Opplever du å bli mer sint på barna enn du ønsker?

Hvordan avdekke og behandle hverdagssinne/volden i familier?

Justis- og beredskapsdepartementets tall anslår at mellom 75 000 og 150 000 familier i Norge opplever vold pr. år. Samtidig er målet til Barne- og likestillingsdepartementet at barn i Norge skal vokse opp uten vold.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Forskning viser at vi må se på forebygging av sinne og vold mot barn i et folkehelseperspektiv. ACE-studiet (Filetti 2009) fulgte 17 000 barn over 15 år, og fant at det å leve med frykt for sinne og vold fra foreldre er noe av det mest skadelige et barn kan utsettes for. Å leve i beredskap svekker immunforsvaret over tid og øker risikoen for en rekke både fysiske og psykiske lidelser. Kirkengen (2008) viser i sin doktorgrad «Hvorfor krenkede barn blir syke voksne» til at også mild vold i form av sinne kan være skadelig for barn. Det avgjørende er om sinne oppleves som noe uforutsigbart, og dermed skaper en utrygg situasjon for barnet over tid.

Den norske legeforening (2010) har utarbeidet en rapport på bakgrunn av blant annet ACE-studien Da lykkeliten kom til verden. Legeforeningen skriver:

«Resultatene fra ACE-studiet viser at virkninger av negative erfaringer i barndommen er sterke akkumulerende og avgjørende for senere helseproblemer og tidlig død. Mange vanlige lidelser i voksen alder må tolkes som et resultat av forhold i barndommen, nødvendige forebyggende og behandlende tiltak må innrettes deretter».

Mossige (NOVA, 2007) gav spørreskjema til ca. 6800 norske ungdommer. Svarene viser at fire prosent av barna i undersøkelsen har opplevd grov vold fra foreldre, definert som slått med knyttneve, gjenstand, fått bank/juling. Mor og far utøvde like mye av den grove volden mot barna. Mossige (2007) viser videre at 25 prosent av ungdommene oppgir å ha opplevd mildere vold. 19 prosent av mor og 13 prosent av far. Definert som dyttet, ristet voldsomt, lugget, kløpet eller slått med flathånd. Studien viser at sinne og vold er et aktuelt tema i samtaler med både mødre og fedre.

Foreldre flest vil barna det beste og ønsker å være gode foreldre. På tross av dette opplever ca. 10 prosent av dem som tar kontakt med familievernet at de skremmer barna gjennom sinne eller vold og mange foreldre er bekymret for hvordan dette innvirker på barna. En gjennomgang av 80 saker der sinne/vold ble avdekket ved familievernkontoret i Molde, viste at ca. 15 prosent av sinne-/voldssakene bar preg av at foreldrene fornektet volden og viste lite motivasjon for endring. I mange av disse sakene ble samarbeid med politi, krisesenter og barnevern viktig for å sikre barn og partner. I ca. 85 prosent av sakene var foreldre motivert til å jobbe med seg selv for å skape en hverdag med mindre konflikter og skremming av barn. Mange foreldre uttrykte takknemlighet for at sinne/vold mot barn ble tematisert.

Steinar Sunde har utviklet nettsiden littsint.no med gratis E-bok og også en littsint-app utviklet for foreldre.

Littsint.no, E-boken og litt-sint appen tar utgangspunkt i den klassiske kognitive terapimodellen hvor sammenheng mellom tanker, følelser og atferd står sentralt (Beck 1999, Berge og Repål 2004). Store metaanalyser viser at ca. tre av fire har effekt av kognitiv terapi som behandling for sinne/vold (Beck og Fernandez 1998). Artikkelen vil videre presentere en kognitiv modell på hvordan avdekke og snakke om hverdags sinne/volden i familier. Eksemplene er hentet fra samtaler med ca. 800 foreldre som ønsket hjelp til bedre mestring av sinne overfor barna.

Sinne handler i liten grad om hva barnet gjør, men hvordan du tenker om deg selv og barnet i situasjonen med barnet

Sinne er en normalfølelse vi alle har. Spørsmålet er derfor ikke om vi blir sinte, men hva som skaper sinne og om vi har kontroll over det. Når vi har overskudd klarer vi som oftest å tenke at barnet er som barn flest og at jeg er en god nok mor/far. På dårlige dager har vi en tendens til å bli urimelig selvkritiske og tenke tanker som at barnet er respektløst og jeg er en dårlig mor/far.

Tanker om seg selv

Når det kommer til selvkritikk er vi ikke så kreative som vi kanskje tror. De aller fleste foreldre har tre til fire «favoritt» selvkritiske tanker. Den vanligste negative tanken om seg selv er: «jeg er en dårlig mor/far», etterfulgt av «jeg blir ikke respektert/lyttet til». Andre vanlige negative tanker er: «barnet er ikke glad i meg» og «jeg har ingen verdi for barnet mitt».

Det kan se ut som vi tenker de negative tankene som kan såre oss selv mest og ikke de som er mest sannsynlige. Heldigvis er de negative tankene nesten aldri sanne. Ta for eksempel «jeg blir ikke respektert». Den tanken kommer ofte når barn ikke svarer. Mange beskjeder gitt på avstand med høy stemme fungerer som bakgrunnsstøy for de aller fleste barn. Barnet er ofte i sin egen tankeboble når det ikke svarer, konsentrert om noe annet. Det handler sjelden om mangel på respekt. Skal vi oppnå kontakt med barnet må vi gå nærme, sette oss ned, få øyekontakt, snakke lavt og rolig. Husk du som forelder er en rollemodell for hvordan det er lov å snakke til hverandre i hjemmet.

Negative tanker om oss selv eller barnet blir opplevd som sanne når vi blir kroppslig aktivert ved sinne eller irritasjon. Jo mer aktivert vi er, jo sannere oppleves de negative tankene. De negative tankene får alt fokus. Det er som å være i en tunell der det er vanskelig å snu og vi tar inn lite ny informasjon før vi «klikker» på barnet. For de fleste foreldre er dette noen av de minst stolte øyeblikkene i hverdagen og noe de ikke ønsker å ha på film. Men i møte med foreldre er det viktig å spørre konkret om nettopp disse hverdagssituasjonene, fordi det er i det å høre seg selv fortelle detaljert om situasjonene at motivasjonen til endring skapes.

EKSEMPEL PÅ SPØRSMÅL: Har du opplevd konflikter med barna siste ukene som du gjerne skulle hvert foruten? Kan du fortelle om en slik situasjon? Hva var det helt konkret som skjedde? Hvor var du i rommet, hvor var barnet? Hva startet situasjonen? Hvordan hadde du det i kroppen da? Hva tenkte du om barnet? Hva tenkte du om deg selv? Hvordan var det for deg å tenke slik om barnet/om deg selv? Hva gjorde du så? Hva avsluttet situasjonen?

Tanker om barnet. En liten øvelse

Tenk at du står i en kø, så kommer noen bakfra og sparker deg hardt i leggen. Før du snur deg og ser hvem som står bak deg: Hvilke tanker får du? Hvilke følelser blir aktivert? Hva kjenner du i kroppen? Hva får du lyst til å gjøre? Bruk 1 minutt på å finne dine svar før du leser videre.

Når du snur deg ser du at det er en blind mann med en hvit stokk som har gått seg på deg. Still deg selv de samme fire spørsmålene en gang til. Bruk ett minutt på å finne dine svar før du leser videre.

Artikkelforfatteren har gitt denne øvelsen til ca. 800 foreldre. Den vanligste tanken er å tenke «hvilke idiot er det som sparker meg». Ca. 80 prosent av foreldrene sier at de blir sint/redd før de snur seg, at hjertet slår raskere, og at det kjennes ut som kroppen gjør seg klar til kamp eller flukt. De fleste foreldre svarer at de får lyst til å sparke tilbake.

Når de snur seg og ser den hvite stokken er den vanligste tanken: «han er blind og gjorde det ikke med vilje». Den nye tanken, at det ikke var med vilje, gjør at hjertet roer seg og følelsen går fra sinne/redsel til medfølelse. De fleste får lyst til å hjelpe den blinde.

Så er spørsmålet: Hvilke «hvite stokker» kan du gi barnet ditt, som kunne hjulpet deg til å føle mer medfølelse og mindre sinne overfor barnet? Sinne kommer ofte når vi føler at barnet gjør noe «mot» oss. Vi overvurderer ofte intensjoner og tanker bak handlingene, og reagerer som om barnet gjør en bevist handling «mot» oss. Slike negative tanker er i de aller fleste situasjoner bare selvplaging.

De vanligste «hvite stokkene» foreldre opplever effekt av er: å tenke alder på barnet «han er jo bare fem år», å tenke at barnet er som de fleste andre barn, «alle foreldre opplever lignende situasjoner», og å tenke at barnet ikke gjør noe «mot» meg: «han er bare konsentrert i spillet». De alternative tankene vekker mer medfølelse og mindre sinne overfor barnet.

Øve, øve, øve

Skal vi bli flink til å spille piano eller i fotball vet vi at vi må øve. For å bli den forelderen vi ønsker å være må det også øves. Bedre mestring av sinne handler om å øve på å være mindre selvkritisk og mer snill med seg selv. Videre å øve opp alternative fortolkninger av barnets handlinger (hvite stokker), og at samspillet med barnet bærer preg av det. Bedre mestring av sinne kommer ikke av seg selv, men på øves på over tid i situasjoner med barnet.

EKSEMPEL PÅ ØVELSE TIL FORELDRE: Når du gjenkjenner en negativ tanke om deg selv eller barnet, stopp opp i noen sekunder og trekk pusten dypt. Når kroppsaktiveringen har gått noe ned, spør seg selv: Hvilke tanker er mest sanne, de negative eller de alternative? For eksempel «barnet respekterer meg ikke», eller «barnet er konsentrert om noe annet». Du vet sannsynligvis at den alternative tanken er mest sann, men det oppleves ikke slik i situasjonen med barnet når du er sliten eller stresset. Så neste gang du kommer i en lignende situasjon med barnet, om du klarer å få tak i de alternative tankene, hvordan vil det påvirke følelsene dine? Hvilke handlingsvalg vil du da få? Hvordan vil det oppleves for deg å klare å stoppe deg selv, i stede for å «klikke» på barnet? Hvordan vil tankene om deg selv bli da?

For mer informasjon og øvingshjelp

littsint.no er en hjemmeside for foreldre som ønsker å jobbe med seg selv for å skape en tryggere og mer forutsigbar hverdag for barna. På littsint.no kan det lastes ned en gratis E-bok «foreldreveileder i sinnemestring» som inneholder 10 videosnutter som illustrerer metoden beskrevet i artikkelen. Familievernet i Norge er kurset i modellen som presenteres i E-boken. Den gratis littsint Appen er ett selvhjelpsverktøy for bedre mestring av sinne i hverdagen og kan lastes ned fra hjemmesiden, App Store eller Google Play.

Littsint.no, littsint Appen og E-boken «foreldreveileder i sinnemestring» er utviklet av psykologspesialist og veileder i kognitiv terapi Steinar Sunde ved familievernkontoret i Molde, og er finansiert av Barne- Ungdom og Familiedirektoratet. Målet med «littsint»-materiellet er å nå ut med psykologisk kunnskap og metode til foreldre slik at de kan hjelpe seg selv til å skape en tryggere og mer forutsigbar hverdag for barna. Videre at foreldre skal få informasjon om hvor de kan søke profesjonell hjelp ved behov.

Referanser

  1. Beck, A. T. (1999) Prisoner of hate, the cognitive basis of anger, hostility, and violence. New York: Harper Collins Publishers.

  2. Beck, J, S. (2006) Kognitiv terapi. Teori, udøvelse og refleksjon. Akademisk forlag.

  3. Beck, R. & Fernadez, E. (1998). Cognitiv-behavioral therapy, in the threatment of anger: A meta-analysis. Cognitive Therapy and Research, 22, 63–74.

  4. Berge, T. & Repål, A. (2004). Den indre samtalen. Kognitiv terapi i praksis. Oslo: Gyldendal Akademisk.

  5. Den norske legeforening. (2010) Statusrapport: Da lykkeliten kom til verden. – Om belastninger i tidlige livsfaser.

  6. Felleti, V. J. (2002). The relationship of adverse childhood experience to adulth health: turning gold into lead. Z. Psychosom Med Psychother 2002; 48: 359–69.

  7. Haaland, T. Clausen, S.E. Schei, B. (2005) Vold i parforhold. Ulike perspektiver. NIBR-rapport 3.

  8. Heltne, U. & Steinsvåg, P. Ø. (2010) Avsluttende prosjektrapport. Barn som lever med vold i familien. Alternativ til vold og Senter for Krisepsykologi.

  9. Isdahl, P. (2000). Meningen med volden. Oslo: kommuneforlaget.

  10. Jarwson, S. & Haugan, G. S. (2005). Sinnemestring. Arbeidsbok for kursdeltager. St. Olavs Hospital, avdeling Brøset kompetansesenter. Jarwson, S. & Haugan, G. S. (2010). Vold og aggresjon: et kurs i sinnemestring. I Berge, T. & Repål, A. (Red.), Håndbok i kognitiv terapi (349–378). Oslo: Gyldendal Akademisk.

  11. Kirkengen, (2008). Hvorfor krenkede barn blir syke voksne. Universitetsforlaget.

  12. Middelborg, J. Lilledal, G. Tindberg, J.W. Solevåg, A. Lang, N. (2007) Tryggere barndom. Parterapi – en nyttig tilnærming for barn som lever med vold i familien. Fokus på familien, 35: 292–311.

  13. Mossige, S. Stefansen, K (red) (2007). Vold og overgrep mot barn og unge. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring. (NOVA) Rapport 20/07.

  14. Raknes, S. (2010a). Psykologisk førstehjelp. Barn. Gyldendal Akademiske.

  15. Raknes, S. (2010b). Psykologisk førstehjelp. Ungdom. Oslo. Gyldendal Akademiske.

  16. Raundalen, M. Isdal, P. (2004) Nyhetsbrev til fagpersoner som møter barn som lever med vold i familien. Bulletin nr. 1 i prosjektet «Barn som lever med vold i familien».

  17. Repål, A. (2008). Behandlingsalliansen i kognitiv terapi. I: T. Berge, & A. Repål, (red.): Håndbok i kognitiv terapi. Oslo: Gyldendal Akademiske, 24–60.

  18. Vatnar, S.K.B. (2000): Familievold og familievern. Presentasjon og drøfting av en kartleggingsundersøkelse ved familievernkontorene i Norge. Fokus på familien, 3: 169–182.

  19. Vatnar, S.K.B. (2003): Evalueringsrapport for prosjektet «Vitne til vold» tiltak 2 i regjeringens handlingsplan «vold mot kvinner» 2001–2003.

  20. Wilhelmsen, I. (2007). Sjef i eget liv – en bok om kognitiv terapi. Hertervig Forlag.