Olav Gunnar Ballo intervjuet av Mona Søndenå og Anne Grethe Olsen

Med ordet i sin makt

Olav Gunnar Ballo har delt livet sitt med oss i mange år. Som lege, politiker, forfatter og pappa har han vært åpen og ærlig og har måttet betale prisen for det. Nå er han tilbake i Finnmark, på trygg grunn, men med Storhavet som nærmeste nabo. Han brenner for Loppa kommune og for samfunnsmedisinen, og sier at han aldri har trivdes så godt i noen jobb som den han har nå.

Et blikk på intervjuobjektets CV røper et innholdsrikt liv. Noen høydepunkter kan vi rekapitulere: Olav Gunnar studerte medisin i Tyskland og ble cand.med. i 1983. Han hadde distriktsturnustjeneste i Alta, der han også arbeidet som kommunelege II til 1997, da han ble valgt inn som representant for SV på Stortinget. Hans politiske karriere omfatter tre stortingsperioder (1997–2009), og i løpet av disse årene var han medlem av sosialkomiteen, justiskomiteen og helse- og omsorgskomiteen samt visepresident i Odelstinget fra 2005 til 2009. Etter årene på Stortinget var han direktør ved Rettsmedisinsk institutt i Oslo, før han vendte tilbake til Finnmark og jobben som fastlege i Alta. Fra april 2016 har han vært kommuneoverlege i Loppa kommune.

Han har gjort seg bemerket som forfatter av bøkene Kaja, 1988–2008 og Stortingsliv, og han har skrevet kapitler til bøkene De nye korstogenes tid og Menneskeverd (Festskrift til Inge Lønnings 70-årsdag). Han har signert en rekke innlegg, kronikker og reiseskildringer i dagspressen og petitartikler i sosiale medier. Og for ikke å glemme: Han har gledet Utpostens lesere med reflekterte og ofte gripende essayer om opplevelser fra sitt liv som lege.

Vi møter Olav Gunnar på Scandic hotell i Alta en fredag kveld. Han opplyser tidlig at han har bilen stående utenfor og at han skal kjøre hjem til Øksfjord i Loppa kommune samme kveld. Det er der han bor nå og der han føler at han hører til: i en liten kystkommune i Finnmark, som har skjønt at det er viktig å holde på primærlegene sine, spesielt de som brenner for noe.

Ærlig stemme i politikken

Olav Gunnar Ballo har alltid vært interessert i politikk, men det var som 15-åring i 1972 – i forbindelse med EF-avstemmingen – at han for alvor ble politisk engasjert. Den gangen gikk han og bestevennen Inge Berg Nilssen fra hus til hus og argumenterte mot norsk EF-medlemskap.

– I gymnastida var jeg partipolitisk engasjert og særlig interessert i studentpolitikk. Under studietiden i Tyskland vil jeg ikke skryte på meg partipolitisk engasjement, men jeg beholdt interessen for politikk. De fleste av oss medisinstudenter opplevde CSUs Franz Josef Strauss som rimelig ekstrem, der vi fulgte ham på nært hold fra vårt studiested i Bayern. Helmut Schmidt og Willy Brandt var begge politikere jeg beundret. Hadde jeg kunnet stemme i Tyskland, ville jeg utvilsomt stemt SPD.

– Mens jeg arbeidet som kommunelege og som leder av Bossekop legesenter i Alta, spurte en pasient meg om jeg ville stå på listen til SV ved kommunevalget i 1991. Han hadde vel lagt merke til hvor jeg sto politisk, siden jeg da var lokal tillitsvalgt for Legeforeningen, med ganske hyppige medieutspill. Jeg sa ja til det, forutsatt at jeg havnet høyt på listen. Jeg ble medlem av kommunestyret i Alta i 1991, og Finnmark SVs tredjekandidat til Stortinget i 1993. Jeg møtte én gang på Stortinget som vararepresentant i 1994. Det ga mersmak. I 1997 ble jeg stortingsrepresentant.

UTPOSTEN: Folk som kjenner deg sier at du bærer meningene utenpå? Hva legger de i det?

– Jeg prøver å være tydelig på hva jeg mener. Det fører til polarisering. Lunkenhet i politikken har jeg aldri hatt sansen for. I 1993 skrev jeg leserinnlegg i Finnmarkmedia mot rettigheter basert på etnisitet, med overskrifter som «Nei til etnisk diskriminering». Da jeg kom på nominasjonsmøtet til Finnmark SV i 1993, sa jeg også der fra hva jeg mente. Reindriftsnæringen må gjøres bærekraftig, sa jeg. Reinkjøtt må gjøres tilgjengelig, og ulovlig omsetning må stanses.

– Sammen med én av mine tidligere hustruer; Heidi Sørensen, inviterte jeg nære venner på middag i Alta og serverte reinkjøtt. Dette var mens vi begge satt på Stortinget på midten av 2000-tallet. Men reinkjøtt lot seg ikke oppdrive i Alta. Heidi måtte ta med seg alt vi trengte av reinprodukter fra gourmetforretningen Fenaknoken i Stortingsgaten i Oslo, til det området i landet der det er mest rein.

Å dra til Loppa er det lureste jeg har gjort i hele min karriere. Foto: Olav Gunnar Ballo

– Heidi og jeg haiket et år fra Karasjok etter å ha gått på ski dit fra Alta. En kvinne fra Kautokeino stoppet og tok oss på ved Gievdneguoika. Hun kjente oss igjen og fortalte at hun hadde stemt på meg ved stortingsvalget. «Men lov meg at du ikke forteller det til noen», la hun til. Jeg tror vi fikk fem stemmer i Kautokeino ved det stortingsvalget, mens nesten 33 prosent av velgerne stemte på SV i Alta, den største oppslutningen SV fikk i noen kommune i Norge ved det valget.

UTPOSTEN: Men tre perioder på Stortinget var nok?

– To perioder på Stortinget var nok, hadde det ikke vært for medlemskapet i Presidentskapet. Jeg ville ikke sitte i Stortingets presidentskap, fordi jeg trodde det var et supperåd, men SVs daværende leder Kristin Halvorsen ville ha meg der. Det viste seg å være et fantastisk sted å være og den mest lærerike fireårsperioden av mitt liv så langt. Her kunne jeg følge kranglene mellom Thorbjørn Jagland og Carl I. Hagen på nært hold og støtte Thorbjørn når Carl I. fortjente å bli satt på plass, samt utvikle et godt og nært vennskap med Inge Lønning. Jaglands møteledelse var helt strålende, der han sikret at alle syn kom til orde før det ble konkludert.

– Det SV hadde foreslått i mange år, nemlig å endre pensjonsordningen for stortingsrepresentantene fra gullpensjoner til en ordning på linje med den øvrige befolkningen, fikk vi også til i Presidentskapet, i anstendighetens navn. Vi vedtok å nedsette en kommisjon på torsdag, på fredag hadde alle medlemmene av kommisjonen fått beskjed om at de måtte ut av sine sivile yrker for å gjøre en jobb for Stortinget, og på mandag var de i gang. Tre måneder senere la de fram sin innstilling. Å se Stortinget i arbeid når noe først er besluttet, burde alle få anledning til å oppleve. Det er som en gigantisk tunnelborer med 169 diamantbor; helt ustoppelig.

– Hvis du kommer andre steder og forventer at ting skal skje raskt og det ikke skjer, blir jeg nok fort utålmodig og på grensen til å føle frustrasjon. Da jeg var direktør ved Rettsmedisinsk institutt fikk jeg et helt korps med medarbeidere mot meg fordi de ikke ønsket endringer. Konfliktene ved instituttet var det imidlertid ikke jeg som skapte. Veggene var gjennomtrukket av konflikter før jeg kom. Enten måtte jeg ha brukt all energi på å oppnå resultater der, eller finne meg noe mer fornuftig å bruke tid og krefter på. Jeg valgte det siste.

UTPOSTEN: Savner du Stortinget?

– Alt har sin tid. I boken Stortingsliv beskriver jeg dette. Tiden med Dagfinn Høybråten som helseminister var den mest givende for meg personlig, men også for SV, vil jeg tro. Da bidro SV, sammen med regjeringen Bondevik, til å bestemme helsepolitikken i Norge. Bondeviks første mindretallsregjering var avhengig av støtte i Stortinget for å få sakene gjennom, og i helsesaker var SV ofte med i dette flertallet. Slik fikk vi blant annet vedtatt røykeloven. Dagfinn Høybråten og jeg stolte på hverandre og fikk i gang gode prosesser. Det som frustrerte meg mest var da SV var i regjering. Forankringen var da ofte illusorisk; som å stå på en togstasjon og hoppe på toget i fart, uten en gang å ville dra dit det skulle. Media er for lite opptatt av de demokratiske prosessene som faktisk fører fram til en beslutning. Man har trukket fram «SV på plenen». Men det var ikke bare SV, men også politikere fra mange andre partier som var der. Beslutninger skal tas i Stortinget og ikke i regjeringen. Det kalles parlamentarisme.

UTPOSTEN: Du er fortsatt aktiv politiker?

– Jeg er medlem av Arbeiderpartiet, men ingen aktiv politiker lenger. Det er viktig å ikke blande roller når man møter kommunestyret i Loppa som ansvarlig lege for helsetjenestene i kommunen. Alle politikere må kunne ha den samme tilliten til meg, uavhengig av partitilhørighet. Når det kommer til Arbeiderpartiet har Helga Pedersen og jeg vært motpoler når det gjelder Finnmarksloven, men i andre saker har det vært en fornøyelse å samarbeide med henne. Hennes datter og min yngste datter Oda går i samme klasse på Lakkegata skole i Oslo, så vi har god kontakt, sier Olav Gunnar.

Han blir ofte omtalt som en ærlig person – og innrømmer at det da kan være vanskelig å være lojal mot et partiprogram. Han viser til behandlingen av bioteknologiloven i 2004, og sier at Mehmet-saken var en av de mest frustrerende sakene han opplevde i Stortinget. Media hadde sterkt fokus på saken om seks år gamle Mehmet Yildiz, som var alvorlig syk av blodsykdommen tallasemi. En frisk bror eller søster med samme vevstype kunne gi Mehmet stamceller fra navlestrengsblod eller ny benmarg som kunne gjøre ham frisk, men den nødvendige genetiske testingen av befruktede egg var ulovlig i Norge.

Saken skapte stor debatt mellom de politiske partiene. Arbeiderpartiet kom med et forslag om å endre loven, men var avhengig av SVs stemmer for å få flertall i Stortinget. Olav Gunnar var helsepolitisk talsperson for SV og gikk imot forslaget. Han mente media ga en ensidig fremstilling og mistenkte at oppstyret kom fra fagfolk som ønsket loven endret for å fremme sine egne interesser, blant annet gjennom forskning. Hans motstand førte til sterkt press fra media og i eget parti. Olav Gunnar endte opp med å finne en løsning, som førte til at SV støttet forslaget til Frp og Ap, men sørget for å opprette et utvalg som kunne vurdere unntak i slike saker. Det sterke presset gjorde også at Ballo snudde, noe han senere angret sterkt på. Han har også uttalt at å snu i Mehmet-saken var det han angret mest på i løpet av sin politiske karriere, fordi han følte at han sviktet sin egen moral ved å gjøre det.

Doktorliv i Finnmark

Etter 12 år på Stortinget returnerte han til Finnmark og til en stilling som fastlege. Å gå ut i allmennpraksis etter et så langt opphold må sies å være beundringsverdig, men hva tenker han selv om overgangen?

– Folk gir oss så mye fra sin egen virkelighet. Det er faglig tilfredsstillende å jobbe i en liten kommune. Jeg trivdes godt i Alta, men det var veldig mye å gjøre, 20–25 pasienter per dag. Jeg kunne sitte utover kveldene og jobbe, og når jeg dro hjem hadde jeg mer ugjort enn da jeg kom samme morgen. I Loppa har vi tid til å fordype oss i faget, og å la pasientene få snakke ut, påpeker han.

Han legger til: – Mens jeg jobbet i Alta var jeg på et møte i Loppa kommune som rådgivende overlege for NAV i Finnmark. Helse- og omsorgsleder i Loppa spurte om vi hadde noen ideer til hvordan man skulle rekruttere leger til Loppa kommune. Da tenkte jeg at jeg kunne tenke meg en slik stilling selv. Paul Olav Røsbø hadde arbeidet i kommunen tidligere som kommuneoverlege. Hvis jeg tok kommuneoverlegestillingen kunne han tenke seg en deltidsstilling, og når det i tillegg er turnuslege her, så er vi godt bemannet. Å dra til Loppa er det lureste jeg har gjort i hele min karriere. Jeg har aldri hatt en jobb hvor jeg har trivdes så godt!

UTPOSTEN: Det sies at du opplever en større faglig utvikling nå enn på lenge og at du har «tatt av» innenfor samfunnsmedisinen?

– Andre får vurdere om jeg har tatt av. Sammen med vår sykepleier ved legestasjonen, Anne Merilä, skal jeg på diabeteskurs i Alta i juni. Da vil vi legge fram resultater fra egen kommune. Vi bruker NOKLUS og vil vise hvordan tettere oppfølging av diabetespasientene gir bedring av målbare parametre, som HbA1c og proteinuri. Det er så vidt jeg vet bare tre kommuner i Finnmark som bruker NOKLUS. Jeg opplever at diabeteskontrollene blir langt bedre for pasientene når vi systematiserer undersøkelsene ut fra et standard oppsett, slik NOKLUS legger opp til. Vi gjør årskontroller rimelig grundig, med utgangspunkt i nasjonale retningslinjer. Etter hvert håper vi å kunne standardisere andre undersøkelser, som blodtrykkskontroller, kolesterol og oppfølging av astma- og kolspasienter, for å ha nevnt noen eksempler.

UTPOSTEN: Rådmannen i Loppa har sagt at det er forskjell på leger som brenner for jobben sin og leger som brenner for kommunen. Hva tenker du om det?

– Rådmannen har vært framtidsrettet og lagt forholdene til rette for oss. Vi har nå to fastleger i til sammen 1,6 legeårsverksstillinger. Vi har fått kommunestyret med på å vedta at vi kan utvide til opptil 2,6 legeårsverk pluss turnuslege. Dermed kan vi få til avvikling av ferier, avspaseringer og permisjoner med de fast ansatte legene, uten bruk av vikar. Over tid sparer kommunen både penger og frustrasjoner på det, og befolkningen får hele tiden møte leger de kjenner, og som kjenner dem. Helgevaktene i Loppa er en fornøyelse. Jeg får gjort unna papirarbeidet og klarer å håndtere et begrenset antall henvendelser på en faglig tilfredsstillende måte. Vi har etablert et faglig samarbeid med den nærmeste nabokommunen, Kvænangen, med felles bakvaktordning for turnusleger og leger med veiledningsplikt. Ordningen starter etter planen 1. januar 2018, men allerede nå har vi en god dialog med kollegene i Kvænangen om legerekruttering, til beste for befolkningen i begge kommuner.

Ole Gunnar har skrevet en bok om Kaja, for at Oda skal huske henne.

– Jeg misliker sytingen fra politikerne i Alta over manglende sykehustjenester. De har latt kravene eskalere til det absurde, uten selv å bidra til nøkternhet i debatten, slik man burde forvente dersom de var seg bevisst det ansvaret de har for ikke å villede sin egen befolkning. Nylig sendte AMK ut ambulansebåten fra Loppa, med vår egen turnuslege, for å hjelpe en dårlig pasient i Komagfjord i Alta kommune. På utrolig vis klarte Altas politikere også å få dette til å handle om at pasienten hadde fått mere hjelp med et sykehus i Alta, mens realiteten var at de selv skulle sørget for at Altas vakthavende lege var tilgjengelig for befolkningen i Komagfjord. De har jo som kommunepolitikere ansvar for primærhelsetjenesten, som sviktet i Alta denne dagen, men ikke for spesialisthelsetjenesten som de virker langt mere opptatt av. Svaret for Altapolitikerne synes å være sykehus helt uavhengig av hvilke spørsmål som blir stilt.

– Legen som hadde vakt hos oss var borte fra Loppas befolkning i fem timer for å følge pasienten fra Alta kommune til Hammerfest sykehus. I kontakten med AMK etterpå sa jeg at de måtte begynne å se på kartet i området. En flokk med Alta-politikere er så brennende opptatt av ting de ikke har ansvar for, at de glemmer å ta vare på sin egen befolkning.

Skrivende lege

Olav Gunnar Ballo er glad i å formidle. De siste sju årene har han skrevet reiseartikler for lokalavisen Altaposten. Han har publisert noveller i Psykisk helse og for tiden holder han på med et bokprosjekt, en roman fra norsk psykiatri – tidfestet til 1979 – med tittelen Galskap. Det er en bok med gjennomgående svart humor, for å bruke hans egne ord.

– Det slår deg mer og mer at det ikke er pasientene som er gale, men samfunnet rundt dem. I boken går det fra vondt til verre. Pasientene må lide for de ansattes autoritære feilvurderinger, en slags Gjøkeredet på norsk, forteller han.

Han har også oversatt alle Pink Floyds tekster og gitt dem ut i bokformat – sammen med presentasjoner av hvert album. Han fikk manus i retur fra forlaget – uåpnet. Deretter trykket han boken selv i ti eksemplarer (Fortsett å skinne du sprø diamant – Pink Floyd på norsk, eget forlag). Han beholdt ingen eksemplarer selv.

– Skulle jeg en dag bli en berømt forfatter, kommer boken om Pink Floyd til å ha høyest verdi. De få som har den bør ta godt vare på den!

Interessen for tekster har han hjemmefra, fra en far som var norsklærer. Det kom godt med i norskundervisningen. Olav Gunnar minnes en episode fra 9. klasse på ungdomsskolen, da elevene skulle skrive en lang tekst på nynorsk.

– Faren min så gjennom min besvarelse, ristet på hodet, og rettet den. Han brukte å si at jeg hadde et paulinsk språk. Jeg måtte skrive kortere setninger og ta ut unødvendige ord. «Gjør det lettere og les tekstene høyt for deg selv», var beskjeden han gav meg. Det har jeg fulgt siden. Nynorsklæreren var forbløffet over min feilfrie besvarelse. Hun skjønte nok sammenhengen da jeg leverte nynorskstil nummer to, for uten hjelp fra min far var den langt fra feilfri.

UTPOSTEN: Du leser mye?

– Jeg leser mye, men kanskje ikke så mye skjønnlitteratur. Jeg er litt som min far. Det blir veldig mye sakprosa. Leser hver eneste dag. For eksempel om president Trump. Hva er det med ham, som er blitt så klin kokos? Hvordan er det mulig?

UTPOSTEN: Og du liker å fotografere? Din datter Oda sier at du har så mange fotoapparater, som hun må rydde i.

– Ja, hun sier: «Pappa du er så materialistisk». Sikkert fordi jeg har en fin bil og mange fotoapparater. Jeg kjøpte et dyrt kamera, og det er det lureste jeg har gjort. Det hadde jeg enorm glede av. Datteren min, Kaja, var fantastisk god til å ta bilder. Hun var veldig nøye og tok få bilder, men hun hadde det rette blikket. Hun var svært nøye med proporsjonene, og at hvert bilde hun tok skulle ha en hensikt, en form for budskap.

Foto: Olav Gunnar Ballo

Datteren Kaja Bordevich Ballo tok sitt eget liv i en alder av 20 år, etter å ha vært utsatt for en såkalt personlighetstest fra scientologisekten. Olav Gunnar har skrevet en bok om henne, for at Kajas søster Oda skal huske henne og vite hvem hun var. Boken har en personlig uttrykksform, og Olav Gunnar har vært åpen om det som skjedde.

– Finn Skårderud var briljant med Kaja. Da Kaja møtte Skårderud første gang, var hun skeptisk fordi han var psykiater. Jeg var der da han kom inn i rommet. Han ble stående ved døren og presentere seg. Hun sa at hun ikke likte psykiatere fordi hun ikke var gal. Han sa at han hadde jobbet ganske mye med gale folk før, men nå jobbet han med pasienter som hadde spiseforstyrrelser. Vi fikk et nært forhold til Finn Skårderud. Han sa at hun ikke hadde spiseforstyrrelse da hun døde, men hun hadde en sårbarhet. Hvis man på utspekulert vis, slik scientologene gjorde, utnytter denne sårbarheten, kan det få fatale følger, sier Olav Gunnar.

Han forteller at han, etter at Kaja døde, gikk og grublet i katakombene under Stortinget – der hvor alle bilene står. På den tiden satt han i presidentskapet, og han var godt kjent med sjåførene. Han husker at en av sjåførene kom forbi og sa: «Selv om din datters liv er slutt, så må ditt liv gå videre». Og han husker godt prestens ord i begravelsen til Kaja: «Livet er ikke rettferdig eller urettferdig. Livet bare er».

– Livet blir som det blir, så får man prøve å gjøre det beste ut av det, sier Olav Gunnar ettertenksomt før han setter seg i bilen for å kjøre tilbake til Øksfjord i Loppa, der leiligheten og helgevakten venter. Med utilslørt ironi legger han til at det bare er forholdet til jobben som vil vare evig for ham, men vi skjønner at det som har vart lengst nettopp er forholdene han har til sine nærmeste: sin far, barndomsvennen Erik, døtrene Tine, Frida, Kaja og Oda, sin tidligere kone Heidi Sørensen, venn og politikerkollega Helga Pedersen og legekollega Pølle med flere. Viktige personer i forskjellige faser av livet, som gir ham styrke til å bære meningene utenpå seg livet ut.