Anne Kvalheim intervjuet av Dag-Helge Rønnevik og Tom Sundar

Foretaksom fastlege

Hvis du sysler med dristige tanker om å etablere et helsehus med tverrfaglig profil, er Anne Kvalheim rett person å snakke med. Hennes pågangsmot og entreprenørånd har bidratt til synlige resultater i sentrum av Haugesund.

I legekorridoren er det plass til flere framtidige fastleger!

Da Helsehuset sist i høst kunne feire sitt første år i drift, vanket det hedersord fra både nær og fjern. En av dem som har best grunn til å være stolt er fastlege Anne Kvalheim ved Haugesund Medisinske Senter.

– Tenk, her var det ikke annet enn en parkeringsplass for et par år siden! sier hun med begeistring når Utposten kommer på besøk til vestlandsbyen en lørdag formiddag før jul. Kvalheim byr på en omvisning i Helsehusets luftige etasjer – i det som ennå kan kalles et nytt signalbygg, og som langt flere enn bare haugesunderne har lagt merke til. Da dørene åpnet høsten 2015, kom selveste helseministeren for å klippe snorer og kaste glans over begivenheten.

Plass til flere

Konstruksjonen består av en stor parkeringskjeller pluss syv etasjer og bygget rommer en rekke ulike virksomheter. På gateplan er det matvarebutikk, optiker og kafé. Andre etasje leies ut til en øyeklinikk, og i april kommer her også en stor tannlegeklinikk. I tredje finner vi Haugesund Medisinske Senter, hvor det er allmennleger, fysioterapeuter, ernæringsrådgiver, psykolog og kiropraktor. Snart kommer det også hudlege, kan Anne Kvalheim røpe mens vi går videre til treningssenteret lengre bort i samme etasje. En trapp opp i fjerde holder Privatsykehuset til – med operasjonssaler og sengepost – og i femte og sjette er det 22 omsorgsboliger som driftes av Haugesund kommune. På toppen av bygget er det kantine, konferanserom og takterrasse med flott utsikt over byens sentrale strøk.

– Flere av pasientene våre bor jo i omsorgsleilighetene her. Vi ser dem trene med fysioterapeutene, spise suppe i kafeen eller handle på butikken. Så det er et funksjonelt hus, spesielt for de som bor her. Det fungerer også som en møteplass – og det var jo hensikten, sier Kvalheim. Hun viser vei ned igjen til tredje etasje, hvor vi tar legesenterets innbydende lokaler i nærmere øyesyn. Resepsjon, venterom, lab og romslige legekontorer inspiseres før vi setter oss til rette inne på møterommet. Legesenteret har fem fastleger og like mange medarbeidere – men ennå er det er plass til flere: – Ja, vi kan tenke oss å utvide senteret med en til to nye fastleger etter hvert, og det har kommunen fått signaler om, opplyser hun med et entusiastisk smil.

Å realisere Helsehuset har vært en lang ferd, medgir hun, samtidig som det har gitt verdifull erfaring og innsikt: – Det er egentlig først nå som vi har kommet i normalt gjenge, at jeg har tid til å stoppe opp og se tilbake på alt jeg har vært med på og lært av dette – alt fra møtene med arkitekter og IKT-planleggere til arbeidet med å ferdigstille, utforme og innrede vår del av bygget. Det er nesten så jeg blir litt sliten av å tenke på det – men jeg må si at det var verdt strevet!

Anne Kvalheim er stolt av faget sitt, og opptatt av å få fram at det ikke er noe «dille-fag». Relasjonene til pasientene er det aller viktigste for henne.

Best som fastlege

10 år er gått siden hun og hennes arbeidskolleger satt på Victoria-hjørnet noen kvartaler bortenfor og tenkte at de var i ferd med å vokse ut av sine lokaler. Da Anne først kom inn i praksisen i 1997, var hun fersk lege – og kom rett fra turnus i Kjøllefjord i Finnmark. Opprinnelig var planen å jobbe en stund i Finnmark, men det hører med til historien at kjærligheten ville det annerledes: Hun møtte sin ektemann Klaus, som den gang var turnuslege i Mehamn, bare noen mil unna Kjøllefjord. Etter turnus fikk de begge jobbtilbud i hans hjemby Haugesund; han på sykehuset og hun i en helprivat allmennpraksis – og da valgte de å sette kursen mot sørvest.

Overgangen fra turnustjeneste til å jobbe som allmennlege uten offentlig avtale ble en bratt læringskurve. Ettersom Anne stort sett var den eneste legen på kontoret, hadde hun sjelden noen allmennlegekollega å rådføre seg med. Men på senteret jobbet hun tett sammen med fysioterapeuter og avtalespesialister – og disse ble viktige støttespillere for den ferske legen. Det var aldri et nei når hun banket på nabodørene for å drøfte ulike problemstillinger, ofte sammen med pasientene i felles konsultasjon. Hun lærte mye av denne måten å arbeide på : – Ja, sånn sett kan man si at jeg er flasket opp med samhandling! Det lokale, tverrfaglige fagmiljøet som jeg ble en del av den gangen, var unikt. Det har jeg satt stor pris på nå i ettertid.

UTPOSTEN: Hva fikk deg til å velge allmennpraksis som yrkesvei?

– I starten ville jeg bli enten øyelege eller allmennlege, men da jeg begynte i allmennpraksis ble valget klart. Jeg stortrivdes – og jeg har da heller ikke sett meg tilbake. Jeg har kun hatt ett år borte fra allmennpraksis, det var sykehusåret på BUP. Veldig nyttig, men jeg skulle jo ikke bli psykiater – så veien tilbake til allmennpraksis var udiskutabel. Jeg liker friheten og variasjonen i tematikken pasientene kommer med, men aller mest den unike muligheten som ligger i den langvarige relasjonen mellom pasient og lege.

UTPOSTEN: Du begynte som helt fersk allmennlege. Hvilken rolle fikk du i den videre utviklingen av praksisen?

– Jeg jobbet mye alene de første to årene, men så fikk jeg en god kollega i Tom Strømsnes. Vi to drev legesenteret i årevis; jeg som den ferske, og han den erfarne. Da fastlegeordningen kom, kjøpte vi praksisen og inngikk avtale med kommunen. Fastlegeordningen utgjorde en kjempeforskjell – ikke bare på grunn av en ny driftsform med nye takster og priser, men rett og slett fordi jeg ble mye bedre kjent med pasientene. Da jeg var helprivat lege, var det mange som kom og gikk – og som bare ville ha en kjapp time. Å bli fastlege var kjempebra. Listesystemet gav forutsigbarhet både for meg og pasientene. Det ble også lettere å kunne avgrense og si nei til pasienter som ikke var på lista. Som fastlege kunne jeg planlegge og styre min praksis på en ny og bedre måte.

Samhandling fra dag 1

Anne Kvalheim legger ikke skjul på at hun er stolt over å være fastlege – og stolt over sitt fag, allmennmedisin: – Jeg er opptatt av å formidle at allmennmedisin ikke er noen «dille-medisin» der vi sender alt videre til spesialist, slik enkelte sykehuskolleger synes å tro. Allmennmedisin er et omfattende fag som setter lege-pasient-forholdet i sentrum. Når jeg har andre fastleger på praksisbesøk er jeg stolt over å få vise fram de flotte pasientene mine! Poenget mitt er at jobbstoltheten jeg snakker om, i stor grad handler om de gode relasjonene jeg har til mine pasienter, understreker hun, og legger til med et smil: – Så mener jeg da også at jeg har den beste arbeidsplassen i landet!

Trivselen i faget og blant kolleger og medarbeidere er det ikke noe å si på: – Jeg har en fantastisk jobb og lærer utrolig mye av å jobbe sammen med fysioterapeuter, kiropraktorer og avtalespesialister. For meg har det vært samhandling fra dag en i allmennpraksis!

Helsehuset – et nytt signalbygg i Haugesund.

UTPOSTEN: Så når du leser om teamarbeid i primærhelsemeldingen, lurer du på «hva er nytt her egentlig»?

– La meg si det slik: Vi har holdt på med samhandling lenge før ordet ble tatt i bruk, og erfart at det fungerer. God samhandling avhenger av gode relasjoner, av faglighet og samarbeid. Sammen må vi strekke oss for pasientene. Et lite eksempel fra min arbeidshverdag er når jeg følger en pasient bort til fysioterapeutene i nabogangen eller jeg tar noen med til øyelegen i etasjen under for å få en rask vurdering, uten at det nødvendigvis skal koste pasienten noe ekstra. Vi bare gjør det – vi samhandler, og det er jeg stolt av!

Etterspør utdanningspakke

Fastlegene ved senteret har omtrent like mange listepasienter hver, med et individuelt maks-tak på ca. 1200. Den ferskeste fastlegen startet med nullhjemmel i september og har allerede 600 på listen. Kvalheim forteller at tre av kollegene har det til felles at de alle begynte som vikarer og stedfortredere for andre, for så å få tildelt en nullhjemmel og etablere egen liste. Hun anbefaler unge leger å prøve seg en tid som vikar før de inngår fastlegeavtale og kjøper seg inn i en praksis: – Man må finne ut om man er fornøyd og fungerer sammen med andre i et fastlegefellesskap, påpeker hun.

UTPOSTEN: Hva skal til for å få flere til å velge fastlegepraksis?

– Noe av det vi fastleger liker best med jobben vår, er selvstendigheten: at vi kan styre arbeidshverdagen, organisere og påvirke. Jeg liker det i alle fall! Men samtidig er det utrolig mye ansvar, og det tror jeg skremmer de ferskeste legene. Det kan virke så mye enklere å begynne i en LIS-stilling på sykehus, der tingene er ‘linet opp’ og man har fri før og etter vakt, får betalt når man deltar på kurs, kan være hjemme med sykt barn eller ikke trenger å tenke på vikar. Så jeg mener at man må vurdere ALIS-stillinger for å få flere unge inn i yrket. Og unge kolleger må inkluderes i større fastlegefellesskap. Felleskapet gir rom for læring og forebygger utbrenthet.

UTPOSTEN: Når du sier mye ansvar, mener du faglig eller administrativt?

– Egentlig mer det administrative. Legene i min veiledningsgruppe sier at det er alt det administrative, for eksempel arbeidsgiveransvaret, som er skummelt, ikke det faglige. Jeg tror noen vegrer seg for at kappa skal bli for stor. Kanskje vi erfarne allmennleger framstiller driftsoppgavene litt for ofte som et ork? Hvis vi kunne lage bedre «pakker» hadde nok flere ville valgt allmennmedisin.

UTPOSTEN: Har du forslag til innhold i slike «pakker»?

– Det bør etableres en ordning med utdanningsstillinger som gjør det mulig å prøve seg i faget under oppfølging og komme i gang med veiledningsgruppe og grunnkursene, uten å måtte binde seg og ta opp store lån. En ordning med for eksempel to års ALIS-stilling kunne vært noe. Når en ny fastlege begynner, tenker jeg at kommunen må sørge for en grundig innføring i hvordan og med hvem man samarbeider. En digital oppstartsbok med nyttige tips og kontaktinformasjon burde være en selvfølge.

UTPOSTEN: Tror du fastlønnsstillinger er en del av løsningen?

– Jeg har tro på faste stillinger for å komme i gang, i trygge rammer og med kolleger som kan gi tips og gode råd når man møter nye pasienter med nye problemstillinger. En slags videreføring av turnuslegestillingene i samarbeid med kommunene hadde vært lurt. Det er viktig at fastlegepraksis blir kjerneinnholdet i denne typen stilling og at ikke arbeidsdagene fylles opp med andre allmennmedisinske oppgaver som sykehjem og legevakt.

UTPOSTEN: Dere har tatt et ansvar med å bygge stort nok til å ta inn flere leger, og dere har utgifter med det så lenge det ikke er full drift. Men det har jo ikke kommunen bedt dere om, og man kan kanskje ikke forvente at fastleger skal gjøre dette av seg selv?

– Kanskje er vi idealister, men igjen handler dette litt om den stoltheten jeg er opptatt av. Vi synes det vi har fått til er så bra at flere bør få oppleve det, for da tror vi flere yngre kolleger blir værende i allmennpraksis. Kommunene må forstå at for å få allmennleger så må man få på plass trygge og forutsigbare rammer ved gode legesentre.

Et tverrfaglig senter krever likeverdige parter og gjensidig respekt – dette har vært sentralt i etableringen av Helsehuset.

Dialog og samarbeid

Kvalheim forteller at legesenteret har invitert kommunen til å drøfte strategier for å rekruttere nye fastleger, både underveis i planleggingen av Helsehuset og etter at de åpnet dørene. Det har også vært mye diskusjon i ALU-møtene om hva kommunen gjør eller ikke gjør i forhold til rekruttering.

UTPOSTEN: Har Haugesund en plan for legetjenesten, slik avtaleverket anbefaler kommunene å ha?

– Så vidt jeg vet er det ingen overordnet plan eller oversikt i kommunen om utviklingen av fastlegeordningen. Nylig ble en hjemmel utlyst flere ganger uten at man fikk relevante søkere. Kommunen tar for lite grep for at det skal bli attraktivt å søke på fastlegehjemler, men det må skje i samarbeid med fastlegene og her har ALU, LSU og tillitsvalgte et ansvar.

UTPOSTEN: Nå kommer det ‘fullt trykk’ på at legetjenestene skal utvikles og integreres med øvrige kommunale helsetjenester. Har du noen tanker om hva kommunen kan gjøre for å få en konstruktiv dialog med fastlegene?

– Det handler blant annet om å bygge gode relasjoner. Jeg opplever at vi har en god helsesjef som er opptatt av å finne gode løsninger. Vi fastleger oppfattes iblant som konger og dronninger, vi har våre sterke meninger om hva som må til og hva som er smart – og forslagene kan variere fra lege til lege. Derfor kan det kanskje være forvirrende for en kommune å forholde seg til oss. Det er viktig at vi leger bruker våre kanaler og tillitsvalgte på en konstruktiv og korrekt måte. Kommunen har både en plikt og et ansvar for å sørge for gode premisser for fastlegedrift. Da må man også bry seg om hvordan vi har det og hvordan vi jobber. Samtidig mener jeg at det ligger et ansvar på oss fastleger for å gjøre en skikkelig jobb og prøve å forbedre det som ikke er bra nok.

UTPOSTEN: Kan man snakke om en allmennmedisinsk fellesskapsfølelse i en kommune – en gruppeidentitet?

– Det kan man nok si, men det tar tid å utvikle dette. Selv brukte jeg mange år på å komme inn i fellesskapet her i området, og på at folk skulle vite hvem jeg var – både innad blant fastlegene og vis-à-vis sykehuset.

UTPOSTEN: Er kommunen for lite synlig og involvert, savner du mer kontakt med din kommune?

– Ja, vi fastleger trenger feedback på jobben vi gjør og iblant en klapp på skulderen! Og når ting ikke går så bra, mener jeg at kommuneoverlegen – som er mellomleddet mellom kommuneadministrasjon og fastlegene – bør ha samtaler med dem det gjelder. Det kan være en ubehagelig rolle å ta, men det mener jeg en kommuneoverlege må gjøre, understreker Anne Kvalheim.

Samtalen penser over på behovet for bedre samarbeid og ledelse i fastlegeordningen. På dette punktet er intervjuobjektet klinkende klar på at fastleger ikke er villig til å la seg lede av hvem som helst.

– Vi fastleger vil ikke la oss styre, men vi kan være med på å la oss lede – men ikke av noen som ikke har peiling på hva vi driver med. Jeg vil ledes av noen som vet hva jeg står for og som respekterer mitt fag.

UTPOSTEN: Noen hevder at fastleger er selvsentrerte og vanskelige å samarbeide med?

– Vi er ikke selvsentrerte, vi er pasientsentrerte! Og det er vi fordi vi er fastleger for pasientene våre. De er vår høyeste prioritet.

UTPOSTEN: Samtidig er det økende behov for at fastleger som har kapasitet og lyst til det, kan engasjere seg innen utviklingsarbeid, forebygging og helsefremming. Er rammene gode nok for at man kan engasjere seg utenfor egen praksis i dag?

– Dersom vi skal engasjere oss utover det kurative arbeidet, må det frigjøres kapasitet, tid og krefter for å få til det. Og det vil bety færre listepasienter eller et system med delelister. Dette kan være et alternativ, men samtidig må vi ta vare på kontinuiteten. Det er de langvarige lege-pasient-relasjonene som er viktig i fastlegeordningen.

Stiller krav

Igjen poengterer Kvalheim sitt mantra om at man ikke skal dille med faget, og hun peker på diskusjonen rundt henvisningskvalitet for å illustrere hva hun mener: – Det holder ikke at en fastlege skriver en linjeshenvisninger. Det er dårlig håndverk som ikke bare medfører risiko for feil prioritering av pasientene, men det går også ut over hele fastlegegruppas faglige renommé.

Et godt kollegialt fellesskap og kontroll over egen arbeidsdag er viktig for Annes trivsel som fastlege.

UTPOSTEN: Stiller du høye krav til kolleger og medarbeidere?

– Ja, det gjør jeg. Og til meg selv. Jeg ønsker at pasientene skal oppleve kvalitet i alle ledd i møtet med oss. For å ta ett eksempel: Jeg mener at vi fastleger skal holde tiden. Å vise respekt for pasientens tid er kjempeviktig. Dette kan vi organisere, det handler mye om hvordan vi legger opp timeboka og oppdrar både pasienter og ansatte! Vi vet omtrent hvor mange som ringer hver dag for å få øyeblikkelig hjelp-time. Vi ønsker at pasientene skal oppleve at vi driver faglig oppdatert praksis. Dette betyr ikke at vi skal late som om vi kan alt, snarere tvert om. Det å vise at vi søker råd hos kolleger når vi er usikre er mye viktigere, sier 47-åringen.

På spørsmålet om hvordan hun selv holder seg faglig oppdatert, svarer hun at hun foretrekker å dra på kurs, fordi kurs gir en sosial dimensjon i tillegg til det faglige. Hun er fast deltaker på det årlige Geilo-kurset; da har hun også mulighet å få med seg noen fine skiturer.

– Slike kurs er en viktig ‘time-out’ fra fastlegejobben. Det er både faglig nyttig og gøy sosialt å møte andre kolleger på kurs som går over flere dager. Et nettkurs eller kveldsmøte kan aldri erstatte dette – og det tror jeg ikke alltid våre unge kolleger har forstått. Vi trenger slike pauser for å holde ut i jobben og fortsette å gjøre en god faglig jobb, sier hun.

For øvrig deltar hun i smågruppe og hun har også tatt Legeforeningens veilederutdanning. Det fremhever hun som en spesielt givende erfaring, fordi hun ble utfordret både personlig og faglig. På spørsmålet om hvorfor hun ville bli veileder i allmennmedisin, svarer hun enkelt: – Det handler også mye om den faglige stoltheten. Jeg vil så gjerne at nye kolleger skal oppleve hvor givende det er å jobbe som allmennlege!

UTPOSTEN: Hadde du selv våget å starte i allmennpraksis i dag – nå som det ofte snakkes om at den ‘allmennmedisinske bøtta’ er full?

– Det tror jeg, ja. Det er gøy å jobbe og jeg får så mye igjen fra pasientene... Vi fastleger blir jo ‘junkier’ på feedback! Minst 20 ganger om dagen får du umiddelbare tilbakemeldinger som bekrefter deg og den jobben du gjør. Men skal du overleve som fastlege, må du sørge for å ha et godt kollegialt felleskap og legge premissene for egen arbeidshverdag og organisere tiden og timeplanen. Men altså: Det krever organisering og at legen ikke påtar seg for store pasientlister. Og så synes jeg leger i en oppstartsfase kanskje bør få lettelser i kommunale oppgaver. Kanskje skal ikke alle fastleger ha kommunal bistilling, og kanskje flere av oss skulle vært med i styringsgrupper eller utvalg istedenfor å sitte noen timer på helsestasjon eller sykehjem.

UTPOSTEN: Er Helsehuset i Haugesund en god modell for andre som har lyst å utvikle et godt tverrfaglig arbeidsmiljø?

– Ja, her er vi på likefot, både faglig og i eierstruktur. Det er ikke slik at legene eier lokalene og at fysioterapeutene får lov å leie seg inn. Her er vi likeverdige – og det er viktig for at et tverrfaglig senter skal fungere. Vi må ha respekt for hverandre, både faglig og personlig, og det synes jeg vi har fått til her!