Arbeidsmedisin og helsefremmendesamhandling

Denne artikkelen viser betydningen av helsefremmende og forebyggende tiltak i arbeidslivet. Dessuten synliggjøres hvordan samhandling mellom næringslivets innsats i helse, miljø og sikkerhet (HMS) og bedriftshelsetjenesten kan supplere kommunens helsefremmende og forebyggende tiltak for å styrke det samlede folkehelsearbeidet i et geografisk område. God arbeidshelse handler blant annet om å skape inkluderende og gode fellesskap, for dermed å fremme folks evne til å ivareta egen helse og trivsel.

Arbeid er en sentral del av alles liv. Illustrasjonsfoto: Colourbox

Innledning

Arbeid er viktig for både liv og helse

Arbeid er en sentral del av alles liv. En kan hevde at vi arbeider minst halvparten av vårt våkne liv, men i virkeligheten arbeides det sannsynligvis mye mer. Hva som defineres som arbeid er kulturelt betinget, i det ligger at noens arbeid, er fritid for andre. Hele inndelingen i arbeid og fritid er kanskje en moderne konstruksjon, tilpasset det organiserte arbeidsliv. Denne inndelingen mellom arbeid og fritid er på mange måter i ferd med å bli visket ut igjen, idet globalisering, internett og smarttelefoner gjør tilgjengelighet nærmest grenseløs for mange.

Den mannen ber tyngste børi som ingen har å bera.

Jan-Magnus Bruheim (1914–1988)

Så hva er arbeid? Hvis vi ser bort fra definisjonen i fysikken, handler de fleste definisjoner av arbeid som menneskelig aktivitet, og om målsettinger. Målsettingen kan være så mangt, men resultatet kan ofte oppleves eller sees i en eller annen form for resultat. Resultatet kan være stort eller lite og kan tillegges ulik verdi av ulike mennesker, men hvis resultatet er i tråd med målsetting vil vi oppleve mestring. Derved er arbeid en av de viktigste arenaer vi mennesker har for mestring.

Hvordan henger arbeid sammen med helse?

En av de første spørsmålene vi spør oss når vi blir syke er: Kan jeg gå på jobb? Implisitt sier dette noe om arbeidets betydning for oss, men også at helse er nødvendig for arbeid. Dette er formalisert i en rekke yrker, idet det kreves helseattester for flygere, yrkessjåfører, oljearbeidere og mange andre grupper. Utbetalinger for menneskers reduserte arbeidsevne som følge av sykdom, uførhet eller alder er samlet sett samfunnets største utgift. Så at helse er nødvendig for arbeid er en grunnleggende faktor, i alle fall i statsbudsjettet!

Et viktig spørsmål i dagens arbeidsliv er hvordan redusere sykefravær, styrke trivsel og produktivitet. Vår tids utfordringer i arbeidslivet er å samhandle med våre kollegaer på en helsefremmende måte. Dette kan forebygge sykdom, fremme helse og utvikle et godt psykososialt arbeidsmiljø.

Arbeidsplassen er en kilde til god helse hvor folk tilbringer store deler av sitt liv (Bakken, 2012). Å ha et arbeid å gå til som gir opplevelse av mening, økonomisk trygghet, trivsel, tilknytning til et fellesskap og struktur i hverdagen, er viktige psykososiale faktorer for god helse. Men arbeid kan også føre til sykdom og negativ helse. Konflikter, mistrivsel og dårlig fysiske arbeidsforhold kan føre til belastninger og ha negativ innvirkning på helsa.

Arbeidslivet er derfor en viktig arena i det helsefremmende arbeidet, da det påvirker folks hverdag og velvære i stor grad (Leira, 2011). Men arbeidsplassen har til nå vært lite utnyttet som arena for folkehelsearbeid (Foss, 2014).

Samtidig vet vi at arbeid kan gi helseskader. På verdensbasis vet vi at det er ca. 2. millioner arbeidsrelaterte dødsfall årlig. Mange av disse skyldes ulykker eller kreft. Det anslås også at 37 prosent av ryggplager og 13 prosent av kroniske lungesykdommer skyldes arbeidsmiljøet (Fingerhut, M., et. al., 2005). Ut fra dette skulle en mene det var opplagt at gode arbeidsmiljøer kan forebygge disse skadene og sykdommene. Men skal vi våge å flytte oss lenger opp på skalaen – kan arbeid faktisk være – ikke bare tilrettelagt for å unngå helseskader – men faktisk helsebringende?

Forskning

Det å ha arbeid og helse

På samfunnsnivå vet vi at arbeidsløshet henger sammen med sosial nød, og vi vet at sosial nød henger sammen med uhelse.

Fra studier både i vårt eget land og fra andre land har vi lenge visst at det å være i jobb har sammenheng med bedre helse enn det å ikke være i jobb (Asbjørnsen et al., 1985; Bartley, Sacker & Clarke, 2004). Dette har ikke nødvendigvis sammenheng med økonomiske konsekvenser i det å ikke være i jobb. Det å ikke være i jobb kan frata oss følelsen av å mestre, å bety noe, og fjerne oss fra sosiale sammenhenger som kan henge sammen med jobben. De senere årene har vi i Norge vært opptatt av «et inkluderende arbeidsliv» – således har det vært betydelig offentlig debatt om hvordan vi skal få folk til å kunne arbeide selv med sykdom eller skader. Her har vi nok mye å hente: de store linjene er at det ikke er vesentlige forbedringer i sykmeldinger og uførhet, og at fortsatt er det svært mange mennesker som står utenfor arbeidslivet. Ifølge Statistisk sentralbyrå er antallet personer som mottar uføretrygd over 310 000 personer.

Arbeidstid og helse

Selv om det å ha en jobb har helsebringende effekter, har arbeidstiden også en betydning for helsa på kort og lang sikt.

Lange arbeidsdager/økter gir økt ulykkesrisiko, noe som underbygges av observasjoner av gradvis reduksjon av yteevne ved arbeid utover «normal» arbeidstid. Lange arbeidsdager gir også økt risiko for psykiske plager og også noe økt risiko for hjerte- og karsykdommer.

Natt- og skiftarbeid gir i første rekke søvnforstyrrelser, økt ulykkesrisiko og nedsatt funksjon/yteevne. Natt- og skiftarbeid gir også økt risiko for bl.a. hjerte- og karsykdommer og psykiske plager (STAMI- rapport 2008, 2014).

Mange av de uheldige effektene ved lange og «ubekvemme» arbeidstider viser at positive effekter av arbeid er avhengig av hvor mye vi jobber, og at det er viktig å sørge for tilstrekkelig søvn og tid til restituering. Således underbygger dette betydningen av en god balanse mellom arbeid, fritid og hvile. Viktigheten av en slik balanse underbygges av aktuell forskning, blant annet en stor studie gjennomført blant over 24 000 arbeidstakere i 27 europeiske land (Lunau, T., Bambra, C., Eikemo, T. A., van der Wel, K. A. & Dragano, N., 2014).

Mestringsperspektivet

Samtidig som vi vet at arbeidet er en viktig arena for mestring, vet vi også at helsen vår avhenger i hvilken grad vi mestrer arbeidet. Noen yrker krever mye og derfor vil bare folk som har relativt god helse kunne mestre slike yrker. Eksempler på slike krevende yrker er politi, militære eller flyger. Når vi studerer helse i disse yrkene, kan vi feilaktig tolke at utøverne er friske som et bevis på at arbeidsplassen er helsefremmende. Når vi observerer at disse arbeidstakerne er spesielt friske, vet vi ikke hvor mye av dette som skyldes det at friske mennesker søker slike jobber. Dette kalles «the healthy worker effekt» og gjør at det å vurdere hvilke arbeidsplasser som er helsefremmende, kan være vanskelig. Dette viser også gjensidigheten i hvordan arbeid og helse påvirker hverandre.

Fysisk aktivitet i arbeid

Fysisk aktivitet i arbeid kan gi styrke og utholdenhet. Samtidig er det viktig med tilrettelegging for å sikre at arbeid kan virke oppbyggende for fysikken. Variasjon i bevegelser bidrar til at de positive sidene av bevegelse bevares, samtidig som en unngår belastningsskader. En rekke studier viser positive sider av bevegelse for å forebygge muskel-skjelett lidelser, og dette er velkjent. Helsefremmende arbeidsplasser kan bidra til riktig bevegelser og trening, gjennom tilrettelegging ved riktig arbeidsverktøy, riktig dose bevegelse og variert bevegelse og tilrettelegging for fysisk aktivitet og trening (Van Eerd et al., 2016).

Kan natur og kultur fremme helse i arbeidslivet?

Et doktorgradsprosjekt ved Universitetet i Bergen viser at forsøkspersoner som ser på video fra et naturmiljø, hadde mer utvidet oppmerksomhet enn den andre gruppen som hadde sett video fra et bymiljø (Laumann, 2004). I et annet forsøk undersøkte man effekten av å gå tur i et naturmiljø kontra et bymiljø. Etter hver tur fikk deltakerne en mentalt krevende oppgave. Resultatet viste at forsøkspersonene som hadde gått tur i naturen, jobbet mer intenst med oppgaven og presterte bedre på oppgaver som krevde strategisk tenkning og planlegging. Eksperimentet viste videre at de som hadde vært ute i naturen, hadde mindre negative følelser. Dessuten viste måling av hjerterytme og blodtrykk at naturgruppen hadde lavere nivå av fysiologiske stressreaksjoner enn de som gikk tur i bymiljø.

Dette kan relateres til arbeidsliv, produktivitet og trivsel. Tilgjengelighet til grønne lunger i nærheten av arbeidsplassen (parker, trær, blomster) kan gjøre arbeidstakere mer robuste mot stress. Det viser seg at personer som har utsikt til natur fra arbeidsplassen, føler seg mer tilfredse enn de som ser inn i vegger eller bygninger (Kaplan, R. & Kaplan, S., 1989). Opplevelse av sammenheng, både til natur og kollegaer, vil kunne styrke arbeidsgleden, trivsel og produktivitet.

Epigenetikk og arbeidsmiljø

Nyere forskning viser hvor viktig miljø og livsstil er for å aktivisere eller passivisere de anleggene for helse og sykdom vi alle bærer i våre gener (Stoltenberg, 2005). Dette gjelder også i arbeidslivet. Videre forskning og kunnskapsutvikling på dette området er derfor viktig når vi skal forstå hvordan sykdommer utvikles og hvordan de kan forebygges, behandles og rehabiliteres i et helsefremmende og bærekraftig perspektiv.

Arbeidsmedisin og folkehelse

Det har av ulike årsaker vært lite samarbeid mellom kommunale eller fylkeskommunale folkehelsekoordinatorer og helsepersonell i bedriftshelsetjenesten (BHT), bortsett fra noe innenfor miljørettet helsevern (Foss, 2014).

Det er derfor behov for nytenkning i folkehelsearbeidet og den delen av dette som er relatert til arbeidslivet. Vår tids sykdomspanorama og høye sykefravær trenger nye metoder for helsefremmende og forebyggende arbeid også i arbeidslivet. Dagens helseproblemer er annerledes enn for 30–50 år siden. Folkehelseloven (2011) vektlegger økt tverrfaglig satsing på forebygging i kommunene, er tegn på en mer helhetlig og helsefremmende politikk (Lov om folkehelsearbeid, 2011). Arbeidsmiljøloven fremhever også at arbeidstakere har rett til et trygt arbeidsmiljø som sikrer dem mot fysiske og psykiske skadevirkninger, i tillegg til

«et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon» (§ 1 – 1 a).

I forkant av denne reviderte arbeidsmiljøloven ble det i 2003 inngått en avtale mellom myndighetene og ulike aktører om helsefremmende arbeidsplasser (Leira, 2011).

Praktiske eksempler

Helsefremmende tiltak i arbeidslivet

På 1980-tallet tok Verdens helseorganisasjon (WHO) initiativ til å utvikle en ny forståelse og satsing på helsefremmende arbeid, eller «health promotion» (Mæland, 2012). Det nye helsefremmende arbeidet bygde blant annet på følgende prinsipper:

  • Helsefremmende arbeid må rette seg mot helsepåvirkninger i folks hverdagsliv og ikke spesielt mot høyrisikogrupper

  • Helsefremmende arbeid skal bidra til å redusere ulikhetene i helse mellom folk

  • Helsefremmende arbeid må kombinere forskjellige tilnærminger og metoder

  • Helsefremmende arbeid må stimulere til aktiv deltakelse fra befolkningens side

Med helsefremmende arbeid beveger man seg innenfor feltet som på engelsk kalles «health promotion». Ifølge WHOs Ottawa Charter fra 1986 er helsefremmende arbeid prosessen som gjør det mulig for folk og samfunn å øke egen kontroll over helsefaktorer, og dermed bedre egen helse for å leve aktive og produktive liv (Ottawa Charter for Health Promotion, 1986).

Dahlgren og Whiteheads sin sosiale modell for helse fra 1991 viser de faktorer som påvirker oss på individnivå, i lokalsamfunnet, sosioøkonomisk, kulturelt og miljøfaktorer mer generelt (Dahlgren & Whitehead, 1991). Disse arbeidene er i pakt med de verdier, mål og metoder i NaKuHel-konseptet for samspillet Natur-Kultur-Helse (Tellnes, 2009). I det følgende beskrives hvorfor og hvordan det er viktig å prioritere helsefremmende arbeid og salutogenese for å møte vår tids utfordringer knyttet til folkehelse, arbeidsevne og trivsel.

Et aktuelt eksempel på viktigheten av helsefremmende arbeid er nyere utvikling innen luftfarten. Det er kjent at flygere er avhengig av en god helse for å ivareta sikkerheten til flygingen og passasjerene under tidvis krevende forhold, og på grunnlag av dette er flygere underlagt regelmessige helsekontroller. En økende kunnskap i begrensningene ved slike kontroller for kontrollenes skyld, og samtidig en erkjennelse av hvilke muligheter som ligger i forebyggende helsearbeid knyttet til arbeid, har ført til at FNs luftfartsorganisasjon, ICAO, ønsker å bruke denne muligheten også for å trygge verdens luftfart. ICAO vedtok nylig en bestemmelse om at alle nasjonale myndigheter i mer enn 200 medlemsland skal ha et program for «health promotion» eller helsefremmende tiltak for dem som har flygende tjeneste. Selv om slike tiltak vil variere fra land til land og fra kultur til kultur, understreker det et grunnleggende prinsipp at helsefremmende tiltak på jobb bidrar til sunnere og tryggere arbeidstakere og derved også bedre sikkerhet for publikum (ICAO, 2016).

Avsluttende kommentar

Helsefremmende ledelse har sannsynligvis betydning for et godt psykososialt arbeidsmiljø. For å unngå helseproblemer må det være god balanse mellom kravene de ansatte blir stilt ovenfor og muligheten de har til kontroll i arbeidet (Theorell & Karasek, 2000). På Høgskolen i Lillehammer finnes det studietilbud i helsefremmende ledelse (Batt-Rawden & Tellnes, 2011).

Selv om ulike risikofaktorer på arbeidsplassen (støv, inneklima, støy) har blitt redusert de siste 20–30 årene, krever nye sykdomspanorama at det tenkes langsiktig innenfor forebyggende og helsefremmende tiltak på arbeidsplassen. Det fremheves at det trengs mer forskning på hva som skaper engasjement og arbeidsglede, og ikke bare på faktorer som bidrar til sykdom, plager og sykefravær (Bakken, 2012). Det å bli sett, anerkjent og verdsatt på arbeidsplassen er viktige psykososiale faktorer for å fremme engasjement og trivsel.

Forskning viser dessuten at langtidssykemeldte som strever med å komme tilbake i jobb finner mestring i hverdagen ved å bruke helsefremmende natur, kunst og kulturaktiviteter (Batt-Rawden & Tellnes, 2012). Primær forebygging og helsefremmende arbeid må inkluderes i arbeidslivet, ikke bare i festtaler og Stortingsmeldinger, men i praktisk politikk og samhandling. Utfordringen er å få ledere i arbeidslivet, tillitsvalgte, politikere, samfunnsplanleggere og helsepersonell til i større grad å vektlegge salutogenese. Helsefremmende natur- og kulturaktiviteter i arbeid, hjem og fritid kan bidra til å gjøre oss mer friske, robuste og produktive. Helsefremmende ledelse og teambygging bør være et mål for fremtidens virksomheter og næringsliv.

Litteratur

  1. Antonovsky A. (1987). Unraveling the Mystery of Health. San Francisco: Jossey-Bass Publishers.

  2. Asbjørnsen, T. O. et al., (1985). Arbeidsløshet og helse: Effekter av psykososiale belastningsfaktorer på psykisk og somatisk helse blant unge arbeidsledige. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 22 (1) 3–13. http://folk.uib.no/pspsm/documents/Arbeidsloshet-og-helse-1985-Asbjornsen-Matthiesen-Stokka-Eide.pdf

  3. Bakken, B. (2012). Helsefremmende arbeidsplasser – for et arbeidsliv som inkluderer. Idébanken.org.

  4. Bartley, M., Sacker, A. & Clarke, P. J. (2004). Employment status, employment conditions and limiting illness: Prospective evidence from the British household panel survey 1991–2001. J Epidemiol Community Health, 58, 501–506. doi:10.1136/jech.2003.009878.

  5. Batt-Rawden, K. B. & Tellnes, G. (2011). The benefits of nature and culture activities on health, environment and wellbeing: A presentation of three evaluation studies among persons with chronic illnesses and sickness absence in Norway. In: Nordby, H., Rønning, R. & Tellnes, G. (eds.). Social aspects of illness, disease and sickness absence. Oslo: Unipub, Oslo Academic Press.

  6. Batt-Rawden, K. B. & Tellnes, G. (2012). Social factors of sickness absences and ways of coping: A qualitative study of men and women with mental and musculoskeletal diagnoses, Norway. International Journal of Mental Health Promotion, 14, 83–89.

  7. Dahlgren, G. & Whitehead, M. (1991). Policies and strategies to promote social equity in health. The Lancet, 338, 1059–1063.

  8. Dybdahl, C. (2014). Selvrapportert funksjonsevne hos deltakere på fysisk aktivitet på resept. (Masteroppgave) Ås: Institutt for landskapsplanlegging, NMBU.

  9. Foss, Ø. T. (2014). Arbeidshelse. In: Småland Goth, U. (Red). Folkehelse i et norsk perspektiv. Oslo: Gyldendal Akademisk.

  10. ICAO (2016). Amendment 173 to the International Standards and Recommended Practices, Personnel Licensing. (Annex 1 to the Convention on International Civil Aviation) ICAO, Montreal. http://web.shgm.gov.tr/documents/sivilhavacilik/files/pdf/saglik_birimi/mevzuat/ICAO_Annex prosent201-ed11.pdf

  11. Fingerhut, M., Driscoll, T., Imel Nelson, D., Concha-Barrientos, M., Punnett, L., Pruss-Ustin, A., Steenland, K., Leigh, J. & Corvalan, C. (2005). Contribution of occupational risk factors to the global burden of disease. SJWEH Suppl; no 1: 58–61.

  12. Leira, H. L. (2011). Arbeidsmedisin. Oslo: Gyldendal Akademisk.

  13. Laumann, K. (2004). Restorative and stress-reducing effects of natural environments. (Dr. psyhcol. avhandling). Bergen: Universitetet i Bergen.

  14. Lov om folkehelsearbeid (2011). Oslo: Stortinget.

  15. Lunau, T., Bambra, C., Eikemo, T. A., van der Wel, K. A. & Dragano, N. (2014). A balancing act? Work-life balance, health and well-being in European Welfare states. European Journal of Public health, 422–427. http://eurpub.oxfordjournals.org/content/24/3/422.

  16. Meld. St. 34 (2012–2013) (2013). Folkehelsemeldingen, god helse – felles ansvar. Oslo: Helse- og

  17. omsorgsdepartementet.

  18. Mæland, J. G. (2012). Forebyggende helsearbeid: Folkehelsearbeid i teori og praksis. (3. utg). Oslo: Universitetsforlaget.

  19. Ottawa Charter for Health Promotion (1986). World Health Organization, Genève.

  20. Stoltenberg, C. (2005). Genetics and environment. I: Tellnes, G. (eds.). Urbanisation and health – new challenges in health promotion and prevention. Oslo: Oslo Academic Press.

  21. STAMI (2008). Arbeidstid og helse. En systematisk litteraturstudie. (STAMI-rapport 21/2008). http://www.academia.edu/19417701/Arbeidstid_og_helse._En_systematisk_litteraturstudie

  22. STAMI (2014). Arbeidstid og helse (STAMI-rapport 1/2014). https://stami.no/arbeidstid-og-helse/.

  23. Tellnes, G. (1995). Aktiv rehabilitering: Kan natur-, kultur- og helseaktiviteter supplere medisinsk behandling og yrkesrettet attføring? Attføring og Arbeid; 15 (2), 4–6.

  24. Tellnes, G. (2003). Samspillet Natur-Kultur-Helse: NaKuHel-konseptet i teori og praksis. Oslo: Unipub forlag (Fagbokforlaget).

  25. Tellnes, G. (2009). How can nature and culture promote health? Scandinavian Journal of Public Health; 37, 559–561.

  26. Tellnes, G. (2014). Kan helsefremmende tiltak øke arbeidsevnen blant sykmeldte og brukere i NAV? In: Tellnes, G. & Claussen, B. (Red.). Folkehelsens framtid – hvor går NAV? Oslo: Cappelen Damm.

  27. Theorell, T. & Karasek, R. (2000). The demand-control-support model and CVD. In: Schnall, P. L. et al. (eds.). The workplace and cardiovaskular disease: Occupational medicine. Philadelphia: Hanley and Belfus Inc.

  28. Van Eerd et al. (2016). Effectiveness of workplace interventions in the prevention of upper extremity musculoskeletal disorders and symptoms: An update of the evidence. Occup Environ Med., 73 (1), 62–70.