Kunsten å selge sukker til 100 000 kroner pr. kilo

Å gå på apotek i Frankrike kan være ganske underholdende. Du finner hyller med homøopatiske medikamenter. Stikk i strid med noe av det homøopatene hevder er viktig, nemlig den personlige medisinering, selges det preparater uten effekt direkte til publikum for svært høye beløp. Preparatet Oscillococcinum selges årlig for 20 millioner euro i Frankrike og for 20 millioner dollar i USA. Tablettene inneholder 15 prosent melkesukker (laktose) og 85 prosent sakkarose (vanlig sukker). Den aktive ingrediensen er et uttrekk fra hjerte og lever i and (Long Island Duckling) og som er fortynnet 200 ganger. Man klarer altså å selge sukker i tablettform til 100 000 kroner pr. kilo – tilsatt en fortynning på 1 til 1, med 400 nuller etter seg, av ekstrakt av andelever og -hjerte. Slik at du skal være helt sikker på at ingenting av det opprinnelige stoffet er å finne i pillene du kjøper. Derfor kan jo også produsenten si at stoffet er uten bivirkninger. Det har sannsynligvis heller ingen virkning, men selges altså for mange penger i 50 land over hele verden.

Feilslutning nr. 1

Homøopatien ble grunnlagt av Samuel Hahnemann (1775–1843). I 1807 skrev han en artikkel om grunnlaget for homøopati eller læren om at likt helbreder likt. Han var utdannet lege, men mente at datidens medisin – for eksempel årelating – gjorde mer skade enn gagn for pasientene. Det var godt observert, selv om hans lære om homøopati, og særlig fortynningene han forskriver, helt mangler vitenskapelig grunnlag. Hans teori var at likt kurerer likt: Similia similus curentur (andre kunne hevde at ulikt kurerer bedre!).

Fortynningen skulle medføre en «potensering» av stoffet. At vannet skal «huske» og derved i astronomiske fortynninger ha «helbredende kraft», gitt i doser som ikke finnes, burde falle på sin egen urimelighet. Men hans lære har vært utrolig seiglivet, og den nyter fortsatt gode kår i alternative medisinske miljøer. Det man kan berømme homøopater for, i all fall gjelder det noen jeg har møtt, er en grundig samtale med pasientene. De driver nær sagt en form for kognitiv terapi som har verdi og som gir selvinnsikt; men problemet – slik jeg ser det – er at de legger til helt udokumenterbar homøopatisk behandling. Den russiske legen Korsakov fant ut at en billig måte å fortynne preparatene svært mange ganger, var å helle en liter væske på det man hadde laget (i.e. en grøt av litt lever og hjerte fra en and i tilfellet Oscillococcinum) og blande dette. Så heller man ut innholdet i litermålet, for å fylle igjen med væske (vann) Slik fortsetter man. 100 ganger eller mer. Hahnemann mente at det, i tillegg til å fortynne, var viktig å riste væsken på en bestemt måte. Ristingen skulle gi en «dynamisering» av preparatet. Hans metode var derfor adskillig dyrere – og drivkraften bak Oscillococcinum er å tjene penger.

Dette maleriet en allegorisk framstilling av homøopatiens påståtte overlegne stilling i forhold til datidens skolemedisin. Homøopatiens «oppfinner» Samuel Hahnemann sees ytterst til høyre. Utsnitt av Alexander Beydeman: «Homøopatien ser på allopatiens redsler», 1857

Feilslutning nr. 2

Oscillococcinum (ofte populært kalt Oscillo) ble laget av den franske legen Joseph Rey (1891–1978). Han var militærlege under den første verdenskrig og på den tiden oppsto som kjent en kraftig influensa, spanskesyken. Han mente å kunne påvise en bevegelig (oscillerende) bakterie i blodet til pasientene. Denne bakterien har ingen andre noensinne sett. I tillegg til pasienter med spanskesyke, mente Rey at han også observerte den samme bakterien hos pasienter med andre sykdommer – fra meslinger til kreft. Han hevdet, som mange andre den gang, at det måtte finnes en felles årsak til mange sykdommer, og mente å finne sin bakterie i puss fra syfilis-sår, i puss fra tuberkuløse pasienter, hos pasienter med kusma og kikhoste osv. Han forsøkte å finne denne bakterien hos andre vesener og mente han fant den i hjerte og lever i and. (Long Island Duckling). Ved å lage et homøopatisk uttrekk av disse organene, ville resultatet bli at man kunne helbrede, eller i beste tilfelle forebygge influensa. At meslinger og spanskesyken var virussykdom, og ikke kunne ha med en bakterie (Oscillocooc) å gjøre, kunne Rey ikke vite. Hans mikroskop kunne ikke påvise virus. Men trass i at vi nå kjenner etiologien til spanskesyken og de andre sykdommene han mente å kunne helbrede, er det en utbredt tro innenfor den alternative medisin, at tabletter med 100 prosent sukker skal hjelpe på influensasymptomer.

Feilslutning nr. 3

En grunnsetning innen homøopatien skal være at medisineringen er så nøye knyttet til den enkelte personen man skal hjelpe, at det er umulig å drive forskning på behandlingen, i tråd med moderne, vitenskapelige prinsipper. Hvordan man da, med ren samvittighet, kan markedsføre dette jukset på apoteker og over disk til helt ukjente mennesker, er en gåte. På samme måte er det en gåte at farmasøyter, som tross alt også i Frankrike og andre land driver apotek, kan selge sukkerpiller for 100 000 kroner kiloen i tablettform – som opplyste mennesker burde vite ikke har virkning i det hele tatt. Det har da også vært gjort forsøk både fra skolerte vitenskapsfolk, nasjonale overvåkere av den offentlige helse og opplyste legfolk på å stoppe apotekene i salget av homøopatiske legemidler som neppe har virksomt innhold.

Men verden vil bedras. At homøopatien og den alternative medisin for øvrig har en sterk lobby, er hevet over enhver tvil. Det er store penger involvert – og som kjent: Tro kan flytte fjell.