Ole Petter Hjelle intervjuet av Badboni El-Safadi

Joggelegen fra Åsgårdstrand

Fastlege Ole Petter Hjelle ved Åsgårdstrand legekontor tok Norge med storm da han tok på seg joggedressen og ble med sine pasienter på treningstur. Nå som undersøkelser viser at dette fører til varige livsstilsendringer, økt livskvalitet og færre sykehusinnleggelser – er det ikke da mer lønnsomt å satse på forebyggende tiltak?

Hvis vi ikke gjør endringer vil hele velferdssystemet velte, formaner trimlegen.

Når Utposten inviterer til en samtale om forebyggende helsearbeid, stiller Ole Petter Hjelle mer enn gjerne opp – innimellom alle sine gjøremål rundt fastlegearbeid, undervisning, trening og familietid. – Det handler om knallhard prioritering, sier Hjelle med et lurt smil og med et klart hint til dagens tema: Å tenke forebygging, også i fastlegepraksis. Vi setter oss til bords ved havna i Horten med utsikt over Oslofjorden en sen kveld. 

Trening i regi av legekontoret

Hjelle ble rikskjendis over natten i 2015 da han – sammen med kollega Harald Edvard Mølmen – bestemte seg for å trene med sine pasienter. Den livlige trebarns-faren har bestandig hatt en mer enn middels interesse for fysisk aktivitet, og tilfeldighetene førte ham sammen med en likesinnet kollega i Åsgårdstrand et par år tidligere. De var begge opptatt av forebyggende medisin og fysisk aktivitet, og lei av bare å snakke om at fysisk aktivitet er sunt. 

– Jeg hadde snakket en rekke ganger med en pasient om livsstils- og kostholdsintervensjon. Og ja, han var enig i alt jeg sa, men hver gang han kom tilbake skjønte jeg at han ikke helt hadde fått det til. Så jeg dristet meg til å spørre: «Hva tror du skal til for at du skal få til de tingene du sier du skal gjøre?» Han svarte at dersom det var noe i regi av legekontoret, så skulle han nok klare å få det til. Og da diskuterte vi det internt og hang opp en plakat på legekontoret der vi listet opp en rekke kroniske sykdommer; diabetes, høyt blodtrykk, hjerte-kar-lidelse... De vi håpet at vi skulle få med var jo de som ikke var aktuelle til å gå på treningsstudio eller de som ville hatt vansker med å komme i gang på egenhånd, og det mener jeg at vi har lykkes med ganske godt! 

– Vi skrev at de som ville være fysisk aktiv på tross av kroniske sykdommer kunne melde seg på. Og så meldte det seg 50–60 personer! Da tenkte vi at hvis vi skulle gjøre dette, så måtte vi gjøre det ordentlig. Derfor gjorde vi en baseline-undersøkelse for å dokumentere 24-timers blodtrykk, kolesterolnivå og en rekke andre parametere – og satt i gang.

Ole Petter Hjelle gir alt både på jobb og privat.

UTPOSTEN: Hvor fikk dere informasjonen om hvilke tester som var relevante for baseline?

– Vi valgte parametre som kunne påvirkes av trening. Mølmen har dessuten tatt en doktorgrad om effekten av fysisk aktivitet på blodtrykket hos hjertesyke. Videre er min kone Ragnhild Kvarberg fysioterapeut, og vi fikk med henne på aktivitetsdagene. Vi tenkte at det måtte organiseres slik at det også var litt sosialt – og slik at ikke de som var spreke forsvant av gårde og de som var mindre spreke ble hengende igjen, langt bak. Så vi gikk i 10–15 minutter og bestemte oss for å gå i en av de mange bakkene på Åsgårdstrand. Det var ikke meningen å drive med høyintensitets intervaller, men å gå til man ble litt svett i ryggen – og andpusten. Noen gikk opp bakken, andre småløp og det var enkelte som ikke kom helt opp til å begynne med. Etter det gikk vi inn i gymsalen og hadde litt styrke og koordinasjon. 

1,5 millioner hits på Facebook

Hjelle kan fortelle om rask og god oppslutning fra pasientene da de først satte i gang: – Mølmen hadde aktivitetsdag tirsdag morgen og jeg hadde torsdag. Vi holdt på i ca. seks måneder og merket at dette var en ‘snakkis’ og at gruppen vokste. Stadig flere var aktive i hverdagen, ut over den trimmen vi hadde å tilby. Til å begynne med var det ca. 10 prosent av de som deltok som fulgte myndighetenes anbefaling om 30 minutters fysisk aktivitet gjennom dagen. Etter hvert vokste gruppen til rundt 150 personer og ca. 70 prosent av dem oppfylte myndighetenes krav. I tillegg har vi seponert masse medisiner, deriblant blodtrykksmedisiner, B-preparater, statiner og til og med insulin. Vi så at flere fikk lavere blodtrykk uten medisiner.

Ole Petter Hjelles kone, Ragnhild Kvarberg, er fysioterapeut, og hun var også med på på aktivitetsdagene. De er også mye på tur sammen. Her i Italia.

Hjelle og Mølmen har også sett på sammenhengen mellom den fysiske og psykiske helsa: – Noe av det mest morsomme har vært livskvalitetsundersøkelsen: Folk har det mye bedre. Det har blitt en sosial gjeng, vi møtes et par ganger i året og snakker om blant annet trening og kosthold. For meg har det vært en fin måte å komme ut av kontoret på, og en annen måte å tilnærme meg egne pasienter. Man kommer helt klart inn på folk og de åpner seg og forteller relevante ting som jeg ellers neppe hadde fått greie på i en vanlig kontorsetting. Noen av de mest meningsfylte samtalene har jeg hatt under oppvarmingen. Det er noe avvæpnende med den situasjonen – der jeg tusler ved siden av pasienten med treningstøy, istedenfor å sitte bak en pult og snakke. Noen forteller om ting de har gruet seg for å fortelle inne på legekontoret, påpeker intervjuobjektet. 

De to treningsglade fastlegene var ikke forberedt på all den oppmerksomheten de skulle komme til å få: – Vi trodde at vi skulle ha en liten sak i NRK Vestfold, men plutselig ble det Dagsrevyen og 1,5 millioner hits på Facebook, sier en stolt Ole Petter Hjelle. Og han legger til: – Det er jo veldig enkelt og det er mange som driver med det samme, både frisklivssentraler og fysioterapeuter, men det ble ekstra morsomt fordi vi var fastleger som dro dette i gang. Da vi spurte pasienter om hvorfor de ikke bare kunne ha gjort dette via andre kanaler, var det en som svarte: «Å trene med fastlegen gjør at jeg føler meg trygg – det kan ikke bli stort tryggere enn det!»

Fra det 170 km lange løpet Tour du Mont Blanc.

Allsidig merittliste

Ole Petter Hjelle er ingen novise hva gjelder trening. Han har drevet aktivt med idrett i ca. 15 år, først og fremst som langdistanseløper. Han er tidligere norgesmester i maraton. Da han i perioder var skadet, dekket han aktivitetsbehovet med å hoppe fallskjerm. Hjelle nøyde seg ikke bare med å hoppe, for også der slo konkurranseinstinktet inn; han var med på formasjonshopping og var på det norske landslaget i fallskjerm samt at han har 14 NM-gull i fallskjermhopping. Kvalifikasjonskravene til maraton under Atlanta OL i 1996 var så strenge at Norge ikke stilte med noen løpere. Det endte derfor med at Hjelle måtte være tilskuer på lik linje med de andre norske langdistanseløperne. – Det hadde vært gjevt å kunne skilte med OL-deltakelse – men jeg har da et VM-gull fra sparkstøttekjøring på Geilo i 1995. Det var stort sett nordmenn og finner som deltok der, ler en åpenhjertig 46-åring.

Ole Petter Hjelle har 14 NM-gull i fallskjermhopp og har også drevet  med formasjonshopp.

I løpet av karrieren har den aktivitetsglade fastlegen også vært med å starte et tverrfaglig helsesenter (Synergi) der det var mye fokus på forebyggende helsearbeid. Med andre ord har fokuset fysisk aktivitet og helse vært sentralt i lengre tid. 

Undervisning og formidling

Da han var ung og gikk på videregående skole på Slemdal i Oslo, var Ole Petter Hjelle litt skolelei. Etter en tid på Oslo handelsgymnasium, brøt han opp og dro til Arizona i USA på utveksling. Det var i 1987 og planen var å bli der i ett år, men omstendighetene ville det annerledes. Han ble værende og tok artium i USA. Da han skulle hjem igjen, hadde foreldrene hans flyttet til Canada, så han bestemte seg for å flytte etter – og studere medisin. Han tok ett år på et universitet i Montreal, men så søkte han seg tilbake til Oslo og til medisinstudiet der i 1990.

– I og med at jeg tok meg et friår for å forske, fullførte jeg medisinstudiet først i 1997. Da jeg var ferdig med medisinstudiet løp jeg aktivt og det passet derfor dårlig med turnus og nattevakter. Da søkte jeg på et forskerstipend ved Universitetet i Oslo og forsket med Ole Petter Ottersen – innen basal- og hjerneforskning. Doktorgradsarbeidet var så å si ferdig, men på grunn av regelen om å fullføre turnus innen fire år etter avsluttet eksamen ble jeg tvunget ut i turnus i 2001. Sykehustjenesten hadde jeg i Eidsvoll og distriktsturnusen i Nittedal. Senere ble det vanskelig økonomisk å gå tilbake til forskningen, i og med at jeg hadde fått familie og forpliktelser. 

Hjelle har flere års erfaring med undervisning og formidling, blant annet fra Høyskolen Kristiania – der han fortsatt underviser. Han har undervist totalt i ca. 6500 timer for legestudenter, fysioterapeuter, sykepleiere og ernæringsfysiologer. Da Morgenbladet i 2016 hadde en kåring av populære forelesere, ble Hjelle nominertblant de 40 med flest stemmer. En jury plukket så ut ti finalister, basert på stemmer fra studentene og videopptak av en forelesning. Og Hjelle kunne glede seg over at han ikke bare ble plukket til å være én av de ti finalistene, men endte opp med å være den som fikk flest stemmer. 

Da «Morgenbladet» i 2016 hadde en kåring av populære forelesere, ble Hjelle nominert blant de 40 med flest stemmer. Han endte endte opp med å være den som fikk flest stemmer i finalen.

– Det var veldig gøy, innrømmer den muntre fastlegen. – Etter det har det kommet forespørsler om å holde foredrag om blant annet formidling. Senest i januar deltok jeg på regjeringens kontaktkonferanse der jeg snakket til statsministeren, kunnskapsministeren og rektorene ved de store høyskolene og universitetene i Norge. Det var veldig artig å bli plukket ut til et slikt oppdrag, sier han. 

– Det har jo blitt en del foredrag etter hvert, og ikke minst har Mølmen og jeg vært invitert til blant annet PMU (Primærmedisinsk uke) og Nord-Norge-kurset der vi har fortalt om mosjonsopplegget vårt fra legekontoret.

Hjelle har undervist totalt i ca. 6500 timer for legestudenter, fysioterapeuter, sykepleiere og ernæringsfysiologer, herav mye på Høyskolen Kristiania.

UTPOSTEN: Det er jo mye formidling i det vi driver med i allmenn- og samfunnsmedisin. Har du noen tips til kolleger som leser Utposten?

– Det jeg har drevet mest med er formidling til grupper og presentasjonsteknikk, men jeg tror at det å kommunisere med pasienter handler vel så mye om å lytte, sier intervjuobjektet ettertenksomt. – Vi leger er nok veldig flinke til å snakke mye, men jeg prøver å la pasienten få snakke mest. Det er viktig med øyekontakt, og ikke være så opptatt av datamaskinen. Det er jo blitt stadig høyere krav til dokumentasjon, men jeg forsøker å unngå å skrive mens jeg har pasienten inne. Da skriver jeg heller etterpå. Men det er ikke alltid like enkelt. Jeg jobber mye med livsstilsintervensjon – og man har jo eget ståsted og har kanskje lett for å glemme pasientens ståsted. For meg er det naturlig å trene, det er omtrent som å pusse tennene. Men det er jo ikke like naturlig for alle pasientene. Når pasienten sier at han/hun er motivert for å trene, men ikke har tid, så er det lett for legen å si: «Ja, men...». Jeg forsøker ikke å være belærende, men heller se utfordringene fra pasienten sitt ståsted. Det kan og være greit å ha i baktankene at de gangene pasientene ble spurt om hvilke egenskaper de setter mest pris på hos fastlegen sin, er det sjeldent at det er faglig dyktighet som dras frem. Det er viktig for pasientene å bli tatt på alvor, å bli sett og hørt.

Endring i helsetilnærming må til

Når samtalen dreier over på innholdet i medisinstudiet, kommer det et aldri så lite hjertesukk fra intervjuobjektet. Han etterlyser mer av de «myke» fagene: – Det er tankevekkende hvor ekstremt store mengder vitenskapelige fag og kunnskap som skal presses inn i studiet nå. Selvsagt er det viktig å ha en solid kunnskapsbase i bunn, men kommunikasjon, formidling og forebygging er også viktig. Slik helsevesenet er bygget opp, går nesten hele helsebudsjettet til å reparere skader. Men det skjer endringer i befolkningen; vi har langt flere eldre, vi dør ikke lenger av infeksjoner – men av livsstilssykdommer. Og disse lever vi lenge med. Hvis vi ikke gjør endringer vil hele velferdssystemet knele, formaner trimlegen.

Han viser til konseptet «Exercise is medicine», som fremmer fysisk aktivitet som forebyggende behandling: – Leger oppfordres og utfordres til å bli mer delaktige i å motivere pasienter til å bli mer fysisk aktive. Etter at WHO og en rekke andre aktører har bidratt med forskning på feltet, har man klart å få hele 45 minutter inn i det seks-årige medisinstudiet, sier en litt oppgitt Hjelle. 

– En medisin, som er så å si uten bivirkninger, som kan forebygge om lag 40–50 forskjellige krefttyper, om lag halvere hjerte-kar-lidelser, forebygge og til dels behandle eksempelvis diabetes og symptomlindre angst/depresjoner må vel sies å være undervurdert! Mennesket er laget for å være i aktivitet, men i stedet blir vi mer og mer stillesittende. Men en fastlege som ikke har lært noe om dette i studiet kan ikke uten videre endre på praksis. Mange kan ikke så mye om det og har ikke lært noe om det heller. Andre, derimot, driver kanskje med det selv og er interessert, men fastlegeordningen er ikke tilrettelagt for at legen skal trene med pasientene sine en times tid. 

Hjelle er en engasjert og inspirerende foreleser.

Mangelfulle økonomiske incentiver 

Det er samfunnsøkonomisk fornuftig å forebygge, understreker Ole Petter Hjelle. Han mener normaltariffen gir fastlegene få incentiver til å drive med forebyggende arbeid. Men det finnes en gruppetakst, 2ed, som kan brukes ved 

«gruppebehandling per pasient for veiledning, instruksjon i egenbehandling og bygging av selv-hjelpsnettverk innen en gruppe av pasienter med kroniske sykdommer eller funksjonshemninger. Varighet 3/4–1 time for gruppe m/inntil 7 pasienter».

Normaltariffen

– Den kan ikke brukes hvis man bare driver med trening. Vi har et videre perspektiv der vi ikke bare trener, men også har veiledning i kosthold, medikamentbruk og instruksjon i egenbehandling. Ikke minst er det viktig med mestringsfølelse og samtaler rundt angst og dårlig selvtillit. Men ser man på normaltariffen, er det omtrent ingen økonomi i forebyggende helse. Det er veldig få takster som utløses ved forebyggende helsearbeid, men haugevis av prosedyretakster for all type behandling. Normaltariffen burde i mye større grad vært brukt som et prioriteringsverktøy, sier Hjelle.

UTPOSTEN: Hvilke forslag har du til nye takster?

– Jeg må si at det er spesielt at gruppetaksten ikke kan brukes ved veiledning til fysisk trening. Hvorfor ikke? Det burde stått at den bør brukes ved veiledning til fysisk aktivitet. Her synes jeg at alle takster som er forebyggende burde økes betraktelig. Takstene for fysisk aktivitet og kosthold kan kun brukes dersom pasienten ikke står på blodtrykksmedisiner. Jeg forstår at hensikten er at man skal bruke kosthold/mosjon i stedet for medisiner, men hvorfor ikke begge deler? Her er det mye som ikke henger helt sammen. Dersom man ser på langtidseffekten av forebyggende behandling så vil nok dette regnestykke være svært gunstig. 

HOPP i Horten

Gjennom Høyskolen Kristiania er Ole Petter Hjelle blitt involvert i prosjektet HOPP, som står for ‘Helsefremmende oppvekst i Horten kommune’. Her ser han på forebyggende tiltak på barn og unge. – Vi følger barneskolebarn i intervensjonskommunen Horten og har to kontrollskoler i Akershus. Vi ser på hva som skjer med barna når de går fra å ha én time gym i uka til å ha én time fysisk aktivitet hver dag. Siden det ikke er rom for å legge til en time med gym, kombinerer man fag og fysisk aktivitet. Eksempelvis har elevene matte-rebus – stafetter der de løper ute i skogen og har matteundervisning samtidig. Det fungerer veldig godt og barna stortrives med dette. I tradisjonell undervisning skal barna sitte helt i ro, men Horten kommune har tatt grep og starter nå med barn og unge. Barna i prosjektet blir også introdusert for sunne og nye typer mat i samsvar med anbefalinger fra myndighetene og ernæringsfysiologer. Skal man endre livsstil er det viktig å starte i ung alder, sier trebarnsfaren. 

Ole Petter Hjelle gjør sjelden én ting om gangen

Også i HOPP har man gått grundig til verks for å se på effekten av trening på ulike parametere: blodprøver, tredemølletester av oksygen-opptak, lipidprofil, blodsukker og livskvalitetsundersøkelser. – De får aktivitetsmålere på seg. Det vi har sett på de barna som undersøkes er at de er mer aktive enn de har vært før, ikke bare på skolen, men også i fritiden. Og en positiv ringvirkning er at de får med seg foreldrene sine. Vi forsøker å måle harde endepunkter og samtidig se om det er andre gevinster, som for eksempel mindre mobbing og bedre læring. En intervensjonsstudie fra Sogndal har vist at aktive skolebarn har mindre sykdom, bedre lipidprofil, mindre overvekt og bedre kondis. Dette er resultater man kunne forvente – men noe av det morsomste var at de var flinkere til å lære også. Noen studier har vist at det er bedre kognitive evner hos dem som er mer fysisk aktive; de blir mindre mobba og har bedre selvtillit. På en måte knytter de to jobbene seg veldig fint sammen, det vi gjør i den ene jobben med barna og det jeg gjør når jeg trener med pasientene mine på legekontoret. 

Hjelle peker på viktigheten av høy kompetanse hos de som jobber med barn: – Utdanningen til ansatte i barnehager og skoler ser ut til å ha en påvirkning på barna. I HOPP har man derfor tatt høyde for dette og utdannet lærere og barnehageansatte. Omlag 90 prosent av alle seks-åringene følger myndighetenes krav om én times fysisk aktivitet om dagen, men kun 50 prosent av 15-åringene oppfyller det samme kravet, påpeker han. Han håper at Horten, med sitt HOPP-prosjekt, kan vise vei og motivere andre kommuner til liknende initiativ. 

– Det tar tid å endre livsstil og holdninger. Derfor må vi begynne så tidlig som mulig med helsefremmende tiltak. Vi fastleger kan bidra med holdnings- og aktivitetsskapende arbeid i egne praksiser og i eget nærmiljø, sier Ole Petter Hjelle. 

Han prøver å gjøre slik han selv prediker: Tar på seg sykkelhjelmen, takker Utposten for følget og tråkker av gårde på sin tohjuling – hjem til kone og barn i Åsgårdstrand.

Exercise is medicine

  • Exerceise is medicine eller aktivitet som medisin er et globalt helseinitiativ der man forsøker å oppmuntre fastleger og annet helsepersonell til å inkludere fysisk aktivitet ved utforming av behandlingsplaner for pasienter. 

  • Fysisk aktivitet bør integreres i forebygging og behandling av sykdommer og bør vurderes regelmessig og bør anses som en del av alle helsetjenester.