Legene må mer aktivt med

Vi trenger en mer offensiv, visjonær og positiv tilnærming til våre helseutfordringer enn det dagens sykdomsfokus innbyr til. Målet må være et friskere folk, ikke flest mulig behandlede. Å arbeide etter et slikt mål vil kreve økt kollektiv mobilisering gjennom et bredt anlagt helsefremmende og forebyggende arbeid. Dette utgjør vårt største helsepotensial. Legenes kompetanse, erfaring og autoritet vil også her stå sentralt.

Norsk helsepolitikk tar utgangspunkt i sykdom, pasienter og behandling. Flest mulig behandlede pasienter innen de gitte behandlingsrammer synes å være det overordnede helsepolitiske mål. Dette er et helsepolitisk paradoks. For folkehelsen blir ikke så mye bedre av at flere behandles. Tvert i mot er flere behandlinger og et slikt definisjonsgrunnlag for økt «helseproduksjon» også et symptom på redusert folkehelse. Vi fjerner ikke fedmeepidemien med økt antall fedmeoperasjoner. Så ser vi likevel at det er behandling, pasientoppfølging og medisinske behov som dominerer helsedebatten – særlig hva angår den helsepolitiske debatt. Dette fokuset er videre til de grader bestemmende for helserelatert ressursbruk.

Er det ikke et sunnere og friskere folk vi egentlig ønsker oss? I så fall – kan vi ikke da enes om at det nye hovedmålet for norsk helsepolitikk skal være: Et friskere folk. Herunder vil effektmål kunne være redusert behandlingsbehov, flere i arbeid og økt trivsel og samfunnsproduksjon.

Norge ingen lysende stjerne lenger

Jeg tror de fleste ved nærmere ettertanke er enige om at vi må arbeide for å beholde god helse lengst mulig. Det er her det store helsepotensialet ligger. Dette er verdens helseforskere enige om. Ca. 40 prosent av den sykdomsbyrde vi påføres gjennom kroniske, ikke-smittsomme og for det meste livsstilsrelaterte sykdommer, kan elimineres gjennom bedre kontroll med de viktigste riskofaktorer for uhelse og for tidlig død. Det er en gåte at vi ikke utnytter dette potensialet bedre i Norge. Vi burde ha alle forutsetninger for å gjøre nettopp det. Men Norge er ikke lenger noen lysende stjerne på den internasjonale folkehelsehimmelen. Vi har ikke fulgt med i timen hva angår adekvat respons på endrede helseutfordringer. Vi er mer en sinke når nasjoner sammenliknes hva angår bygging av effektfulle helsefremmende arenaer for å møte livsstilsutfordringene:

  • Vi befinner oss i bunnskiktet blant land i Europa hva daglig fysisk aktivitet angår

  • Vi er et av landene i Europa med størst vekst i fedmeandelen

  • Vi ligger på topp i sykefravær

  • Vi ligger på topp hva angår drop-out i skolen

  • Vi har store utfordringer i ungdoms mentale helseutvikling

  • Vi er et av svært få land i Europa som ikke «har råd til» å tilby kost i skolen

  • Vi er ikke lenger blant top-10 nasjonene for høy levealder

  • Og ikke minst – vi er et av landene hvor forskjellene i samfunnet øker mest – inkludert helseforskjellene

Alt dette er helseutfordringer som burde oppta regjeringen like mye som tilgang og pris på nye medisiner og snorklipping foran nye sykehusfløyer. Vi kan med rette spørre oss: Hvorfor greier ikke Norge anno 2017 å føre en mer offensiv politkk mot årsakene til uhelse. WHO’s helseoversikter viser at 80 prosent av sykdomsbelastningen som fører til for tidlig død i Norge nå skyldes ikke-smittsomme, kroniske og for det meste livsstilsrelaterte sykdommer. Og igjen: Denne framveksten av livsstilssykdommer kan vi ikke behandle oss ut av!

Folkehelseloven ingen døråpner

At folkehelseloven kom på plass og ble gjort gjeldende fra og med 2012 var et viktig grep for å oppnå mer helhetlig handling i kommuner og fylkeskommuner. Så ble aldri denne døråpneren for et bedre folkehelsearbeid brukt av staten når samhandlingsreformens intensjoner og ulike strategier skulle gjødsles og realiseres. Igjen så vi at all økonomisk støtte til det kommunale arbeidet ble øremerket pasientoppfølging. Å redusere pasienttilgangen – også det en klar intensjon i samhandlingsreformen – ble avspist med tilrådninger og gode ord. Det ville vært både riktig og viktig å stimulert implementeringen av folkehelseloven med noe friske midler til kommunene. Helst øremerkede midler over en fem-årsperiode. De som uttrykker stor motstand mot statlig øremerking av kommunal økonomi får ha meg unnskyldt. Det nye og store ansvaret som kom med folkehelseloven burde vært fulgt av noen folkehelsekroner for å få etablert den nødvendige kommunale grunnmur i arbeidet – midler til en stillingsressurs som folkehelsekoordinator og noe midler til tiltaksrettet arbeid. Samtidig som spesialisthelsetjenesten får sine nye friske milliarder i hvert nytt statsbudsjett burde det kommunale folkehelsearbeid nå støttes med 1 mill. kr. pr. kommune. Slik øremerket støtte er på ingen måte for seint. Denne investering på 400 mill. kr. ville gitt et helt annet grunnlag for samhandling innad i kommunen, samarbeid mellom forvaltningsnivåene og for oppfølging av folkehelseloven gjennom målrettet handling.

Likevel kommunale muligheter

Så har kommunene likevel muligheter gjennom de oppgaver de er pålagt og gjennom de faglige og økonomiske ressurser de faktisk rår over. Og greier kommunene å etablere den nødvendige kollektive helhetsforståelsen for folkehelsearbeidets potensialer og også etablere de nødvendige tverretatlige strukturer for samarbeid, er grunnlaget lagt. Politisk mobilisering er samtidig en forutsetning for å komme på offensiven. Utsagnet «det behövs en hel stad för at fostra et barn» beskriver på en god måte behovet for «ecological approach».

I denne helhetlige tilnærming er barnehagene, lærerne, rådmannen, kommunelegen, folkehelsekoordinatoren og kommuneplanleggeren like viktige aktører. Når Nordland fylkeskommune bruker det meste av sitt folkehelsebudsjett til å stimulere kommunal mobilisering, er det denne helhetsinvolvering vi ønsker å oppnå. Derfor forutsetter vår økonomiske støtte til kommunene både en koordinator-ressurs med funksjon som pådriver og koordinator for det tverretatlige samarbeid og en tverretatlig samarbeidsgruppe. Samarbeidsavtalene som er inngått mellom fylkeskommunen og våre 44 kommuner er skreddersydd hver kommunes egne utfordringer og prioriteringer. De enkelte resultatområder er gitt mest mulig konkrete resultatmål. Dette gjør arbeidet både mer spennende og mer forpliktende.

Tverretatlig / tverrsektorielt samarbeid

Når folkehelseloven pålegger hele kommunen – all kommunal virksomhet – å involvere seg i det helsefremmende og forebyggende arbeid, betyr det at alle virksomhets- og ansvarsområder må inngå i det kommunale folkehelsesamarbeidet. Helseprofesjonene sitter på mye relevant kunnskap og erfaring om helsestatus og helseutvikling i kommunen og legene vil kunne tilføre arbeidet både kunnskap og impulser til handling. Kommunelegene bør med i de tverretatlige strukturer som etableres for å bygge opp et helhetlig kommunalt folkehelsearbeid. Legene er med på å gi disse strukturer den faglige tyngde og autoritet som er nødvendig for å utfordre det politiske nivå. Og politikerne må utfordres også her. Særlig her – p.g.a. den korte historien det moderne folkehelsearbeidet har som eget politikkområde.

Frisklivssentraler

Ca. 270 kommuner har nå etablert frisklivssentral. Sentralene er ikke lovpålagte, men er av statlige helsemyndigheter likevel definert som kommunalt forebyggende helse-tilbud. Staten har også hatt ansvaret med å utarbeide en kvalitetssikret veileder for etablering og drift av frisklivssentraler. Utviklingen av frisklivssentraler startet da allmennpraktiserende leger etterlyste kvalitetssikrede tilbud for tilpasset fysisk aktivitet som de kunne henvise klienter til når prøveordningen «grønn resept» ble dratt i gang rundt 2005. Frisklivssentralene, som i sine første år gikk under navnet FYSAK-sentraler i Nordland, er i dag blitt til nettopp det kvalitetssikrede tilbud legene etterlyste for å kunne gi klienter nødvendig livsstilsveiledning og praktisk støtte og oppfølging på vegen mot et sunnere liv. Tilbudet om tilpasset fysisk aktivitet over en 12 ukers periode er i de fleste sentraler supplert med røykesluttkurs og kurs i kostveiledning for de som ønsker det.

Fastlegene utgjør den viktigste suksessfaktoren for at sentralene skal få kontakt og samarbeid med ønskede målgrupper. Leger har fortsatt stor autoritet i helsespørsmål. Selv om henvisning til livsstilsendring ikke er den enkleste «resept» å følge opp, vet vi at legenes råd i så måte i stor grad når inn. Legers evne og vilje til å henvise til frisklivssentral varierer naturlig nok. Det er likevel svært gledelig at samarbeidet mellom sentralene og legene har bygd seg merkbart opp de siste ti år. Her er enda mer å gå på! Helsekonsekvensene av usunn livsstil i befolkningen ser ikke ut til å avta – tvert imot. Den delen av befolkningen som ikke har tilgang til frisklivssentral bør nå snarest få det. Kan legene utvide sitt frisklivsengasjement til også å bli pådrivere for at egen kommune etablerer frisklivssentral eller bidrar til at eksisterende sentraler videreutvikles i samsvar med behov for økt kapasitet og nye tilbud?

Kunnskapsgrunnlaget

Kommunene er gjennom folkehelseloven pålagt å utarbeide en oversikt over helsestatus og helseutvikling i kommunen og over positive og negative faktorer som virker inn. Kommunene bygger arbeidet på tilgjengelige helsestatistikker, på egne helsedata og eventuelt egne befolkningsundersøkelser. Kommuneoverlegen har i mange kommuner ansvaret for oppgaven, ofte i nært samarbeid med folkehelsekoordinatoren. Uavhengig av hvor hovedansvaret for oppgaven er plassert, må kommunens helseprofesjoner, fastlegene inkludert, inngå i arbeidet med å skaffe data og ikke minst tolke de data som blir samlet inn. Og det aller viktigste: Hva gjør kommunen i neste omgang med de resultater og konklusjoner som framkommer? Hvilke utfordringer og muligheter er det kommunen har og som er særlig viktig å følge opp? Og hvilken prioritet skal disse helseutfordringer gis? Helseoversikten og de svar som gis på nevnte spørsmål vil danne et viktig grunnlag som kommunens folkehelsearbeid må bygge på.

Fastlegekontorene – en unik arena

De fleste voksne er innom fastlegen sin en eller flere ganger pr. år. Denne kontakten med befolkningen er en unik arena til å framsnakke de helsefremmende levevaner, til å lære pasientene om egne muligheter til å beholde og utvikle god og kanskje bedre helse. Hvor gode er leger til å balansere slik livsstilsveiledning med spesialkunnskap om diagnoser og medisiner? Husk at dere kanskje er den yrkesgruppen som har, og i enda større grad vil kunne ha, innflytelse på folks helsehverdag – også for dager uten medisin…