Tusen takk for Løvetannprisen!

Utpostens redaksjon mottok i april Løvetannprisen på Norsk Forening for allmennmedisin (NFA)s årsmøte i Tromsø. Det var overraskende og til stor glede for oss alle. Vi deler den med alle dere som har skrevet til oss og for oss, som har latt dere intervjue og som har gitt oss støtte og gode ideer. For det er samarbeidet i redaksjonen og samarbeidet med dere, som har gjort det mulig å utvikle Utposten til det fagbladet det er i dag. Vi deler også løvetannprisen med dem som grunnla bladet og med alle redaktørene og redaksjonsmedarbeiderne som har vært med i de 45 årene som har gått siden Utposten så dagens lys. Vi ønsker fortsatt at bladet skal begeistre, engasjere og opplyse ved hver eneste utgivelse, samtidig som vi erkjenner at det er blitt mer utfordrende å kapre lesernes oppmerksomhet i de digitale mediers tidsalder. Men Utposten er en nisjepublikasjon med en stor skare av lojale abonnenter og bidragsytere – og deres interesse og begeistring er vår motivasjon til å lage nye utgaver.

Jeg var på et seminar for ikke så lenge siden, hvor en av bolkene handlet om kulturforståelse. Foredragsholderen var fra Italia og kom med mange gode karakteristikker av nordmenn. Han fortalte også om hvor mye han hadde gledet seg til å feire 17. mai, fordi den store festdagen hadde han jo hørt så mye om. Men da dagen kom og han sto der festkledd, så endte han til sin store fortvilelse opp med å arrangere barneleker på skolen for sine og andres barn. Kona hans kalte det dugnad. Han hadde aldri hørt om det før og var overbevist om at det er typisk norsk, og det er det kanskje. Vi arrangerer dugnad, også med bunaden på. Hvem skulle vel ellers arrangere leker og bake kaker for oss på festdagene?

Vi i redaksjonen har jobbet på dugnad vi også, år etter år, men ikke alle like mye samtidig. Vi har fulgt hverandre i tykt og tynt, gjennom sorger og gleder, og små og store begivenheter. Noen er blitt mødre og andre er blitt bestemødre, noen har mistet og noen har fått, men Utposten har gått i trykken jevnt og trutt. Når noen i redaksjonen har vært satt ut av spill, så har det alltid vært andre der som har fått bladet i havn. Det har vært en opplevelse å være en del av dette gode samspillet. Korrekturlesing kan være kjedelig søndag kveld, og det å skaffe stoff til hvert nummer kan iblant fortone seg som en nervepirrende hinderløype, men når bladet kommer i posten, så er det alltid like givende. Vi trenger stadig nye redaktører, noen å gi stafettpinnen videre til, og håper Løvetannprisen er et bevis på at det faktisk lønner seg å stå på og at noen lar seg rekruttere. Arbeidet vårt er blitt sett og verdsatt, og det er jo det viktigste av alt; at noen setter pris på det man gjør.

Men det er ikke bare Utposten som drives i dugnadsånd. Alle våre kolleger som er tillitsvalgte, som driver med frivillig og politisk arbeid bruker av fritiden sin for oss andre. Det ligger ofte en pliktfølelse i det og et ønske om å bidra, men også en glede over å få noe til. I dette nummeret har vi intervjuet Olav Gunnar Ballo, som sies å være doktor også som politiker. Han satt tolv år på Stortinget og har brukt utallige kvelder og helger og år av sitt liv til å kjempe for det han tror på og til å prøve å få gjennomslag for sine meninger. Den som åpner munnen og sier det han mener både fra talerstolen og i media, må tørre å bli motsagt, og det krever mot og tro på seg selv. Han har skrevet utallige debattinnlegg og artikler, også her i bladet. At han skriver bøker er kanskje ingen overraskelse, men han skriver om sine personlige opplevelser, og det er en krevende øvelse det også.

Les intervjuet og bli inspirert! Kanskje du kan skrive om noe du er opptatt av, du også, om ikke annet noen linjer i Utposten? Og dersom du har pågangsmot og dugnadsånd nok til å bli med i redaksjonen, så er du hjertelig velkommen!