Distriktsmedisin i paradis…

Flyplassen på Kokosøyene er en av de få internasjonale flyplasser i verden som har en golfbane som krysser flystripen.

Kokosøyene er to små atoller lokalisert 2750 km fra Perth i det indiske osean. På sin egen hjemmeside beskrives øyene slik:

«Australia’s last unspoilt paradise lies in the azure waters of the Indian Ocean, kissed by the sun and caressed by fragrant trade winds.»# http://www.cocoskeelingislands.com.au/

Det er en beskrivelse som mange besøkende antakelig vil være enige i. Kokosøyene er mest kjent for vakre korallrev, fascinerende dykking og snorkling, en av verdens beste plasser for kiting, kokospalmer i ti-tusenvis og en golfbane som går tvers over den internasjonale flyplass. Imidlertid har øyene også en fascinerende historie, og lokalisasjonen, samt den beskjedne befolkning medfører betydelige distriktsmedisinske utfordringer.

Andy O’Grady i samtale med Alanna Watson på helsesentret, West Island.

Historie

Kokosøyene var ubebodd frem til begynnelsen av 1800-tallet, da engelskmannen Alexander Hare bosatte seg med et harem av malaysiske kvinner. Han ble imidlertid fordrevet av shetlenderen John Clunies-Ross et par år senere, og Clunies-Ross-familien har i fem generasjoner og nesten 150 år satt sitt betydelige preg på Kokosøyene.

John Clunies-Ross plantet kokospalmer på store deler av Kokosøyene og hentet malaysiske arbeidere. Fem generasjoner Clunies-Ross levde og regjerte på føydalt vis frem til etter 2. verdenskrig hvor kritikken mot styresettet ble sterkere, og i 1978 kjøpte den australske stat familien Clunies-Ross ut etter økende press og trusler om ekspropriering. 6. april1984 ble det avholdt folkeavstemning hvor det var et betydelig flertall for at Kokosøyene skulle bli en del av Australia# https://en.wikipedia.org/wiki/Cocos_(Keeling)_Islands.

I 1836 besøkte HMS Beagle med Charles Darwin om bord Kokosøyene. Dette besøk var vesentlig for at Darwin utviklet sin teori om hvordan korallrev og koralløyer er oppstått# Charles Darwin: The Structure and Distribution of Coral Reefs.

Befolkning

Kun to av Kokosøyenes 25 øyer er befolket. På Home Island bor ca 600 overveiende etterkommere etter de malayer som ankom opp til 150 år tidligere. På West Island bor 100–150 overveiende offentlig tilsatte, som ofte arbeider på øyene en tidsbegrenset periode.

Helsetilbudet på Kokosøyene

Det er helsesenter på både Home Island og West Island som betjenes av en lege som veksler mellom de to kontorene. Når han/hun er borte på ferie, kurs eller annet, erstattes han av en av de tre legene som jobber på Christmas Island som ligger ca 1000 km unna. Dessuten er det ansatt sykepleiere og en clinical nurse manager i tillegg til to helsearbeidere (søsken), som i sin tid ble utpekt av en Clunies-Ross til å være helsearbeidere (de hadde en onkel som hadde vært helsearbeider, så da mente Clunies-Ross at da måtte de være skikket til slikt arbeid).

Nek Qus viser rundt på helsesentret på Home Island.

Helsesentrene er velutstyrt med røntgen, ultralyd, skadestue med relevant akuttmedisinsk utstyr. Det finnes ingen sykehjem eller sykestue, og det er ikke mulighet for større kirurgiske inngrep. Ved behov for sykehusinnleggelse må pasienten transporteres til Perth, 4,5 timers flytid unna. Det tar minimum 12 timer før et ambulansefly er til stede etter rekvirering og i praksis ofte mer enn 24 timer. Det er ikke mulighet for videokonferanse da dette er for kapasitetskrevende for internettet på øyene.

Clinical nurse manager Alanna Watson beskriver betydelige utfordringer med akutte situasjoner hvor det skal overføres pasienter til sykehus på grunn av lang ventetid på fly og deretter lang flytid. Manglende videokonferansemuligheter begrenser også muligheten for veiledning i både elektive og akutte situasjoner.

Såfremt en person får en sykdom som krever tett oppfølging av spesialisthelsetjenesten er det komplisert å bo på Kokosøyene, men det er ofte umulig av økonomiske grunner å flytte til Perth. Mange har naturlig nok også et nært forhold til øyene og ønsker ikke å flytte uansett helsetilstand.

Andy O’Grady og Karsten Kehlet sammen med Andys kone Clemencia Oriba før avreise fra Kokosøyene Alle seilbåter legger igjen et brett, en bøye eller i vårt tilfelle 1/2 åre hvor navn, besettningsmedlemmer og årstall skrives inn. Andy O’Grady var kaptein på Colin Archeren Balaena.

Valerie Capstan (kalles Nek Adillah, hvilket betyr at hun har et barnebarn ved navn Adillah) og hennes bror Yakin Capstan (Nek Qus) ble i 1977 utnevnt av en av de siste «fyrster» i Clunies-Ross-familien til å fungere som helsearbeidere. I dag jobber de som mange medarbeidere på et legekontor med blodprøvetaking, tar telefoner, tar røntgen i tillegg til at de ofte må fungere som tolker ettersom ikke alle snakker engelsk.

De har liten formalisert utdannelse, men en imponerende oversikt over helsesituasjonen blant befolkningen spesielt på Home Island. De beskriver en betydelig utvikling i sykdomspanoramaet blant de malayiske etterkommere. Mindre fysisk krevende arbeid og ikke minst en betydelig endring i kostholdet antas å være de vesentligste årsaker til at det i dag er 50 innbyggere på Home Island med diabetes, mens det på 1970-tallet var fem. Det er også en betydelig økning i forekomsten av hypertensjon og nyresvikt, hvilket er et betydelig problem, da det ikke er tilbud om dialyse på Kokosøyene. Tidligere var kostholdet stort sett fisk og grønnsaker, mens det meste av maten i dag innføres fra fastlandet. Derfor er det også erfaringen at det spesielt er de yngre hvis helsesituasjon er forverret, mens de eldre i mindre grad er preget av livsstilsykdommer.

Det er ikke noe institusjonstilbud, og pleietrengende pasienter må ivaretas i hjemmet eller flytte til fastlandet.

Kokosøyene er som en liten oase i det enorme indiske osean, men også i dette frodige øysamfunn, hvor «alt» kan gro, og hvor man overalt møtes med vennlighet og imøtekommenhet, står man overfor nye og betydelige utfordringer.

Ikke bare er avstanden til spesialisthelsetjenesten krevende, men mye er også fremkomsten av livsstilsykdommer som tidligere var nesten helt fraværende. Det er en problemstilling som helsepersonellet må møte.

Når høyeste punkt er fem meter over havets overflate må man ha robuste tilfluktsrom.