Bare anerkjenne smerten

I løpet av to år dvs. i 2007 og 2008 gjennomførte en gruppe allmennleger et nokså omfattende samlingsbasert innføringskurs i kognitiv terapi. Kursarrangør var legeforeningen med Bente Aschim og Sverre Lundvall som kursledere.

Det ble for meg et av de viktigste vendepunktene for min praksis som allmennlege og fastlege. Det endret min praksis ved at jeg lærte å lytte til pasientene på en annen måte. Jeg lærte å undres sammen med dem om deres egne tanker. Og jeg lærte å senke skuldrene for hva som var min oppgave i konsultasjonen. Men likeså viktig som det faglige var det sosiale, og stemningen som ble skapt under kurssamlingene. Sverre ordnet alltid med allsang, gjerne mellom to forelesninger. Bente leste ofte dikt før vi åpnet kursdagen tydelig in-spirert av psykiater og professor Egil W. Martinsen som hadde introduksjonsforeles-‘ningen, og som fulgte oss videre i de to årene. I kjent, noe beskjeden stil, startet han alltid forelesningene sine med et dikt til ettertanke. Det satte stemningen. Vi ble godt kjent med hverandre.

Særlig et av diktene har fulgt meg siden den gang, «Synspunkt vedrørende klagesange». Jeg tror det var Bente som leste det en morgen. Det var fra en diktsamling av Benny Andersen (Samlede Digte, 1960–2001). Dere vet han som skrev «Svantes Morgenstund», den «om lidt er kaffen klar». Gjort udødelig av Povl Dissings inderlige stemme. Som leger er vi lært opp til å hjelpe, gi råd, finne løsninger. Og ofte fungerer det godt. Særlig hvis pasienten har bedt om et råd. Men like ofte skal vi kanskje bare lytte. Bare anerkjenne smerten. Være til stede. Holde i hånden. Kanskje til og med felle en tåre.

Synspunkt vedrørende klagesange

Når jeg er rigtig langt nede

cirka 2 1/2 alen

kan jeg ha svært ved at skjule det

men det må gøres, for ellers

vil andre hjælpe meg, ja frelse meg!

De flyder over av gode råd om

hvordan mitt liv burde være.

Jeg – der dog nogenlunde ved

hva det vil sige at være mig –

vet knapt nok hvordan mit liv burde leves –

hvordan kan de andre så vite det?

Måske er jeg for mistænksom.

Men jeg føler med gru på hvordan jeg engang

gav en nødstedt ven et råd,

som staklen dessværre fulgte.

Først to spildte år efter

fandt han ud av det modsatte.

Og til en pige som kun lige

havde neglene oppe over kanten

sagde jeg avmægtig: – Tro meg,

det går over med tiden –

Da skreg hun: Hvad rager det mig!

Det er nu jeg har det til helvede til!

-----

En klagesang er til for at høres

ikke en stil der skal rettes i.

Benny Andersen

I lyrikkstafetten vil jeg utfordre: Anette Fosse, en god kollega på Øvermo legesenter i Mo i Rana.