Mat som medisin

Ingefær, gurkemeie og chili

Ingefær, gurkemeie og chili har i uminnelige tider blitt skattet like mye for sine medisinske egenskaper som for smakens skyld. I denne artikkelen, som bl.a. er inspirert av erfaringer fra Bali i Indonesia, skal vi stifte nærmere bekjentskap med virkningene av disse plantene på noen aktuelle sykdommer som diabetes og aterosklerose. Slik kunnskap vil kunne være et godt grunnlag for videre kostveiledning. Dette er den andre av en serie på fire artikler om urter og krydder brukt i helsefremmende øyemed.

Tradisjonelle balinesiske retter.

Hovedbudskap:

  • Ingefær, gurkemeie og chili er viktige ingredienser både i kostholdet og som medisin i store deler av verden, men kanskje først og fremst i Sør- og Sørøst-Asia, men også i Japan og China hvor allmenn kunnskap om deres fysiologiske virkninger er betydelig.

  • Nyere forskning har vist at de alle har både glukosesenkende og lipidregulerende effekt, og deres effekt på diabetes og kardiovaskulære lidelser er dokumentert i pre-kliniske så vel som i kliniske studier.

  • Kunnskap om deres medisinske virkninger vil kunne bidra til felles forståelse og gi et godt grunnlag for videre samtaler om kost og kostholdsendringer.

Bali er en liten øy rett øst for Java, med høye vulkanske fjell, en strandlinje som i det vesentlige består av sort lava og en befolkning på ca. fem millioner. Øya er særlig kjent for sin høyt utviklede malerkunst, sin dans og musikk, men har også mye å by på når det gjelder matkultur. De siste årene har jeg avlagt gjentatte besøk, og har da ikke bare ved ulike anledninger blitt servert lokale retter i balinesiske hjem, men også flere ganger deltatt på kurs i tradisjonell matlaging. Den utstrakte bruken av chili samt ulike planter fra ingefærfamilien er slående. I tillegg til vanlig ingefær inngår gurkemeie, galangal, aromatisk ingefær og dessuten en type «vill ingefær»1# Indonesisk: bongkot, engelsk: torch ginger regelmessig i ulike typer sauser og karri. Dels for å gi smak, dels for næringsinnholdets skyld, men ikke minst fordi balinesere flest har klare oppfatninger om at visse deler av disse plantene har en gunstig virkning på kroppen. Ifølge ayurvedisk tradisjon, som står sterkt i hele regionen, er de medisin mot en rekke sykdommer og plager som utslett, kvalme, fordøyelsesbesvær og sår hals, for å nevne noen. I den senere tid har det dessuten vært økende oppmerksomhet rundt disse plantenes virkning på diabetes og hjerte- og kar-sykdom. Videre har forskningen på disse vekstene, som i det vesentlige er utført i Sørøst-Asia, bekreftet deres virkning på ulike former for kreft. Det synes derfor på sin plass at allmennleger blir kjent med hvilke effekter en kan forvente av de viktigste virkestoffene i disse plantene, ettersom innvandrere fra denne regionen i langt større grad enn vi her er vant til bruker ulike deler av plantene både i mat og som medisinsk behandling. I denne artikkelen skal vi konsentrere oss om hvordan rhizomene gurkemeie (Curcuma longa) og vanlig ingefær (Zingiber officinale) sammen med chili påvirker blodsukker, lipidnivå og antikoagulasjon.

Bakgrunn

De ulike artene i ingefærfamilien (Zingiberaceae) har sitt opphav i Sørøst-Asia og dyrkes i dag i store mengder i land som India, Kina og Indonesia – hvor de også inngår som en essensiell del av det regionale «kjøkkenet». Vanligvis er det rotstokken, rhizomet, som brukes, ferskt eller i tørket form. Mens gurkemeie kanskje er best kjent som et gult tørket pulver som kan gi farge til ulike karriretter, brukes ingefærroten i mange former. Bl.a. er syltet ingefærer fast tilbehør til sushi, tørket ingefær brukes i tilberedning av ulike drikker, eller den kan stekes. Chilipepper ble opprinnelig dyrket i Mellom-Amerika og ble først innført til Europa og Østen gjennom europeiske handelsforbindelser, den tilhører en helt annen familie (Solanaceae), og det mest aktive stoffet, capsaicin, finnes her ikke i rotstokker, men i frukten. Grunnen til at chilipepper likevel tas med i denne sammenhengen er at capsaicin ser ut til å virke på samme reseptorer som gingerol, som er det aktive stoffet i ingefær. Dette skal vi komme tilbake til.

Gurkemeie (Curcuma longa)

Gurkemeie (urdu, punjabi og hindi: haldi, engelsk: turmeric) er en plante i ingefærfamilien, og rhizomer av denne planten er blitt brukt som medisin i over 5000 år. Mens den i oldtiden kanskje først og fremst ble brukt for å fremme sårtilheling (1), er gurkemeie en av de medisinplantene som det i nyere tid har vært forsket mest på. Rhizomet inneholder en rekke stoff med biologisk virkning (bl.a. alkaloider, flavonoider, glykosider og saponiner), men det er kurkumin som har tiltrukket seg mest oppmerksomhet. Kurkumin er et non-flavonoid polyfenol, og som andre polyfenoler har kurkumin både anti-inflammatorisk og anti-oksiderende virkning. Det hemmer plateaggregasjon, reduserer oksidering av LDL-kolesterol, og kan spille inn i reguleringen av diabetes II ved å hemme NF-KB og derved redusere insulinresistensen (1, 2). Kurkumin ser dessuten ut til å ha gunstig effekt på mikrovaskulære komplikasjoner ved diabetes (3, 11). Prekliniske studier (in vitro, dyreforsøk) viser at stoffet kan inngå forbindelser med en rekke ulike stoff og således påvirke både ulike transkripsjonsfaktorer, cytokiner, vekstfaktorer og enzymer (som for eksempel kinaser), samt at det har en regulerende effekt på visse reseptorer. Studier på mennesker er enda forholdsvis få, men det finnes enkelte gode studier, og i det følgende gjengis noen resultater fra disse.

En randomisert, dobbel-blindet, placebokontrollert studie av personer med pre-diabetes (n=240) viste at mens 16,4 prosent i placebogruppen etter hvert fikk diabetes II, var det ingen blant de som hadde fått kurkumin i ni måneder som utviklet sykdommen. De som hadde fått kurkumin hadde dessuten bedre b-cellefunksjon, lavere insulinresistens og høyere konsentrasjon av adiponektin enn de i placebogruppen (4). De samme forskerne viste at intervensjon med kurkumin hos diabetikere også førte til lavere pulsbølgehastighet og således redusert risiko for aterosklerose. Også her fant man at adiponektin-nivået økte etter inntak av kurkumin, mens konsentrasjonen av leptin sank (5).

En annen, randomisert, placebokontrollert studie, denne av diabetikere som var overvektige (n=100) viste at 300mg kurkumin pr. dag i tre måneder førte til signifikant lavere blodsukkernivå, lavere HbA1c og redusert insulinresistens sammenlignet med placebogruppen. De som fikk kurkumin fikk også betydelig reduksjon i frie fettsyrer og triglycerider (6).

Effekten på så vel blodsukker som insulinsensitivitet er bekreftet av andre undersøkelser (7). Derimot viste en metaanalyse av fem studier stor spredning i resultatene når det gjaldt kurkumins effekt på kolesterol og triglyserider (8), hvilket her ble forklart med betydelig variasjon i de ulike populasjonene som ble undersøkt. Dessuten var ingen av studiene utført på pasienter med påvist dyslipidemi. Det kan ha stor betydning dersom kurkumin ikke har direkte lipidsenkende effekt, men virker regulerende inn på lipidprofilen. Det er likevel verdt å merke seg at i den ene studien som viste signifikant effekt på triglyserider, ble kurkumin gitt sammen med piperin, som bl.a. finnes i sort pepper. Piperin fremmer absorpsjonen av kurkumin, som vanligvis absorberes dårlig fra tarmen og derfor gir svært usikre plasmakonsentrasjoner2# Andre gunstige kombinasjoner er kurkumin, C-vitamin og yoghurt (10) eller kurkumin og hvitløk (12). Slike kombinasjoner, som er vanlige i asiatisk mat, synes å være særlig virksomme i reguleringen av blodsukkeret. (8, 10). Den lave absorpsjonen av kurkumin fra tarmen er således kanskje den viktigste forklaringen på de sprikende resultatene. Forfatterne konkluderte da med at den kardiovaskulære beskyttelsen av kurkumin trolig skyldes andre mekanismer enn den lipidsenkende, for eksempel at kurkumin regulerer oksideringen av LDL-kolesterol, at det virker blodfortynnende (9), eller at det har regulerende virkning på det vaskulære endotelet (5). I dag forskes det mye på syntetiske kurkumin-analoger som lettere kan absorberes og således blir mer forutsigelige. Foreløpig dreier dette seg i hovedsak om pre-kliniske studier (2).

Ingefær (Zingiber officinale)

Ingefær kommer fra rotstokken til Zingiber officinale. Dens skarpe smak kommer i det vesentlige fra 6-gingerol, men også fra 6-shogaol, en dehydrert form av gingerol (14). Men rhizomet inneholder også en rekke andre bio-aktive substanser som for eksempel zingerone og paradol. Her er ingefær kanskje best kjent for sin kvalmestillende og tarmregulerende effekt. Noen bruker ingefær mot forkjølelse. I kinesisk, ayurvedisk og unani-medisin har den derimot i flere hundrede år også vært benyttet for tilstander som leddbesvær, muskel-smerter, sår hals, og demenslignende tilstander, i den senere tid også for hypertensjon# Nyere forskning viser at ingefær trolig gir en blodtrykksenkende effekt gjennom samme mekanismer som verapamil (14)., for å nevne noen bruksområder (14). Fra iranske kilder ser det ut til at ingefær fra gammel tid er blitt brukt mot leddsmerter, som slimløsende, for å stimulere hukommelsen, og dessuten som afrodisiak (15). I dag er oppmerksomheten først og fremst rettet mot ingefærs mulige rolle i behandlingen av diabetes og kardiovaskulær sykdom, da det i en rekke prekliniske studier er påvist betydelig anti-inflammatorisk, platehemmende, blodtrykk- og lipidregulerende effekt (14). I dyreforsøk er det vist at ingefær har like kraftig antioksiderende effekt som askorbinsyre (16).

En metaanalyse av fem randomiserte, dobbelt-blindete, kontrollerte studier av til sammen mer enn 300 pasienter med påvist diabetes II (13)# Fire av de vurderte studiene var utført i Iran., viste at inntak av 1,6–3 gram av ingefærpulver daglig i 8–12 uker medførte signifikant reduksjon i både fastende blodsukker og HbA1c. Forfatterne antyder at virkningen kan skyldes reduksjon av insulinresistensen, men det er ikke usannsynlig at ingefær også stimulerer glukoseopptaket uavhengig av insulinets virkning. Mekanismene er fortsatt noe uklare. Det antas likevel at ingefærs blodsukkerregulerende effekt er knyttet til gingerol. Gingerol aktiverer vanillin-reseptoren (TRPV1) (17) som blant annet finnes på smertefibre følsomme for kjemisk påvirkning og varme, i hjernen, i blære og tarm samt i blodkar. Aktivering av TRPV1 medfører økt intracellulært Ca2+, stimulerer til dannelse av NO som blant annet gir vasodilatasjon (21). Det har lenge vært kjent at TRPV1-reseptoren spiller en fremtredende rolle når det gjelder betennelse, oksidativt stress og smerte. I det siste har det vist seg at den også er viktig for metabolisme og hjerte- og karfunksjon. Dyreforsøk har vist at aktivering av TRPV1 kan ha gunstig effekt på blant annet fedme, diabetes, aterosklerose og hypertensjon (21, 23). Virkningen på TRPV1-reseptorene forklarer ikke bare ingefærs gunstige virkning på metabolisme, hjerte og kar, men også ingefærs kvalmestillende virkning, da disse reseptorene er utbredt i hjernestammen hvor kvalmesenteret ligger. Med andre ord: Ingefær virker der smerte oppstår som følge av inflammasjon og andre ubehagelige stimuli. De samme reseptorene aktiveres av capsaicin fra chilipepper (21). Mange forhold kan imidlertid påvirke ingefærs kjemiske sammensetning og egenskaper, slik som for eksempel jordsmonn, klima, tidspunkt for innhøsting og, ikke minst, lagring og tilberedning.

Dette har konsekvenser for hvilken nytte en måtte ha av ingefær i maten. En undersøkelse, hvor en sammenlignet de antioksiderende egenskapene til ferske rhizomer, tørkede rhizomer og ingefærpulver, viste at tørkede rhizomer både hadde høyest innhold av polyfenoler, og størst anti-oksiderende kapasitet. Ingefærpulver hadde minst (18). At det er de tørkede rhizomene som har størst antioksiderende kapasitet, bekreftes i en annen undersøkelse hvor en sammenlignet virkningen av fersk ingefær, tørket ingefær, ingefær stekt ved 220º C i syv minutter slik at den ble brun, og forkullet ingefær (stekt til den ble sort). Den antioksiderende kapasiteten, som sannsynligvis avhenger av det totale fenolinnholdet, var lavest i fersk ingefær – sannsynligvis på grunn av at ferske rhizomer inneholder mye væske – og høyest i hele, tørkede rhizomer. Stekt ingefær og forkullet ingefær kom i en mellomstilling (19). Det er verdt å merke seg at til forskjell fra kurkumin i gurkemeie, absorberes gingerol godt fra tarmen (13).

Chilipepper (Capsicum annuum)

Chilipepper har som nevnt sitt opphav i Mellom-Amerika, og skal ha inngått i indianeres diett flere tusen år før vår tidsregning (20). I dag brukes chilipepper i ulike varianter i økende grad over hele verden, både som krydder og for sine medisinske egenskaper. Det som gjør chilipepper så intenst «hot» er stoffet capsaicin, og dette forekommer i ulik konsentrasjon i ulike slag chili. Styrken måles i SHU, (Scoville heat units), som angir antall ganger et chiliekstrakt må fortynnes for at effekten skal bli umerkelig (20).

Capsaicin binder seg som nevnt til vanillinreseptoren (TPRV1) og fremkaller da en brennende følelse. Blant naturlig forekommende irriterende stoff står capsaicin imidlertid i en særstilling, da den første irriterende virkningen på smertefibrene etterfølges av en langvarig refraktærperiode hvor de irriterte nevronene blir ufølsomme for en lang rekke stimuli. Etter gjentatt eksponering synes sågar denne de-sensitiviseringen å bli permanent. Dette har vært utnyttet klinisk. Capsaicin-holdige kremer har lenge vært brukt for å lindre smertefulle tilstander, for eksempel diabetisk nevropati. Lokal applikasjon av capsaicin er videre foreslått som behandling for både andre smertefulle eller kløende hudlidelser og for leddsmerter på grunn av artrose eller leddgikt (20). Effekten er imidlertid noe usikker med mindre dosen er svært høy (8 prosent capsaicin i krem), og bruk av capsaicin i slike konsentrasjoner kan gi bivirkninger som krever spesielle forholdsregler (25). Capsaicin har også platehemmende og antikoagulerende virkning. Denne er trolig uavhengig av TRPV1-reseptorene (20).

Mens en rekke prekliniske studier viser gunstig effekt på reguleringen av metabolisme og kardiovaskulær funksjon, er undersøkelser på chilipeppers effekt på diabetes og kardiovaskulær sykdom hos mennesker forholdsvis få. En stor, prospektiv kohortstudie viser (etter korreksjon for kjente og potensielle risikofaktorer) at så vel total-dødelighet som årsakspesifikk dødelighet var redusert blant personer med et regelmessig høyt inntak av chilipepper. Det gjaldt både menn og kvinner (21). Epidemiologiske data viser videre at et høyt forbruk av capsaicin-holdig mat er assosiert med lavere forekomst av fedme, diabetes II og hjerte- og karsykdom.

Når det gjelder kliniske studier, er det bl.a. utført en randomisert, dobbel-blindet, placebokontrollert studie blant kvinner med svangerskapsdiabetes (n=44). Studien, som fant sted i Chongqing – et område hvor chili-inntaket vanligvis er høyt, men hvor gravide kvinner av ukjente grunner avstår fra bruk av chili – viste at en forholdsvis liten dose chilipulver to ganger daglig (totalt tilsvarende 5 mg capsaicin) i fire uker ikke bare ble godt tolerert, men førte til både signifikant reduksjon av postprandial hyperglykemi og hyperinsulinemi og bedret lipidprofil hos mødrene. Dessuten hadde betydelig færre av de chilispisende kvinnenes babyer unormalt høy fødselsvekt (22). Men ikke alle studier bekrefter den metabolske effekten av chiliinntak, og spriket tilskrives igjen forhold som variasjoner i etnisitet og matvaner, samt problemer med å standardisere inntaket av capsaicin (21).

Capsaicin absorberes lett fra tarmen. Stoffet trenger også gjennom huden, men utskilles raskt. En studie viste således at plasmakonsentrasjonen hos forsøkspersonene var maksimal 45 minutter etter inntak av et chiliekstrakt. Etter 105 minutter kunne capsaicin ikke lenger påvises i blodet. Den korte halveringstiden har ført til mye forskning på både avanserte distribusjonssystemer og på aktive analoger med lenger halveringstid og som ikke er så irriterende (24). Noen vegrer seg for bruk av chili på grunn av den brennende smaken og dens irriterende effekt på hud og slimhinner, men det er usikkert hvorvidt bivirkninger av betydning kan tilskrives inntak av chilipepper. Enkelte epidemiologiske studier har riktignok vist en viss sammenheng mellom inntak av chilipepper og magekreft. Andre motsier dette. Noen har sågar vist at moderate mengder chilipepper/capsaicin beskytter mot visse typer kreft (20, 24). Dessuten kan det se ut til at inntak av chilipepper fremmer tilheling av magesår (23). Når chilipepper appliseres lokalt mot f.eks. diabetisk nevropati, kan det likevel forekomme bivirkninger selv ved lavere konsentrasjoner. Noen får faktisk mer smerte, og hoste, rødhet og brennende følelse i huden forekommer ikke så sjelden. Videre spekuleres det på om ikke en kronisk blokade av TRPV1 vil øke risikoen for hudkreft, spesielt om huden samtidig utsettes for sollys (20).

Hva kan vi som allmennpraktikere lære av dette?

Litteraturgjennomgangen om gurkemeie, ingefær og chili viser at disse vekstene har både betydelig påvirkning på metabolismen, i form av bedre glukosekontroll og gunstigere lipidprofil, og beskyttende effekt på hjerte og blodkar. Dels ved at de virker platehemmende og antikoagulerende, dels ved sin gunstige effekt på endotelfunksjonen. Det arbeides i dag iherdig for å fremstille analoger av kurkumin og capsaicin som er mer anvendelige og forutsigbare i klinisk praksis. Vårt anliggende er imidlertid ikke medikamentell behandling. Heller ikke synes det særlig hensiktsmessig å anbefale økt bruk av disse ingrediensene for personer som allerede er familiære med slik mat. Vårt anliggende er først og fremst å bringe fram et relevant kunnskapsgrunnlag for gode kostsamtaler. Innvandrere fra regioner hvor kinesisk, ayurvedisk eller unani-medisin står sterkt, vil ofte ha oppfatninger om disse vekstenes virkning på kroppen. Dette er også min erfaring – både fra reiser i Sør- og Sørøst-Asia, og da kanskje særlig Bali, og fra mitt arbeid med ulike innvandrergrupper her i Oslo. At innvandrerpasienten får anerkjennelse for sin kunnskap og hva han eller hun allerede gjør for å ta vare på sin helse, vil lette et videre samarbeid. Videre vil en felles forståelse av det innvandreren selv er kjent med og opptatt av, underbygd med data fra preklinisk og klinisk forskning, kunne være et godt utgangspunkt om det skulle bli aktuelt å foreslå kostendringer, slik som for eksempel å spise mindre rødt kjøtt og ris og mer fisk og belgfrukter i form av linser og bønner. Dessuten vil jeg tro at bevisstheten om at den medisinske vitenskapen også har frembrakt slik kunnskap vil kunne bidra til større tro på og tillit til vår vestlige skolemedisin hos de av innvandrerne som i utgangspunktet er mest skeptiske.

Til slutt må det også nevnes at når det er snakk om å ta i bruk blodfortynnende medikamenter, må legen være oppmerksom på at alle de vekstene vi så langt har omtalt, kan ha en blodfortynnende virkning som det kan være nødvendig å ta hensyn til både ved valg av preparat og dosering.

Takk til Harald Siem som har bidratt med nyttige kommentarer og konstruktiv kritikk til tidligere utkast til denne artikkelen.

Faktaboks

  • Wilbur Scoville var en amerikansk farmasøyt som i 1912 utviklet en metode for å karakterisere styrken i chilipepper, den såkalte Scoville organoleptiske test.

  • En nøyaktig mengde tørket chilipepper løses først i alkohol for å trekke ut capsaiciner, denne løsningen fortynnes deretter i sukkervann inntil de fleste av et panel på fem «smakseksperter» ikke lenger kan kjenne skarphet i drikken.

  • Styrken angis i SHU (Scoville heat units), og varierer fra 0 (paprika) til 16 000 000 (rent capsaicin). Cayennepepper ligger på 30 000–50 000, birds eye fra 100 000 til 225 000.

Referanser

  1. Aggrawal, B.B. et al (2006) Curcumin: The Indian Solid Gold P1: OTE/SPH P2: OTE SVNY332-Aggrawal.

  2. Prasad, S. et al (2014) Review: Curcumin, a component of golden spice: From bedside to bench and back Biotechnology Advances Vol. 32, s. 1053–1064. Doi:j.nut.2014.06.01510.1016/j.biotechadv.2014.04.004.

  3. Jeenger, M.K. et al (2015) Review: Curcumin: A pleiotropic phytonutrient in diabetic complications Nutrition Vol.31, s.276 – 282 Doi:10.1016/.

  4. ‘4. Chuengsamarn, S. et al (2012) Curcumin Extract for Prevention of Type 2 Diabetes Diabetes Care. Doi:10.2337/dc12 – 0116.

  5. Chuengsamarn, S et al (2014) Reduction of atherogenic risk in patients with type 2 diabetes by curcuminoid extract: a randomized controlled trial Journal of Nutritional Biochemistry Vol.25, s. 144–150. Doi:10.1016/j.jnutbio.2013.09.013.

  6. Na, L-X. et al (2013) Curcuminoids exert glucose-lowering effect in type 2 diabetes by decreasing serum free fatty acids: a double-blind, placebo-controlled trial Mol.Nutr. Food Res. Vol. 57, s. 1569–1577. Doi:10.1002/mnfr.201200131.

  7. Ghorbani, Z. et al (2014) anti-Hyperglycemic and Insulin Sensitizer Effects of Turmeric and Its Principle Constituent Curcumin Int J Endocrinol Metab Vol. 12, No. 4. Doi:10.5812/ijem.18081.

  8. Sahebkar, A. (2014) A systematic review and meta-analysis of randomized controlled trials investigating the effects of curcumin on blood lipid levels Clinical Nutrition Vol. 33, s. 406–414. Doi:10.1016/j.clnu.2013.09.012.

  9. Sirisidthi, K. et al (2016) antithrombotic activity of turmeric (Curcuma longa): A Review 10.1038/sj.bjp.0704925 J. Agric. Res. Vol. 50 No. 2 s. 101–106. Doi: 10.18805/ijare.v50i2.9586.

  10. Ghosh, S. (2015) Review: The beneficial role of curcumin on inflammation, diabetes and neurogenerative disease: A recent update Food and Chemical Toxicology Vol. 83, s. 111–124 . Doi:10.1016/j.fct.2015.05.022.

  11. Khajehdehi,P. et al (2011) Oral supplementation of turmeric attenuates proteinuria, transforming growth factor-b and interleukin-8 levels in patients with overt type 2 diabetic nephropathy: A randomized, double-bind and placebo-controlled study Scandinavian Journal of Urology and Nephrology Vol. 45, No. 5 s. 365–370. Doi: 10.3109/00365599.211.585622.

  12. Sukandar, E.Y. et al (2014) Recent Study of Turmeric in Combination with Garlic as Antidiabetic Agent Procedia Chemistry Vol. 13 s. 44–56. Doi:10.1016/j.proche.2014.12.005.

  13. Daily, J.W. et al (2015) Efficacy of ginger for treating Type 2 diabetes: A systematic review and meta-analysis of randomized clinical trials Journal of Ethnic Foods Vol.2, s. 36 – 43. Doi:10.1016/j.jef.2015.02.007.

  14. Badreldin, H.A. et al (2008) Some phytochemical, pharmacological and toxicological properties of ginger (Zingiber officinale Roecoe): A review of recent research Food and Chemical Toxicology Vol.46, s. 409–420. Doi: 10.1016/j.fct.2007.09.085.

  15. Khodaie,L & Sadeghpoor, O. (2015) Ginger From ancient Times to the New Outlook Jundishapur J Nat Pharm Prod Vol. 10, No.1, e18402.

  16. Ahmed, R.S. et al (2000) Influence of dietary ginger on antioxidant defense system in rat: Comparison with ascorbic acid. Indian J Exp Biol Vol. 38, No. 6, s. 604–6.

  17. Dedov, V.N. et al (2002) Gingerols: a novel class of vanilloid receptor (VR1) agonists British Journal of Pharmacology Vol. 137, s. 793–798. Doi:10.1038/sj.bjp.0704925

  18. Jelled, A. et al (2015) Chemical and antioxidant parameters of dried forms of ginger rhizomes Industrial Crops and Products Vol. 77, s.30–35. Doi:10.1016/j.indcrop.2015.08.052

  19. Li, Y. et al (2016) Chemical characterization and antioxidant activities comparison in fresh, dried, stir-frying and carbonized ginger Journal of Chromatography B 1011, s.223–232. Doi:10.1016/j.jcromb.2016.01.009

  20. Bode, A.M. & Dong, Z. (2011) Review: The Two Faces of Capsaicin Cancer Res. Vol.71, No.8, s.2809–14. Doi:10.1158/0008.5472.CAN-10 – 3756.

  21. Sun, F. et al (2016) Dietary Capsaicin Protects Cardiometabolic Organs from Dysfunction Nutrients Vol. 8, s.174. Doi:10.3390/nu8050174

  22. Yuan, L. et al (2016) Capsaicin-containing chili improved postprandial hyperglycemia, hyperinsulinemia, and fasting lipid disorders in women with gestational diabetes mellitus and lowered the incidence of large-for-gestational-age newborns. Clinical nutrition Vol.35, s.388–393. Doi:10.1016/j.clnu.2015.02.011.

  23. McCarty, M.F. et al (2015) Capsaicin may have important potential for promoting vascular and metabolic health Open Heart 2:e000262 Doi:10.1136/openhrt-2015 – 000262.

  24. Rollyson, W.D. et al (2014) Bioavailability of capsaicin and its implications for drug delivery Journal of Controlled Release Vol.196, s. 96–105. Doi:10.1016/j.jcomrel.2014.09.027.

  25. Derry, S. et al (2013) Topical capsaicin (high concentration) for chronic neuropathic pain in adults (Review). Cochrane Database of systemic Reviews No.2 No.:CD007393 Doi:10.1002/14651858.CD00739.pub3.