Kroppen i psykoterapi

Anne Kristine Bergem (red.)Kroppen i psykoterapiGyldendal AkademiskBokmål1. utgave 2016204 siderISBN 978 – 82 – 05 – 49734 – 4

Bare for å ha sagt det først som sist: Dette er en bok jeg tror kan være av interesse for Utpostens lesere, uansett fagområde. Bakside-teksten antyder utgivers ambisjoner:

«For å gi god behandling til et menneske med psykiske helseplager må man se hele mennesket. Innen psykoterapi har det i liten grad vært tradisjon for å inkludere pasientens kropp i vurdering og behandling. Denne dualismen mellom kropp og sinn er kunstig. Mennesket består ikke av to systemer, men er en helhet.»

Forfatterne av denne boka tilnærmer seg kroppens plass i psykoterapi fra ulike vinkler og stiller spørsmål om:

  • Hvordan kommer vonde følelser til uttrykk gjennom kroppen?

  • Hva skjer med kroppen i terapi?

  • Hvordan kan man invitere pasientene inn i dialog om egen kropp?»

Boken tar først for seg den nære historikken bak utviklingen av faget psykiatri. Et par pasientfortellinger belyser dilemmaene i feltet, og noen av forfatterne går i dybden på leting etter hvordan vi rent faktisk kan møte medmennesker som de unike individene de er. Men det er et «men» her: Det holder kanskje ikke å hevde at vi når målet om helhetlig tilnærming kun ved å innføre et par bindestreker i fagforståelsen: bio-psyko-sosial. Vi mangler rett og slett en vitenskapsteoretisk forståelse av helse og sykdom hos mennesket – individet som et hele, ikke delt i psyke og soma, sinn og kropp. Men heldigvis er det – som kjent – «von i hangande snøre», noe denne boken kan antyde.

I denne bokanmeldelsen er det kun plass til et lite overblikk over forfattere og foci i tekstene. – Anne Kristine Bergem har en interessant innledning. Per Vaglum følger opp med et overblikk over grunnlagstenkningen i psykiatrifeltet gjennom historien. Han tar spesielt for seg den kunstige to-delingen i kropp og sinn. Jon Sletvold går mer direkte på hva som skjer med kroppen under psykoterapi, mens Line Indrevoll Stänicke omtaler selvskading, om fysisk og psykisk smerte. Svein Øverlands tema i boken er ansiktet. Han omtaler bl.a. elementer fra ansiktets evolusjonspsykologi og fra kognitiv nevrovitenskap.

Torkil Berge og Elin Fjerstad har arbeidet spesielt med helsepsykologi ved kroppslig preget sykdom, mens Anne Gretland utvider perspektivet gjennom psykomotorisk fysioterapi. Tannhelsen har også fått en god plass i denne boken, beskrevet av Tiril Willumsen.

Hva mer? Jo, svært vesentlige pasienterfaringer, presentert av hhv. Rigmor Galtung som bl.a. omtaler bivirkninger ved medisinering, og Juni Raak Høiseth som bidrar med omfattende innsikt i feltet spiseforstyrrelser. Og ikke minst vesentlig i denne boken: Finn Skårderuds refleksjoner over både kroppens idé-historie, erfaringenes embodiment og bevisstheten om at det er to personer med hver sine «besjelete kropper» som møtes i psykoterapi-rommet.

Det er ikke uten grunn at Finn Skårderud framheves spesielt i denne summariske oversikten over bokens tematikk. Etter min egen lange erfaring i allmennpraksis er det nok han som kanskje ligger lengst framme i denne boken i å peke på mulige veier videre for faget medisin – og ikke bare for psykiatrifeltet.

En bekymring til slutt – og som ikke tematiseres i denne boken: Stimulerer rammene for psykiatrifeltet i Norge i dag til denne nysgjerrigheten på en mer grunnleggende forståelse av hva helse og sykdom kan handle om? «Effektivitet» og fokus på «bunnlinje», stykkpris-finansiering, samt mål- og resultatstyring er kanskje ikke fasiliterende for utviklingen av helsefremmende møter i helsetjenesten?

Uansett rammebetingelser: Denne boken kan være en kjærkommen kilde til refleksjon over helse og sykdom, over egen praksis og fagfeltet medisin. – God lesning!