoner (8). Aktuelle standarder for henvisningsbrev var også temaer som ble presentert (9).

I den påfølgende gruppediskusjonen snakket vi rundt bordene om hva vi kan og bør gjøre for å forbedre henvisningsprosessen.

Innspillene fra deltakerne inneholdt en rekke forskjellige tema, som gjensidig respekt, flere kontaktmøter og workshops sammen, bli bedre kjent, kursing, kjenne hverandres oppgaver bedre, bedre (elektronisk) kommunikasjon, kortere ventetider, involvere pasientforeninger, ny type epikriser, bedre tid til henvisning, bedre elektroniske beslutningsstøtteverktøy, gjensidig praksisbesøk med sykehuslege, bedre telefonisk rådgivning fra sykehuslege, mer algoritmer i henvisningsprosessen og feed-back på henvisninger. Flere var opptatt av praksiskonsulentordningen (PKO) og mente den hadde en viktig rolle å spille i samarbeidet mellom legene i sykehus og allmennlegene. Felles for innspillene synes å være at vi bør forbedre de tekniske løsningene, men dette vil ikke være tilstrekkelig. En må også fokusere på bedre forståelse og respekt mellom legene i første- og andrelinjetjenesten.

I plenumsdiskusjonen ble det lagt vekt på at tjenestene skal være ulike for å utfylle hverandre. Gjensidig forståelse, aksept og respekt for ulikhetene er nødvendig for et likeverdig samarbeid. Kommunikasjon må skje på en respektfull måte mellom tjenestene. Noen tenkte at dette kanskje er enklere i mindre regioner. Et løsningsforslag er at unge leger får mer opplæring/trening i dette samarbeidet, og at leger på sykehus må hospitere i primærhelsetjenesten for å beholde spesialiteten. Av mer praktiske løsninger ble tiltak for enklere dialog (som dialogmeldingene i Norge) og minstekrav til innhold i henvisninger og hvor de skal sendes, nevnt. Også et åpent dokumentasjonssystem mellom leger i begge tjenestene og pasienten sees på som en mulig løsning. Fra Estland ble det fortalt om et system for samarbeid mellom tjenestene for å selektere hva som skal henvises som et mulig fremskritt. Avslutningsvis ble det presisert at vi må forholde oss til at det er en ulik maktfordeling, både faktisk og opplevd. Dette har betydning for hva som vil fungere av tiltak for å forbedre henvisningsprosessen.

Henvisningsprosessen er ulik, selv innen de fem nordiske landene. Island har ingen henvisningsplikt til spesialisthelsetjenesten, hvilket betyr at mange pasienter går direkte til private spesialister. Også i Sverige kan pasienter henvise seg selv, ev. via allmennlege. I Danmark, Finland og Norge fungerer henvisningsprosessen nokså likt. Felles for alle synes å være at en ser på henvisningsordningen som særlig viktig for å forbedre helsetjenesten. Helsetjeneste- og samfunnsforskning har vist at portnerrollen og henvisningssystemet er med på å sikre mer likeverdige helsetjenester for alle og fører til mindre bruk av (unødvendige) kostbare spesialistundersøkelser. Mye tyder også på at overdiagnostikk og overbehandling øker der man ikke har en god henvisningsordning og portnerfunksjon hos allmennlegene.

Interessekonflikter og etiske forhold:

Ingen interessekonflikter. Deltakerne samtykket til at vi samlet inn innspillene for videreformidling.

Referanser

  1. Thorsen O, Hartveit M, Baerheim A: General practitioners’ reflections on referring: an asymmetric or non-dialogical process? Scand J Prim Health Care 2012, 30(4): 241–246.

  2. Thorsen O, Hartveit M, Baerheim A: The consultants’ role in the referring process with general practitioners: partners or adjudicators? a qualitative study. BMC Fam Pract 2013, 14: 153.

  3. Ringberg U, Fleten N, Deraas TS, Hasvold T, Forde O: High referral rates to secondary care by general practitioners in Norway are associated with GPs’ gender and specialist qualifications in family medicine, a study of 4350 consultations. BMC Health Serv Res 2013, 13: 147.

  4. Ringberg U, Fleten N, Forde OH: Examining the variation in GPs’ referral practice: a cross-sectional study of GPs’ reasons for referral. Brit J Gen Pract 2014, 64(624): e42–433.

  5. Kristoffersen JE, Gerner BH, Sundar T: Henvisningen – monolog eller dialog? Tidsskr Nor Legefor 2012, 132(7): 802–803.

  6. Holman PA, Grepperud S, Tanum L: Using referrals and priority-setting rules to risk adjust budgets: the case of regional psychiatric centers. J Ment Health Pol Econ 2011, 14(1): 25–38.

  7. Holman PA, Ruud T, Grepperud S: Horizontal equity and mental health care: a study of priority ratings by clinicians and teams at outpatient clinics. BMC Health Serv Res 2012, 12: 162.

  8. Hartveit M: Dårlig henvisning? Kanskje det, men er epikrisen din noe bedre? Utposten 2017.

  9. Forde OH, Breidablik HJ, Ogar P: Truar skilnadene i tilvisingsratar målet om likeverdige helsetenester? Tidsskr Nor Legeforen 2011; 131: 1878–81.