Vår følelse av sammenheng

Enten vi er samfunnsmedisinere, fastleger eller sykehusleger har vi et felles mål om å bidra til at folk kan bevare helsa og leve gode liv. Innslagspunktene er mange, og vi jobber på ulike nivå og med ulike metoder. Det er et stort spenn fra samfunnsmedisinske oppgaver med befolkningsfokus, til kurativt legearbeid med individfokus. I dette ligger det også en fare for at vi kan bli fremmedgjorte for hverandre og at vi mister vår følelse av sammenheng. Det må vi passe oss for.

De som jobber kurativt i førstelinja, som hver dag kjenner trykket fra pasientene, må være trygg på at kommuneoverlegen forstår deres hverdag, og at de er på samme lag. På samme måte må legene i samfunnsmedisinske stillinger få aksept fra de som jobber kurativt om at de ser meningen med folkehelsearbeidet og de andre samfunnsmedisinske oppgavene. Vi kan trekke denne linja videre inn til våre kolleger på sykehusene. I en tid der noen ønsker å bygge murer, må vi øve oss på å bygge broer.

Selv om vi kanskje noen ganger er fanget i systemer som setter oss opp mot hverandre, må vi ikke glemme at vi har et felles samfunnsoppdrag knyttet til den samme befolkningen. Det krever at vi snakker sammen, møtes, bygger relasjoner på tvers av spesialiteter og skaper oss arenaer der vi har tid og mulighet til å løfte blikket og ta vare på de viktige, store linjene. Å bygge en sterk primærhelsetjeneste der fastleger og samfunnsmedisinere – de primærmedisinske tvillingene – står skulder ved skulder og danner en motvekt til økt medikalisering av samfunnet, sosiale ulikheter i helse og overforbruk av helsetjenester, er en slik linje.

Å sikre befolkningen god helse, starter ute i kommunene, der folk lever livene sine. Kommunene har fått ansvar som det operative og utøvende ledd i den nasjonale strategien for å forebygge sykdom og fremme helse. Dette er et stort ansvar som krever styrking av kompetanse og kapasitet både i og utenfor helsetjenestene. Det har allerede i flere år pågått et omfattende arbeid i de fleste kommuner for å imøtekomme folkehelselovens krav om å ha oversikt over befolkningens helse og hva som påvirker den. Det er ansatt folkehelsekoordinatorer og startet opp frisklivssentraler, etablert folkehelseforum og utviklet egne kommunedelplaner for folkehelse. Dette arbeidet er bredt og tverrfaglig og foregår på tvers av alle sektorer. Henger vi som er leger i primærhelsetjenesten med i dette arbeidet, eller står vi på perrongen når toget går? Hva er egentlig medisinens bidrag i folkehelsearbeidet? 

Utposten har invitert ulike folkehelseaktører til å skrive om sitt arbeid og oppdrag og hvordan de opplever samarbeidet med legene. I dette nummeret kan du lese om ulike initiativ som Folkehelseforeningen, Sunne kommuner, Trygge lokalsamfunn, Senter for helsefremmende forskning og Nettverket for helsefremmende sykehus.

Skal primærhelsetjenesten utvikle seg i tråd med samfunnet rundt oss, må vi kanskje endre spillereglene og tenke nytt. Les om hvorfor psykolog Arne Holte mener vi bør satse mer på å forebygge psykiske lidelser, om handlekraftige Ruth Marie S. Donovans meninger om sosial markedsføring og blått hav, og om folkehelseforkjemper Roar Bloms synspunkter om at vi er på feil kurs når helsevesenets suksess måles i stadig flere syke, snarere enn et friskere folk. Leder i Norsk samfunnsmedisinsk forening, Henning Mørland, redegjør for sammenhengen mellom samfunnsmedisin og folkehelsearbeid. Han peker på at samfunnsmedisinen må levere det samfunnet har behov for, og samfunnsmedisineren må evne å tilpasse seg omgivelsene. 

Det er uten tvil behov for et faglig løft innen kommunal samfunnsmedisin. Hvordan skal ellers kommunene klare å bygge opp et systematisk og kunnskapsbasert folkehelsearbeid? Vi trenger lærebøker, forskningsinitiativ, kompetansesentre, nettverk og en større anerkjennelse av samfunnsmedisin som en egen spesial-itet. I den sammenheng kan du lese to opplysende artikler om praksisnær kommunal samfunnsmedisin fra Tysvær og Trondheim kommune, der man har jobbet systematisk med henholdsvis ulykkesforebygging og ren luft. 

Til dette temanummeret har vi også spurt et utvalg av kommuneoverleger om hvordan de ser på sammenhengen mellom klinisk medisin, samfunnsmedisin og folkehelse. Flere uttrykker et ønske om å trekke fastlegene mer inn i folkehelsearbeidet. De kan finne støtte blant annet i Legeforeningens rapport fra 2013, Pulsen opp for bedre helse (1) og World Medical Associatisons (WMA) rapport Doctors for Health Equity (2) som oppsummerer med at 

«Doctors working at all levels can make significant impact on health inequity through action on the social determinants». 

Noen fastleger tenker nytt i tråd med disse tankene, og vi har intervjuet «joggelegen» Ole Petter Hjelle i Åsgårdstrand som har blitt kjent for å ta pasientene sine med ut på joggetur. Hvordan har han tid til slike ting?

Det er fristende å sitere Sir Michael Marmot, som er leder av Institute of Health Equity og som har ledet arbeidet med nevnte rapport for WMA: 

«Why treat people and send them back to the conditions that makes them sick?» 

Fastleger og samfunnsmedisinere må børste støvet av idealene fra 1984 da de to spesialitetene ble opprettet for å bygge en sterk primærhelsetjeneste der individ og samfunn var to sider av samme sak. Alt vi gjør henger sammen. La oss bevare den følelsen av sammenheng! 

Referanser

  1. Den norske legeforening: Pulsen opp for bedre folkehelse. Oslo, 2013.

  2. World Medical Association: Doctors for health equity (2016).