Høye krav

Rolf Jacobsen. KILDE: Samlede dikt, Gyldendal, 1999

Dette diktet ble valgt som et øyeblikksbilde i livet der stress, frustrasjon og en følelse av å aldri strekke til var bakteppet. Det er heldigvis ikke alltid sånn, men kanskje litt for ofte? I alle fall handler dette diktet om noe som for meg er et steinkast unna og som har navn som Mukampen, Steinhø, Ranglarkampen og Rondeslottet. Burde komme meg opp på dem oftere...

Jeg ønsker å utfordre Åsne Ask Hyldmo til å ta over stafettpinnen.

Mere fjell

Av og til

må noe vare lenge,

ellers mister vi vel vettet snart,

så fort som allting snurrer rundt med oss.

Store trær er fint

og riktig gamle hus er fint,

men enda bedre –

fjell.

Som ikke flytter seg en tomme

om hele verden enn forandres

(og det må den snart),

så står de der

og står og står

så du har noe å legge pannen inntil,

og kjøle deg

og holde i noe fast.

Jeg trivs med fjell.

De lager horisonter

med store hugg i,

som de var smidd av smeder.

Tenk på: – Den gamle nupen her har stått som nå

helt siden Haralds-tiden.

Den sto her da de spikret en arming fast til korset.

Som nå. Som nå.

Med sildrebekker på og lyngkjerr og den store

bratte pannen

uten tanker i. Den sto her

under Belsen og Hiroshima. Den står her nå

som landemerke for din død, din uro,

kanskje dine håp.

Så du kan gå derbort og holde i noe hardt.

Noe gammelt noe. Som stjernene.

Og kjøle pannen din på den,

og tenke tanken ut.

Og tenke selv.

Rolf Jacobsen

KILDE: Samlede dikt, Gyldendal, 1999